Fra 1966 til 2015 – min ferd gjennom 50 år med god musikk

L1210642a - Fra 1966 til 2015 - min ferd gjennom 50 år med god musikk
50 år og helt i hundre. Her er spillelisten der jeg har valgt ut én låt for hvert av mine leveår, fra 1966 til 2015. Foto: Helle Øder Valebrokk

Ja, da er man altså 50 år gammel. Happy birthday to me! I anledning dagen har jeg laget en spilleliste med én kresent utvalgt låt fra hvert av mine leveår, med start i 1966 og slutt i 2015. Dette er ikke et forsøk på å lage en definitiv komprimert musikkhistorisk liste, ei heller en liste med de viktigste sangene i det og det året. Her er enkelt og greit 50 av mine personlige favorittsanger, og jeg skal hilse og si det er mange fine artister som ikke har fått plass. Flere av mine favorittartister som Leonard Cohen, Nick Cave, Kirsty MacColl, Tom Russell, Squeeze, Joy Division, Emmylou Harris, Gram Parsons, Elton John, Madonna, Bob Marley, Elvis Presley, The Kinks, Led Zeppelin, Everything But The Girl og Madness glimrer med sine fravær, og jeg har bevisst valgt vekk Prince og Neil Young av den grunn at de bare er tilgjengelige i Tidal og ikke Spotify. De 50 sangene skal være tilgjengelige på begge plattformer.

Jeg kan for skams skyld også spakt unnskylde det beskjedne antallet kvinnelige artister som har fått plass her. Jeg kunne sikkert hatt med flere, men det tyder vel også på at musikkbransjen (dessverre) har vært totalt dominert av menn i de fleste posisjoner i veldig mange av de 50 årene jeg har levd. Men igjen, dette er min liste, med mine favoritter, og da blir det som det blir. Selve musikken finner du nederst i denne saken, både i Spotify og Tidal, men først må vi selvsagt si noen få ord om sangene. God fornøyelse!

1966 – The Beach Boys – “Good Vibrations”

Jeg er født midt på sommeren, så hva passer vel da bedre enn å starte med en av tidenes aller fineste sommerlåter? Riktignok ble “Good Vibrations” utgitt 10. oktober 1966, nesten tre måneder etter at jeg ble… eh, “utgitt”, men den handler vel mer om tegn i tiden enn om sommer som sådan. Året før 1967 og “The Summer of Love” var Brian Wilson (og The Beach Boys) i gang med sine mest ambisiøse innspillinger, og “Good Vibrations” var voldsomt forut for sin tid, slik også albumet Pet Sounds utgitt i mai samme år var det. En ekte solskinnsklassiker. Her kan du for øvrig høre min ultimate Brian Wilson/Beach Boys-spilleliste.

"Good Vibrations" er blant The Beach Boys' aller største stunder.

“Good Vibrations” er blant The Beach Boys’ aller største prestasjoner.

1967 – Glen Campbell – “By The Time I Get To Phoenix”

Er det skrevet noen mer perfekt break up-sang noen gang? Jimmy Webb skrev sangen i 1965 etter å ha brutt med kjæresten, og Johnny Rivers var den første som spilte den inn, høsten 1966. Det er imidlertid Glen Campbells versjon fra 1967 som er den definitive – og soleklart mest kjente. Teksten følger fortellerpersonen på vei bort fra hun som er forlatt og er igjen hjemme. Når han kommer til Phoenix vil hun stå opp og se lappen der han tar farvel, men le når hun kommer til den delen der han skriver at han forlater henne. Det har han sagt så mange ganger før. Denne gangen er det imidlertid alvor – angivelig. Dette er tekstforfatterkunst av en annen verden.

1968 – Rolling Stones – “Jumpin’ Jack Flash”

Å velge én Stones-låt er ikke lett, men for å få denne listen til å gå opp rent årstallsmessig falt valget på 1968-singlen “Jumpin’ Jack Flash”, den tredje beste Stones-låta ifølge min egen definitive liste som du finner her. Den har i grunnen alt en Stones-låt skal ha, inkludert Jagger-swagger i bøtter og spann og Keith Richards-riff av ypperste merke, en låt som simpelthen gir jernet.

Her sitter jeg på potte og beundrer Jefferson Airplanes single "Plastic Fantastic Lover" som jeg hadde arvet fra min barnepike Jorun. Bildet er tatt i 1969.

Her sitter jeg på potte og beundrer Jefferson Airplanes single “Plastic Fantastic Lover” som jeg hadde arvet fra min barnepike Jorun. Bildet er tatt i 1969, da singlen ble utgitt, men sangen dukket først opp på Surrealistic Pillow-albumet i 1967. Foto: Eva Valebrokk

1969 – David Bowie – “Space Oddity”

“Ground control to Major Tom, take your protein pills and put your helmet on”, og så nedtellingen før David Bowies gjennomgangsfigur skytes ut i verdensrommet. “Space Oddity” er og blir en av Bowies aller, aller største sanger, men den kunne selvsagt vært erstattet på denne listen av mange andre. Likevel, stort bedre blir det ikke. Her kan du se listen med mine Bowie-favoritter, publisert to dager før han døde, men her er det ingen rangering.

1970 – The Beatles – “Let It Be”

Å velge én Beatles-låt er faktisk enda vanskeligere enn å velge én Stones-låt. Først hadde jeg lagt inn “A Day In The Life” på denne lista som 1967-valget, men jeg ville ha med “By The Time I Get To Phoenix” og tok den derfor ut. Men Beatles bare måtte med, da jeg mener det er verdens beste band ever ferdig snakka, og da endte jeg opp med den nydelige pianoballaden “Let It Be”, en sang jeg selv har gaulet på og spilt med mine manglende gitarferdigheter flere ganger enn jeg kan telle. “Let It Be” er ifølge min liste den tolvte beste Beatles-sangen, og du finner hele sulamitten her. Det er for øvrig en McCartney-låt, og jeg har da også alltid foretrukket hans ufeilbarlige popteft fremfor Lennon.

