Vinyl – episode 1
«Super»
(x2/Playground Music)
[usr 5 text=»false»]

En ny Pet Shop Boys-plate er alltid en begivenhet, så også Super, den engelske duoens første langspiller på tre år. I 2016 er det 30 år siden synthduoen debuterte med albumet Please, og for min del ble verden aldri den samme etter det. Som deres trettende studioalbum føyer Super seg pent inn i rekken av stødige kvalitetsutgivelser og inneholder et knippe fantastiske låter. Faktisk er Neil Tennant og Chris Lowe på dette stadiet av karrieren faktisk jevnt over bedre enn de på noe tidligere tidspunkt har vært – med unntak av de første årene. Deler av 90- og 00-tallet så en ørliten formsvikt, men nå leverer de gull hver eneste gang.

Super er en bortimot ren danseplate, den andre i en planlagt trilogi som kun skal inneholde elektroniske instrumenter. I likhet med forrige album, Electric, er den produsert av Stuart Price, men den skiller seg musikalsk ut ved å være mindre «her og nå» for heller å skue tilbake i tid, både til 70-, 80- og 90-tallets elektroniske musikk, både Pet Shop Boys’ egen og andres.

Det gir mest mening å omtale Super låt for låt, da rekkefølgen virker alt annet enn tilfeldig. «Happiness» er den sprudlende og svært overraskende åpningen, en låt som starter forutsigbart med en fet bassbeat med Neil Tennants forvrengte stemme i bakgrunnen før refrenget innleder selve sangen. Dette låter nesten som Rednex, men adskillig mindre grusomt og lagt i dur er den svært atypisk for Pet Shop Boys’ melankolske elektroniske musikk. Versene – eller mellomspillene, om du vil, er sedvanlig mollstemte – men med det jublende refrenget er dette Pet Shop Boys som vi aldri har hørt dem før. Jeg er helt klar på at «Happiness» er langt unna deres største stunder, men det er en åpningslåt som til de grader fanger oppmerksomheten.

«The Pop Kids» er imidlertid så klassisk Pet Shop Boys som du får det, en melankolsk – og mollstemt – ballade, med en nydelig tekst av det nostalgiske slaget som Tennant er så god på. «Remember those days, the early 90’s?», spør han innledningsvis og forteller historien om to universitetsstudenter som møtes og forelsker seg i hverandre, som går ut på byen fem kvelder i uken og simpelthen ELSKER datidens popmusikk: «They called us the Pop Kids, ’cause we loved the pop hits, and quoted the best bits, so we were the Pop Kids, I loved you, I loved you, they called us the Pop Kids». Det er albumets første offisielle single og i mine ører den klart beste sangen.

«Twenty-something» byr på noe helt annet igjen, og kan betraktes som den første av tre løpende sanger med en tematisk tråd å notere seg. Musikalsk har den mange av Pet Shop Boys’ varemerker, der Chris Lowe er inspirert av klassisk engelsk pastoral musikk, men den ledsages av en type Casio-trommemaskin som hentet ut fra 70- eller 80-tallet. Det låter umiddelbart primitivt, men trommemaskinen skaper en merkelig vellykket kontrast til Lowes lekre syntharrangementer og snedige akkordprogresjoner. Sangens tittelperson er en jypling som tror han er i ferd med å bli det nye store i finans(?)verdenen, en player og troubleshooter i et miljø der det gjelder å ha de spisseste albuene. I «Groovy» er han skiftet ut med en narsissistisk popstjerne – eller i egne øyne ledestjerne – fullstendig blendet av rampelyset han tror er rettet inn mot ham til en hver tid. Musikalsk er sangen designet for dansegulvet og høyt volum, strobelys og discokuler og hele sulamitten og starter og avsluttes med publikumshyl – eller hyllest.

I «The Dictator Decides» er han atter forvandlet, denne gang til diktator. Sangen som går i en slags elektronisk marsjtakt med visse russiske referanser, kan ses som en kritikk av Bashar al-Assad eller Vladimir Putin, og fortellerpersonen befinner seg på et punkt i livet der han har innsett at han har tråkket feil, men også at han er for feig til å snu og at begivenhetene er så langt utenfor kontroll at det heller ikke er mulig. «Today I met with the generals and the head of my secret police, discussing conspiracies and prison facilities for opponents I can never release, and there’ll be no peace until they’re released». Høres kjent ut?

