Av mange formative år mellom 1976 og 1985 var nok 1979 et av de aller viktigste. Sent på året, i desember, slapp The Clash sitt tredje album London Calling, og for meg ble verden aldri den samme etter at jeg hørte den første gang. Det 19 spor lange dobbeltalbumet viste meg hvor utrolig mye forskjellig popmusikk kunne være og åpnet ørene mine for en hel verden av nye inntrykk. Ung som jeg var hadde jeg så langt i livet betraktet Clash og all punk som noe skummelt, men nå gikk det opp for meg med et brak at det motsatte var tilfelle. Punken hadde virkelig snudd opp ned på alt, og selv om det ikke er mye punkmusikk på London Calling er den full av punkens holdninger. Det er en plate jeg fremdeles anser som rockens aller ypperste. Ingen over, ingen ved siden.

Få også med deg listene fra 1976, 1982, 1985 og 1991.

På listen min finner du også veldig mye mer. Den musikalske variasjonen reflekterer hvordan jeg alltid har hatt det med musikk; det finnes ikke dårlige sjangere, bare dårlige låter. Jeg mener at det er mulig å finne varige verdier i det aller meste innen musikalske stilretninger (med mulig unntak av den mest hjernedøde trancemusikken) og skiller ikke mellom metal og disco, bare mellom bra og dårlig.

Derfor ber jeg deg som hører på denne listen ta vel imot Sham 69 og Supertramp, Talking Heads og Randi Hansen, AC/DC og Sugarhill Gang, Mötorhead og Emmylou Harris, UK Subs og Jahn Teigen, Pink Floyd og The Pop Group, Rickie Lee Jones og ABBA, Amii Stewart og The Slits, Led Zeppelin og Toto, Frank Zappa og Kim Larsen, Christopher Cross og Buzzcocks, og så videre og så videre. I kjent stil er ikke alt tilgjengelig både i Spotify og Tidal, men denne gangen er det ikke så aller verst fatt. Du mister Kirsty MacColl, City Boy og Village Peoples «Go West» i Tidal, for øvrig er alt på plass.

God fornøyelse!