Siste gang The Beatles opptrådte sammen var på taket av Apple-bygningen i Savile Row, 30. januar 1969.

Siste gang The Beatles opptrådte sammen var på taket av Apple-bygningen i Savile Row, 30. januar 1969.

Sjekk også: De beste låtene fra 60-tallet

1971 – Marvin Gaye – “What’s Going On”

På tide med litt beinhard sosialrealisme nå, pakket inn i et innbydende soul/jazz-arrangement som signaliserte en ny retning ikke bare for Marvin Gaye, men også for plateselskapet Motown og soulmusikken slik den var kjent frem til 1971. Sangen var inspirert av et tilfelle av politivold bevitnet av Renaldo “Obie” Benson som skrev sangen sammen med Gaye og Al Cleveland, og den dag i dag er den dessverre høyst relevant.

1972 – Eagles – “Take It Easy”

“Well, I’m a-standin’ on a corner in Winslow, Arizona”, synger Glenn Frey på “Take It Easy”, Eagles’ første single som ble utgitt 1. mai 1972. “Take It Easy” var en sang Jackson Browne forsøkte å skrive til debutalbumet sitt året i forveien, men han kom ikke i mål med komposisjonen, og Frey fullførte den. Dermed ble det Eagles som spilte den inn først, mens Browne gjorde sin versjon til 1973-albumet For Everyman. Følger du denne linken kan du finne en spilleliste med 25 Glenn Frey-favoritter som jeg publiserte da han døde tidligere i år, og dessuten se et bilde av en vesentlig yngre utgave av meg selv, stående på et hjørne i Winslow, Arizona.

1973 – Tom Waits – “I Hope That I Don’t Fall In Love With You”

Tidenes lonely hearts-sang, ingen over, ingen ved siden. “I Hope That I Don’t Fall In Love With You” er selve grunnstenen i Tom Waits’ debutalbum Closing Time, der fortellerpersonen fremstår som det tristeste, ensomste vesenet i alle triste, ensomme barers historie. Tvisten på slutten der han har holdt igjen hele kvelden av frykt for å bli avvist, er intet mindre enn hjerteskjærende vakker.

Ingen kan synge om brustne hjerter som Tom Waits.

Ingen kan synge om brustne hjerter som Tom Waits.

1974 – Supertramp – “School”

“Umoderne i 1974, umoderne i 2014”, skrev en smartass i Q magazine da Crime Of The Century, Supertramps virkelige mesterstykke, ble relansert i deluxeutgave. Supertramp var muligens aldri moderne, men de var ofte veldig bra, og aldri bedre enn på “School”. Munnspillintroen er nydelig og en av pophistoriens mest umiddelbart gjenkjennelige, og alene grunn nok til å elske denne sangen dypt og inderlig. Men for all del, den tar ytterligere form og er intet mindre enn fantastisk. Les for øvrig en artikkel jeg har skrevet om tilblivelsen av Crime Of The Century her.

1975 – ABBA – “S.O.S.”

Jeg kommer ikke utenom ABBA. Den svenske kvartetten var min første musikalske kjærlighet, sparket i gang av min venn Rune som introduserte meg for både ABBA, Beatles og andre av popmusikkens gleder, inkludert New Jordal Swingers. Å velge én ABBA-låt er heller ikke lett, men en av de første jeg hørte og elsket var “S.O.S.”, og den er et så godt valg som noen, ABBA på sitt aller beste og mest karakteristiske. Du kan for øvrig lese mer om mitt forhold til ABBA og få spillelisten med alle favorittlåtene mine ved å klikke deg inn her.

1976 – Manfred Mann’s Earth Band – “Blinded By The Light”

Hva skal jeg si? Jeg oppdaget Manfred Mann’s Earth Band først i 1978, med utgivelsen av mesterverket Watch, og da var veien kort for å gå tilbake i tid og høre mer. At Manfred Mann hadde vært popstjerne på 60-tallet med sanger som “Do Wah Diddy Diddy” og “Pretty Flamingo” er knapt til å tro når du hører MMEB på sitt mest symfoniske/astrale, men den treffsikre popsensibiliteten skinner sterkt i valget av coverlåter som Bruce Springsteens enestående “Blinded By The Light” som er hentet fra albumet The Roaring Silence, også hjem til den vakre “Questions”. Det er muligens å banne i kjerka, men MMEBs versjon overgår langt Springsteens original. Elsk!

Sjekk også: Spilleliste med den beste musikken fra 1976

1977 – Bee Gees – “Stayin’ Alive”

Punkens gjennombruddsår ble for meg discoens gjennombruddsår. Med Saturday Night Fever skapte John Travolta voldsom furore, ikke minst på grunn av soundtracket der et knippe nøkkellåter var signert Bee Gees. Jeg er ganske sikker på at “Stayin’ Alive” er den største discolåta av dem alle, så beklager Donna Summer, Nile Rodgers og dere andre som også var så flinke i denne øvelsen.

Bee Gees så en smule spesielle ut i 1977, men de kunne sin disco.

Bee Gees så en smule spesielle ut i 1977, men de kunne sin disco.