«Pazzo!» tar Pet Shop Boys-discoen til nye høyder. Den har samme type beat som Lipps Inc.’s 1980-hit «Funkytown», koblet med et øs av en annen verden. Det er en låt praktisk talt uten tekst – bare et repeterende «Do you want to?» – og varer i mindre enn tre minutter. Den legger grunnlaget for den adskillig mer avanserte «Inner Sanctum» som ble sluppet som en teaser for Super i januar. Dette er også en danselåt, men med adskillig mer dybde, for ikke å si atmosfære. Heller ikke her er det mye tekst å snakke om: «In the inner sanctum you’re a star, the girls, the guys, they all know who you are.» Her er det flotte lag med lyd, sangen bygges opp og tas ned, opp og ned, og bereder grunnen for enda et blinkskudd for dansegulvet, «Undertow». Her tar det ordentlig av, med masse lyd og ikke minst veldig stor lyd. Når Chris Lowe mener alvor, låter det som her. «Undertow» er et discobeist, der Neil Tennant synger om livsfarlig begjær som ikke lar seg stoppe: «There’s an undertow pulling me to you, there’s an undertow dragging me down». Og hele tiden pulserer sangen tungt i mellomgulvet, lysene blinker i en vill fart på dansegulvet, og hele rommet snurrer rundt. Dette er Pet Shop Boys på sitt mest intenst dansbare.

Platens eneste ballade, «Sad Robot World», er meget velkommen etter tre tunge danselåter på rappen, og den skiller seg ut på flere måter enn at den går i et annet tempo. Her får jeg overraskende assosiasjoner til Buggles’ 1980-album The Plastic Age og ELOs 1981-album Time. Musikalsk kunne «Sad Robot World» passet inn på begge, men i motsetning til disse platenes dystopiske fremtidsutsikter tar Pet Shop Boys utgangspunkt i den verdenen vi befinner oss i her og nå, der vi selv er blitt som roboter i våre handlinger. «Say It To Me» øker tempoet en smule og handler om hvor vanskelig det kan være å kommunisere, primært på et menneskelig plan, men også i en større betydning som bærer bud om en betydelig fremtidspessimisme.

Og så smeller Neil Tennant og Chris Lowe til med «Burn». Her er det igjen dansegulvet som er mottageren, og Lowe pøser på med kaskader og atter kaskader av lyd, mens Tennant messer, igjen og igjen, «We’re gonna burn this disco down before the morning comes». Heller ikke her tar det særlig lang tid å brenne diskoteket til grunnen – litt under fire minutter – men du verden som det flytter på seg mens det foregår. Ikke en gang David Guetta hadde skjønt hva som traff ham her, eller vent… denne burde Guetta faktisk lage en remix av. Det ville blitt fett.

Avsluttende «Into Thin Air» er et velkomment punktum for en plate som er utrolig intens. Dystopien er fullendt, og fortellerpersonen er forsynt med stygge ord og ubrukelige politikere og vil heller gjøre plass for pragmatiske drømmere og magikere som kan hjelpe ham å pakke sammen og forsvinne i løse luften. Når jeg hører Tennants tekst kommer jeg til å tenke på den aller siste scenen i Ridley Scotts opprinnelige filmatisering av Blade Runner, etter at replikanten Roy Batty har holdt sin avsluttende monolog i regnet og dagslyset åpenbarer seg. Håpet ligger i å ta farvel.

Som alle Pet Shop Boys-plater er også Super som man skjønner en alvorlig plate. Den har en dybde som ikke er åpenbar om du hører «Happiness» eller «Groovy» løsrevet fra sammenhengen, men som trer tydelig frem når du hører platen som en helhet, som et gjennomarbeidet stykke musikk. Neil Tennant er nå 61 år gammel, Chris Lowe «bare» 56, og de har kanskje aldri fremstått som mer relevante, hverken musikalsk eller lyrisk. I sum er jeg dønn imponert og ikke minst svært, svært glad for at gamle helter leverer så til de grader.