1978 – The Motors – “Airport”

The Motors er muligens det minst kjente bandet på hele denne lista, et forholdsvis kortlivet engelsk popband som hadde én stor hit, nemlig “Airport”. Det er en helt fantastisk iørefallende popmelodi med harmonier til å dø for, et innsmigrende og deilig arrangement med et synthtema som nesten, men bare nesten er irriterende, og kler det tradisjonelle poparrangementet perfekt. Dette er lyden av den beste 70-tallspopen samlet i fire og et halvt deilige minutter.

Sjekk også: Den beste musikken fra 70-tallet

1979 – The Clash – “London Calling”

Og derr kom platen som forandret livet mitt og måten jeg forholdt meg til musikk på. The Clash’ London Calling ble utgitt i desember 1979, og husker jeg ikke helt feil kjøpte jeg den i romjulen for penger jeg hadde fått i presang til jul. Som ivrig Det Nye-leser hadde jeg observert punken gjennom reportasjer der i en tid og var mildt sagt skeptisk til hele greia. Jeg syntes rett og slett punk virket litt skummelt, men jeg var jo nysgjerrig også. Så med rede penger besøkte jeg platebaren i annen etasje på Narvesen på Hotel Continental i Oslo og ba om å få høre platen hvis cover gjorde meg ekstra nysgjerrig. Personen bak disken klarte å sette på side 3 i stedet for side 1, og dermed fikk jeg på strak arm høre “Wrong ‘Em Boyo”, “Death Or Glory”, “Koka Kola” og “The Card Cheat”, men det var mer enn nok. Jeg fikk et inntrykk av hvor mye forskjellig rockmusikk kunne være på en gang, og da jeg kom hjem og satte på side 1 og tittelkuttet banket i gang ble aldri verden den samme igjen. London Calling er fremdeles min desiderte favorittplate her i verden.

Sjekk også: Spilleliste med den beste musikken fra 1979

Coverbildet fra London Calling viser Paul Simonon som smæsjer bassen sin mot scenegulvet. Bildet er tatt av Pennie Smith.

Coverbildet fra London Calling viser Paul Simonon som smæsjer bassen sin mot scenegulvet. Bildet er tatt av Pennie Smith.

1980 – Bruce Springsteen – “The River”

Det var først i 1980 jeg omsider fikk hørt Bruce Springsteen, atter et bekjentskap som har betydd uendelig mye for meg i årene siden. Da det for meg startet med The River er det også mitt foretrukne Springsteen-album. Hadde jeg kommet inn tidligere – eller senere – ville det nok vært et annet. Poenget er at når du først oppdager Bruce Springsteen gjør det et uutslettelig og evigvarende inntrykk. Som 13-14-åring hadde jeg ikke helt den intellektuelle kapasiteten til å forstå det større alvoret i det nydelige tittelkuttet fra The River, men det jeg hørte var en trist og melankolsk ballade som aldri har sluppet taket i meg. “The River” var – og er – sterk kost.

1981 – The Human League – “Don’t You Want Me”

I 1981 var det for alvor tilbake til popmusikken med bølgen av elektroniske artister som The Human League var del av. Med to tidligere album på baken, dystre og til dels eksperimentelle plater, delte det opprinnelige Human League seg i to. Martyn Ware og Ian Craig Marsh stiftet Heaven 17 med sin nye vokalist Glenn Gregory, mens Phil Oakey stablet et nytt Human League på bena som utelukkende handlet om popmusikk. Det fantastiske albumet Dare kom midt i den såkalte new romantics-bølgen (der også Spandau Ballet, Ultravox, Visage og Duran Duran befant seg), og den sangen som skinner aller sterkest er selvsagt “Don’t You Want Me”, en monsterhit på begge sider av Atlanteren. Åpningssetningen “You were working as a waitress in a cocktail bar when I met you” er fremdeles en av de beste innen popmusikken ever.

1982 – ABC – “The Look Of Love”

Riktignok kom Simple Minds med mesterverket New Gold Dream (81-82-83-84) dette året – et av mine soleklare favorittalbum gjennom alle tider – men ABCs smektende popsingle “The Look Of Love” fra albumet The Lexicon Of Love er liksom den sangen som virkelig sier 1982 for meg. Den kombinerte kompetansen fra Trevor Horn (produksjon), Anne Dudley (orkestrering) og Martin Fry (vokal) er rett og slett helt uslåelig når den treffer som her. ABC ble aldri like bra igjen, men det skal sies at årets oppfølgerplate The Lexicon Of Love II faktisk er oppsiktsvekkende bra.

Sjekk også: Spilleliste med den beste musikken fra 1982

1983 – New Order – “Blue Monday”

Kanskje tidenes mest toneangivende danselåt? New Order ga ut “Blue Monday” kun på 12-tommer (også kalt maxisingle), og det i et cut out-cover designet som en floppydisk av Peter Saville som angivelig var så dyrt å produsere at jo flere eksemplarer som ble solgt, jo mer penger tapte bandet. Denne og andre myter rundt plateselskapet Factory Records kan du stifte nærmere bekjentskap med i den glimrende spillefilmen 24 Hour Party People, men ved dagens slutt handler jo dette likevel om musikken. “Blue Monday” er syv og et halvt minutt med enestående original elektronisk dansemusikk, og det skal godt gjøres å peke på én enkeltstående låt som har hatt større innflytelse på moderne klubbmusikk. New Order skrev historie med denne, ingen tvil om det.

"Blue Monday"-coveret kostet angivelig mer enn det smakte. Jo flere solgte eksemplarer, jo mer penger tapte bandet.

“Blue Monday”-coveret kostet angivelig mer enn det smakte. Jo flere solgte eksemplarer, jo mer penger tapte bandet.

Sjekk også: Spilleliste med den beste musikken fra 1983

1984 – Prefab Sprout – “When Love Breaks Down”

Jeg var på vorspiel (fest?) hos noen venner som bodde i kollektiv, og jeg hadde akkurat kjøpt Prefab Sprouts single “When Love Breaks Down” som jeg hadde forelsket meg fullstendig i og hadde med for å spille. Imidlertid var det bare min gode venn Gudmund som delte min begeistring, og vi stengte oss inne på rommet til en av beboerne og spilte “When Love Breaks Down” på repeat halve kvelden, drakk oss småbørste og nektet å låse opp for de andre, inkludert Frank som bodde på rommet og ble surere og surere. Såvidt jeg husker tok det Prefab Sprout tre forsøk før denne singlen omsider ble en hit, og den er for øvrig en nøkkellåt på mesterverket Steve McQueen som ble utgitt året etter. Sangens opphavsmann Paddy McAloon er for øvrig en av mine aller største pophelter, og er du interessert finner du min definitive Prefab-spilleliste her.

1985 – Kate Bush – “Running Up That Hill”

Endelig en låt med en kvinnelig artist! Det var altså Kate Bush som måtte til for at det skulle skje, og “Running Up That Hill” som var første single fra hennes storselger Hounds Of Love er kanskje eller kanskje ikke hennes beste låt. Hun har så mange blinkskudd, men denne har en helt egen popkraft som er bortimot umulig å matche. Bush har selv produsert herligheten, og med seg har hun et kremlag av musikere som følger hennes minste vink. Her hører vi også en av hennes mest vellykkede vokalprestasjoner noensinne. Hver linje, hvert ord, er fremført med perfekt diksjon, og hun synger som om hun er inni hodet ditt. Jeg elsker absolutt alt ved “Running Up That Hill”!

"Running Up That Hill" er den perfekte Kate Bush-låt.

“Running Up That Hill” er den perfekte Kate Bush-låt.

Sjekk også: Spilleliste med den beste musikken fra 1985

1986 – The Smiths – “There Is A Light That Never Goes Out”

Skal jeg velge meg bare et band fra 80-tallet må det bli The Smiths. De hadde en kort, men intens levetid. I perioden 1983 til 1988 ga de ut fire “ordinære” LP-plater, tre samleplater fulle av låter som ikke var på disse, et livealbum og hele 18 singler (de fleste utenom LPene med som regel to B-sider som heller ikke fantes på LPene), en voldsom produksjon med et sjokkerende høyt og jevnt nivå. Låtskriverduoen Stephen Morrissey og Johnny Marr hadde en helt utrolig evne til å lage spennende musikk, og det ble godt over 100 sanger før de ga seg, de fleste av dem veldig, veldig bra. Å velge én er sannelig ikke lett, men “There Is A Light That Never Goes Out” fra The Queen Is Dead-albumet er et slags minste felles multiplum av Smiths med dertil hørende tristesse. Tekstlinjer av typen “If a double-decker bus crashes into us, to die by your side is such a heavenly way to die” er intet mindre enn geniale. Som ung har man det med å velte seg i selvmedlidenhet, og da blir det ikke mye bedre.

1987 – U2 – “With Or Without You”

Jeg kan knapt uttrykke hvor stor betydning U2 hadde for meg på 80-tallet. Fra debutalbumet Boy (1980) til og med Achtung Baby (1991) var den irske kvartetten blant det største i min musikalske verden. Jeg synes strengt tatt de har flere sanger som er enda sterkere enn “With Or Without You”, men for at denne lista skulle gå opp i det hele tatt, måtte valget falle på denne aller sterkeste sangen fra The Joshua Tree, albumet som ga dem det verdensherredømmet de fremdeles prøver å klamre seg til. Det er stemningsfullt og romantisk, fantastisk produsert av Brian Eno og Daniel Lanois, og nydelig sunget av Bono. Det er heller ikke noen verdens ting å utsette på gitarspillet til The Edge, for å si det forsiktig, ei heller det stødige kompet til Adam Clayton og Larry Mullen Jr. At folk hater U2 er virkelig over min fatteevne. Hører du, Frode Øverli?

1988 – Crowded House – “Into Temptation”

Også når det gjelder Crowded House har jeg en annen favorittlåt – “Don’t Dream It’s Over” fra 1986 – men igjen, for at dette skulle gå opp, måtte jeg velge en annen, og da er ikke “Into Temptation” noe dårlig valg. Den er hentet fra bandets andre album, det glimrende Temple Of Low Men. Legendariske, salige Tor Milde og jeg dro til København for å se dem spille live og intervjue dem kort tid etter utgivelsen, og jeg har den signerte LPen stående fremdeles. Et kjært minne.

Crowded House anno 1988 var litt av et popband.

Crowded House anno 1988 var litt av et popband.

1989 – deLillos – “Sveve over byen”

Det var da jaggu på tide med noe norsk her også! Jeg har fulgt deLillos fra 1985, og jeg kan trygt si at ingen norske band har betydd mer for meg. De har en katalog med sanger som simpelthen er helt vill, og en av de aller, aller beste er “Sveve over byen” fra dobbelt-LPen Hjernen er alene. Countryarrangementet (som minner en smule om Prefab Sprouts “Faron Young”) er temmelig atypisk for deLillos, men kler bandet aldeles perfekt. Dette er også en av Lars Lillo-Stenbergs fineste tekster og er en svært alvorlig og rørende sang om selvmord. Vakkert, rett og slett, i all sin melankoli.

Sjekk også: Den beste musikken fra 80-tallet

1990 – Depeche Mode – “Policy Of Truth”

Depeche Mode er et av de typiske 80-tallsbandene som tålte overgangen til nye tiår aldeles utmerket, ikke bare her rett over terskelen til 90-tallet, men også senere. “Policy Of Truth” er hentet fra albumet Violator som også inneholdt bandets kanskje mest ikoniske låt, “Personal Jesus”. Den ble imidlertid utgitt på single i august året før, så da falt mitt valg på den “Policy Of Truth” som også er en smule rocka og skarp i kantene og således signaliserer et “nytt” Depeche Mode. Det er bare en dørgende bra låt, enkelt og greit.

1991 – Hal Ketchum – “Past The Point Of Rescue”

Dette var året for en rekke svært betydningsfulle plater fra blant annet Nirvana, Pearl Jam, U2, R.E.M., Crowded House og våre egne The September When, men det er likevel én sang som mer enn noen annen definerer 1991 for meg, og det er countryartisten Hal Ketchums versjon av Mick Hanlys “Past The Point Of Rescue”. Leiligheten i Tors gate på Frogner var åsted for utallige støyende vorspiel, fester og nachspiel – gjerne på en og samme gang – der alle de nevnte ble spilt på full guffe, men det er Ketchum jeg aller helst hører igjen. Det var for øvrig denne versjonen som lå til grunn for Hellbillies’ gjendiktning som i hallingtapning ble til “Ein krasafaren steinbu” og havnet på albumet Pela Stein (1993) og er omtrent like bra.

1991 var et viktig musikkår, ikke minst for grungen, men for meg var countryhelten Hal Ketchum et av de største navnene.

1991 var et viktig musikkår, ikke minst for grungen, men for meg var countryhelten Hal Ketchum et av de største navnene.

Sjekk også: Spilleliste med den beste musikken fra 1991

1992 – The Cure – “Friday, I’m In Love”

The Cure er også et av de bandene jeg har satt aller mest pris på gjennom årenes løp, og den samlede produksjonen deres fra slutten av 70-tallet og hele 80-tallet er musikk jeg ikke klarer meg uten. I 1992 kom derimot den ikke spesielt imponerende platen Wish, men jeg skal hilse å si den iallfall hadde ett blinkskudd. “Friday, I’m In Love” er Cure-låta “alle” liker, og det skulle da også bare mangle. Her tar Robert Smith sin klagende, for ikke å si sutrete, stemme, over i det totalt livsbejaende leiet vi ikke trodde han var i besittelse av og drar på så det holder. Det er allsang, det er glede, det er beskjeden hedonisme og det er total livsnytelse, og det i en innpakning som er så iørefallende at det nesten ikke er til å begripe. Du finner “Friday, I’m In Love” og andre Cure-klassikere samlet på denne spillelisten.

1993 – Nanci Griffith – “Tecumseh Valley”

Nanci Griffiths Other Voices, Other Rooms (oppkalt etter en Truman Capote-roman) er en av tidenes beste coverlåtplater, og jeg kunne valgt mange av de 17 sporene til å representere den. Men det er og blir versjonen av Townes Van Zandts grenseløst triste “Tecumseh Valley” som er den aller fineste sangen her. Arlo Guthrie gjester på vokal, og sammen forteller de to historien om gruvearbeiderdatteren Caroline som kommer fra usle kår til Tecumseh Valley på jakt etter et levebrød. Det ender med at hun må trekke på gata og deretter begår selvmord, og det er en sang få andre enn Van Zandt kunne skrevet. Nanci Griffiths versjon er stor tolkningskunst og overgår originalen noe helt voldsomt i mine ører. Det er nok langt ifra alle enige i, men det er nå slik jeg oppfatter ting.

1994 – Edwyn Collins – “A Girl Like You”

Den gamle Orange Juice-vokalisten Edwyn Collins har hatt én stor hit som soloartist, “A Girl Like You”. Den ble utgitt på albumet Gorgeous George sommeren 1994, men ble merkelig nok ikke sluppet som single før i januar 1995 da den ble en hit i hele den vestlige verden. “A Girl Like You” er intet annet enn sinnssykt fet og har et pulserende driv som gjør den aldeles uimotståelig. Collins har da også verdens cooleste rockstemme og en helt utsøkt avlevering. Det er alltid en fryd å høre denne.

1995 – Hellbillies – “Som ein båt på land”

Vinteren 1995 dro mine venner Mons og Else og jeg opp på familiehytta vår ved Ål i Hallingdal som mange vil vite er synonymt med Hellbillies-land. Else jobbet i plateselskapet BMG som nylig hadde snappet opp Hellbillies og straks skulle gi ut albumet Lakafant, og hadde med en forhåndstape på albumet. Det ble ikke spilt stort annet på ghettoblasteren den helgen, for å si det slik. Jeg har alltid vært svak for Hellbillies’ ballader, og “Som ein båt på land” er noe av det fineste de har gjort.

Hellbillies-vokalist Aslag Haugen - god på ballader.

Hellbillies-vokalist Aslag Haugen – god på ballader.

 

1996 – George Michael – “Fastlove”

Fra han debuterte med duoen Wham! sammen med Andrew Ridgeley i 1982/83 har jeg vært glad i George Michael. Jeg skal vokte meg for å si at han er undervurdert, men det er likevel nok av musikksnobber som rynker på nesa over ham. Men dette er en mann hvis forståelse for pop- og dansemusikk er bortimot sublim, og hadde jeg satt sammen 10-12 av hans beste låter ville det blitt tidenes beste popplate. Det ække tull! “Fastlove” fra hans tredje soloalbum Older er en fantastisk danselåt som har alt som trengs og litt til.

1997 – The Jayhawks – “Trouble”

1997 var året som ga oss Hansons “MMMBop”, Radioheads kraftig overvurderte album OK Computer, og Spice Girls-filmen Spice World, men jeg går heller for fantastiske The Jayhawks og en av mange kremlåter fra det flotte albumet Sound Of Lies. “Trouble” er en sløy, 70-tallsaktig ballade med stor lyd og et stort refreng. Det er masse øs og trøkk og noe i nærheten av en powerballade, men uten den universelle appellen som for eksempel Foreigners “I Want To Know What Love Is” er i besittelse av. Det gjør den ikke mindre fin, og de harmoniene? Makan!

1998 – The Divine Comedy – “National Express”

Å jubel, å lykke! Neil Hannons alter ego The Divine Comedy er på sitt ypperste på “National Express” fra albumet Fin de Siecle, et stykke popkunst som hedrer arven etter blant annet Noel Coward, The Gilbert & Sullivan og Marc Almond. Dette er drama og teater, nydelig orkestrert med piano, fløyte og messingblås, og Hannons flotte stemmeprakt, fyldig, kraftig og stødig som få. Det er utpreget engelsk – selv om Hannon er nordirsk – og popmusikk som er omtrent så god som det er mulig å få den. “National Express” er HELT konge, og la meg forresten minne om den nye singlen “Catherine The Great” fra det kommende albumet Foreverland. Det er ikke mange andre enn Hannon som skriver humoristiske sanger om russiske tsarinaer, og det faktum alene gjør den verdt å sjekke ut.

1999 – TLC – “No Scrubs”

Det er i grunnen litt rart, men jeg merker at jo lenger jeg kommer på denne lista (sagt på en annen måte, jo eldre jeg blir…), jo vanskeligere er det å formidle noen varige minner. Kanskje skyldes det at musikk har en annen klang og rett og slett resonnerer annerledes i oss når vi blir eldre? Jeg innbiller meg at jeg stadig er like glad i og avhengig av musikk som jeg alltid har vært, så hvorfor klarer jeg ikke hekte en låt som “No Scrubs” på noe spesielt i livet mitt? Det er bare en jævlig god låt, sannsynligvis TLCs aller beste, et perfekt eksempel på hvor bra akustisk hip-hop kan være, og det er selvsagt nok å la det bli med det.

Det er ikke sikkert TLCs "No Scrubs" er den beste låta som kom i 1999, men den er høyt oppe.

Det er ikke sikkert TLCs “No Scrubs” er den beste låta som kom i 1999, men den er høyt oppe.

Sjekk også: Den beste musikken fra 90-tallet

2000 – Johnny Cash – “The Mercy Seat”

Da Johnny Cash i 1994 ga ut albumet American Recordings var det som en gammel mann var stått opp fra de døde. Countrylegenden var på dette tidspunktet i karrieren kun svært marginalt relevant, men med dette albumet hadde produsent Rick Rubin hentet frem det primale i Cash og utstyrt ham med et nakent lydbilde og et låtmateriale som var ham verdig. Det ble ytterligere tre album i Cash’ levetid, samt en posthumt utgitt boks og ytterligere to plater i serien, og dette materialet utgjør en avslutning på en karriere som er noe av det sterkeste jeg kan komme på i musikkhistorien. Versjonen av Nick Caves “The Mercy Seat”, der fortellerpersonen er spent fast i den elektriske stol, er om mulig enda sterkere enn originalen, kanskje mest av alt fordi den her er så naken og direkte. En ren maktdemonstrasjon fra Cash og Rubin.

2001 – The Margarets – “Alain Delon”

Jeg mener med betydelig alvor at The Margarets er Norges beste popband gjennom tidene. Kvintetten fra øya Giske utenfor Ålesund er på ingen måte det viktigste norske popbandet gjennom tidene, men de viste – spesielt med debutalbumet What Kept You? (2002) – en forståelse for popmusikkens virkemidler jeg mener vi aldri har sett maken til. Enkelte band har vært i nærheten, som for eksempel Matchstick Sun og The Rambelins, men ingen har laget noe som er så inn til beinet POP som The Margarets. Debutsinglen “Alain Delon”/”Rubber Rubbish” kom i 2001, og det er den beste norske singlen som er utgitt noen gang, og sånn er det bare med den saken. Det er en dobbel A-side single nesten på linje med “Strawberry Fields Forever”/”Penny Lane”, og da er det ikke mye mer å mase med. Av de to holder jeg en knapp på “Alain Delon”, men det er absolutt ingenting galt med “Rubber Rubbish” heller. Vinylentusiaster bør kjenne sin besøkelsestid da singlen nå er blitt remastret og for første gang utgitt som syvtommers single.

2002 – Elvis Costello – “When I Was Cruel No. 2”

I kategorien kompromissløse artister får du dem ikke stort mer kompromissløse enn Elvis Costello. Fra debuten My Aim Is True fra 1977 og frem til i dag har han med svært få unntak fulgt sin egen muse uten å bry seg en døyt om trender eller hva som måtte være forventet av ham. Han har vært innom utallige musikalske sjangere og utforsket grensene, for ikke å si tøyd grensene, for hva populærmusikk kan være. Et høydepunkt fra hans nyere produksjon (2002, nyere?) er nestentittelkuttet fra albumet When I Was Cruel, syv tunge minutter med dyster, stemningsfull og perfekt musikk. Er det pop, er det rock, er det blues? Ikke vet jeg, og ikke spiller det noen rolle heller. Dette er Costello på sitt beste.

2003 – Fleetwood Mac – “Say Goodbye”

Jeg er den første til å innrømme at dette er et rart valg da Fleetwood Mac var ekstremt lite relevant i 2003, men Lindsey Buckinghams “Say Goodbye” er en av bandets fineste, mindre kjente sanger. Say You Will var et vaskeekte comebackalbum, dessverre uten Christine McVie, men med de fire andre medlemmene som utgjorde Fleetwood Mac da de var på toppen av verden med Rumours, og første gang de var samlet siden 1987-LPen Tango In The Night. Albumet inneholder hele 18 sanger, noenlunde jevnt fordelt mellom Buckingham og Stevie Nicks, og er følgelig i lengste laget. Det inneholder dog en del sterke sanger, og den litt unnselige “Say Goodbye” er altså den som virkelig gjør det for meg.

2004 – R.E.M. – “Leaving New York”

Jeg kunne hatt med en R.E.M.-låt fra så godt som hvilket som helst av bandets ti første år, men av hensyn til alt annet jeg ville ha med måtte jeg altså vente helt til nå. I 2004 komAround The Sun, atter et ujevnt album slik det dessverre var mye av i den siste halvparten av bandets levetid, men den inneholdt også noen veldig sterke sanger, ikke minst “Leaving New York”. Det er en nydelig ballade med paralleller langt tilbake i bandets produksjon og kunne lett passet inn på for eksempel Life’s Rich Pageant fra 1986. Utrolig nok var dette bandets første single som ikke plasserte seg på Billboard Hot 100 siden “Can’t Get There From Here” i 1985. Det sier litt om hvor skiftende musikkbransjen er. Helt den ene dagen, glemt den neste.

2005 – Madrugada – “The Kids Are On High Street”

Madrugada var et tidvis utrolig bra band. Selv om jeg nok holder en knapp på bandets to første album er det “The Kids Are On High Street” fra fjerdealbumet The Deep End som er deres helt store stund. Det er en majestetisk, storslått og stolt rocklåt med episke kvaliteter. Sivert Høyem har knapt sunget bedre hverken før eller siden, og Robert Burås’ gitarøs er av en annen verden. Her får vi en vegg av velprodusert og nøye kanalisert støy, og “The Kids Are On High Street” er kort og godt et monster av en låt.

2006 – Bob Dylan – “Thunder On The Mountain”

Nei, jeg hadde ikke glemt Bob Dylan, men det var liksom i 2006 det passet aller best å lure ham inn. Hvor bra Blonde On Blonde for eksempel er, ville jeg jo ikke la noen av låtene derfra gå på bekostning av “Good Vibrations”, og jeg mener albumet Modern Times fra 2006 er et av hans beste. Derfor det enestående kule åpningskuttet “Thunder On The Mountain” som namechecker Alicia Keys og for øvrig befinner seg i et slags Chuck Berry-landskap. Modern Times er for øvrig en feilfri plate, og sannsynligvis den aller beste Dylan har gitt ut i dette årtusenet. Verdt å høre på en gang til om du ikke kjenner den så godt.

Bob Dylan ga ut Modern Times i 2006, rett og slett en fantastisk plate.

Bob Dylan ga ut Modern Times i 2006, rett og slett en fantastisk plate.

2007 – Wilco – “Impossible Germany”

Hvor bra bandet Uncle Tupelo en gang var, er vel de fleste enige om at det var en god ting at det ble oppløst. Resultatet var jo at Jay Farrar startet Son Volt og Jeff Tweedy startet Wilco, og med det fikk vi dobbelt så mange gode plater som vi ellers kunne ha forventet. Sky Blue Sky fra 2007 var Wilcos sjette plate, og nytt siden sist var at gitaristen Nels Cline var blitt medlem i bandet. Det er et godt stykke på vei hans innsats og tilstedeværelse som gjør dette til min favoritt-Wilco-skive, og soloen som avslutter “Impossible Germany” er noe av det fineste jeg har hørt i mitt liv, omtrent på høyde med David Gilmour i “Comfortably Numb” eller Mark Knopfler i “Tunnel Of Love”. Den utgjør ganske nøyaktig halve låta og er pur vellyd.

2008 – Duffy – “Mercy”

Hva skjedde egentlig med Duffy? I kjølvannet av Amy Winehouse’ suksess var det plutselig rom for en egen type retrochick i popmusikken, og walisiske Duffy ga ut maktdemonstrasjonen “Mercy” og det nokså habile debutalbumet Rockferry i 2008. Hun kvittet seg med suksessteamet som hjalp henne til suksess (Steve Booker, Bernard Butler og Jimmy Hogarth) for oppfølgerplaten Endlessly som kom to år senere, og både den og Duffys karriere sank som to digre steiner. Men “Mercy”? Et mesterverk av en poplåt med attitude i bøtter og spann og DEN stemmen. Igjen, hva skjedde? Så synd, så synd.

2009 – Pet Shop Boys – “Did You See Me Coming?”

Og der fant jeg endelig plass til Pet Shop Boys også! Duoen Neil Tennant/Chris Lowe har gledet meg med sin fantastiske popmusikk helt siden 1986, og fremdeles gir de ut høyst relevant pop- og klubbmusikk. Årets ferske album Super (anmeldt her) er et godt eksempel på det, og 2009-albumet Yes er kanskje det aller beste de har gitt ut i dette årtusenet. “Did You See Me Coming?” er pur Pet Shop-pop, i mine ører komplett uimotståelig og blant det beste de har gjort noen gang.

Pet Shop Boys har gitt ut kvalitetspop i 30 år nå og viser ingen tegn til å gi seg.

Pet Shop Boys har gitt ut kvalitetspop i 30 år nå og viser ingen tegn til å gi seg.

Sjekk også: Den beste musikken fra 00-tallet

2010 – Sade – “Skin”

Sade Adu er ikke den som forhaster seg med å gi ut ny musikk. Da hun og bandet Sade slapp albumet Soldier Of Love i 2010 var det ti år siden sist, og siden den gang er det kun kommet noen nye låter på en samle-CD. Det hadde vært svært hyggelig om det kom noe nytt fra den kanten snart, men av erfaring ligger jeg ikke våken om nettene og krysser fingre. “Skin” var ikke blant singlene fra Soldier Of Love, men kunne vært det, en laidback og deilig ballade om avslutningen på et forhold. Det er som alltid fra denne kanten utsøkt produsert, arrangert og fremført, og bandet klarer å støtte opp under den betydelige naturlige elegansen Sade Adu besitter. Fantastisk!

2011 – Jessie J feat B.o.B. – “Price Tag”

Mer feilfri popmusikk, her fra den engelske R&B-artisten Jessie J med god hjelp fra den amerikanske rapperen B.o.B. “Price Tag” er moderne popreggae av den sløye sorten, dansbar, melodisk og til de grader “feelgood”. Budskapet er enkelt, men riktig: “It’s not about the money money money/We don’t need your money money money/We just wanna make the world dance/Forget about the price tag/Ain’t about the uh cha-ching cha-ching/Ain’t about the yeah b-bling b-bling/Wanna make the world dance/Forget about the price tag” Hell yeah!

2012 – Saint Etienne – “Over The Border”

90-tallet var strengt tatt Saint Etiennes tiår, men trioens beste album kom først i 2012. Words And Music By Saint Etienne er en ren kjærlighetserklæring til popmusikken, en feiring av alt det som gjør popmusikk til det fineste i verden. I åpningssporet “Over The Border” tar Sarah Cracknell oss med på en reise tilbake til ungdomstiden og all musikken som formet henne og stiller blant annet spørsmålet om Marc Bolan fremdeles vil være like viktig når hun er voksen og er gift med barn. Dette er et album som nok har gått under radaren på de fleste, og som jeg ikke kan få fullrost nok. Words And Music By Saint Etienne er et melodisk mesterverk.

2013 – Daft Punk feat. Pharrell Williams – “Lose Yourself To Dance”

Random Access Memories er for meg den viktigste elektroniske platen som er utgitt i moderne tid, av den grunn at den benytter analoge virkemidler for å gi elektronikken varme og dermed evnen til å kommunisere på et dypere plan enn den ellers ville gjort. “Get Lucky” var albumets store hit, og i likhet med den er både Pharrell Williams (sang) og Nile Rodgers (gitar) med på “Lose Yourself To Dance”. Jeg synes sistnevnte er hakket hvassere, ikke minst på grunn av at den i så stor grad hyller musikk og dans og menneskelig tilstedeværelse og innlevelse, og som sådan også er en perfekt oppsummering av hele dette magiske albumet.

2014 – Onkl P & De Fjerne Slektningene – “Styggen på ryggen”

Her siterer jeg meg selv fra da “Styggen på ryggen” ble sluppet høsten 2014. Jeg står inne for alt fremdeles: «Er dette årets beste låt? Sikkert er iallfall at det er veldig lenge siden jeg har hørt en låt som har gjort et så umiddelbart og sterkt inntrykk som «Styggen på ryggen». Rapperen OnklP har spilt inn sitt andre album i år (Slekta II som kommer senere i høst) med sitt rockalibi De Fjerne Slektningene, og jeg skal hilse og si han virker inspirert! «Styggen på ryggen» har etter få dager rukket å bli hyllet i det vide og det brede, og noe annet skulle da også bare mangle. OnklP, eller Pål Tøien som han egentlig heter, blottlegger sine indre demoner og rå angst på en måte som røsker tak i lytteren: «Det føles som jeg er i hælvete, styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste, på skulderen min og minner meg på hvor jævla skeis det derre livet mitt går. Fåkk! Er det rart jeg er redd når styggen på ryggen er han jeg prater med mest, oppå skulderen min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet?» Alt i alt er det en fantastisk tekst, kombinert med en tilsvarende god melodi. Dette er den mest perfekte rocklåta som er spilt inn på norsk på lang, lang tid. At Jokke er nevnt i forbindelse med denne singlen er heller ikke  så underlig. Slektskapet er til dels ubehagelig tydelig, men OnklP insisterer i intervjuer på at det ikke er SÅ ille med ham. Jeg håper virkelig han har rett. En mann som kan skrive en låt som «Styggen på ryggen» i en alder av 30 år bør ha adskillig mer å bidra med. Dette er en fremtidig klassiker – jeg lover!»

2015 – Kacey Musgraves – “Die Fun”

Jeg synes det er passende i mitt femtiende leveår å velge en sang som handler om å leve her og nå. Vi velger ikke hvor gamle vi blir, og det er liten grunn til å vente med å ha det bra. Countryfenomenet Kacey Musgraves (27) setter perfekt ord på problemstillingen i en av mine definitive favorittlåter fra 2015: “We can’t do it over/They say it’s now or never and all we’re ever gettin’ is older/Before we get to heaven, baby let’s give ’em hell/We might as well/Cause we don’t know when we’re done/So let’s love hard, live fast, die fun.” Som om jeg skulle sagt det sjæl, bare bedre!

Kacey Musgraves har skjønt at vi må leve før det er for sent.

Kacey Musgraves har skjønt at vi må leve før det er for sent.

Sjekk også: De beste låtene fra 2015 og de beste albumene fra 2015

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *