Hjelp, jeg fyller 50!

DSCF3662b 1050x741 - Hjelp, jeg fyller 50!
Her handler det om en 50-årings bekjennelser. PS! Bildet ble tatt da jeg var 49. Foto: Helle Øder Valebrokk

Jeg mener å huske at Jo Nesbø i et intervju uttalte noe sånt som at det å bikke 50 var et definitivt tegn på at livskurven er på vei nedover, underforstått; de færreste blir 100. Det er jo sant, men betyr det også at glasset er halvtomt og ikke halvfullt?

I dag fyller jeg selv 50, og jeg føler på ingen måte at det går i negativ retning ennå. Rent teoretisk tar jeg åpenbart feil, men i dette spørsmålet velger jeg å følge følelsene snarere enn den sunne fornuften. La meg ile til med å si at jeg ikke er typen som avfeier hverken vitenskapen, evolusjonsteorien, fysikkens lover eller kroppens signaler, men her tar jeg meg den friheten det er å være litt på kollisjonskurs med virkeligheten. Jeg er frisk, femti og nordmann i Norge – hvilket nærmest ubegripelig privilegium er ikke det? Klart jeg føler meg udødelig fremdeles!

I juni i fjor, da jeg fremdeles “bare” var 48 år gammel, skrev jeg et innlegg her på bloggen om det å nærme seg 50 og de tankene jeg gjorde meg rundt det. Her varslet jeg også en intervjuserie med interessante personer som kunne ha noe å si om temaet – og andre ting. Selv om den ikke ble så omfattende som jeg hadde ønsket – tiden strekker ikke til helt som før er en av erfaringene jeg ironisk nok har gjort meg – fikk jeg iallfall pratet med tegneseriekunstner og Munch-biograf Steffen Kverneland, Hellbillies-vokalist Aslag Haugen og deLillos-bassist Lars Beckstrøm. En samlet konklusjon er at ingen av dem har tatt nevneverdig skade av å passere 50, ei heller opplevd noen 50-årskriser. Jeg slo meg litt til ro med det.

Og det er ikke så verst med meg heller, selv om den siste tiden har vært preget av den betydelige avgjørelsen det er å si opp en fast jobb i disse “usikre” tider. Etter ti år som reisereporter i Se og Hør/Aller Media valgte jeg å takke for meg for å kunne jobbe bredere og mer variert. Om det er en form for 50-årskrise er jeg usikker på, men fem måneder etter angrer jeg ikke på beslutningen.

Det kan nok synes som en klisjé, men jeg tror følelsen av alder er nært knyttet til hva slags livsførsel man har. Jeg er gift, men uten barn, og det gir meg en viss fleksibilitet, både økonomisk og tidsmessig. Og nei, da tar jeg ikke høyde for at tid i mange tilfeller er synonymt med penger. Jeg er ikke tynget av det samme ansvaret som mange andre 50-åringer er, og det er derfor også ganske mye lettere for meg å trekke på skuldrene og være mindre opptatt av aldringstegn. Arbeidsbyrden i forbindelse med å oppdra barn er ikke liten, og den slitasjen har jeg altså spart meg for.

Les også: Derfor har jeg ikke barn

50 år og helt i hundre! For første (?) har jeg fått bursdagskake på sengen! For en kone jeg har! Foto: Helle Øder Valebrokk

50 år og helt i hundre! For første (?) gang i mitt liv har jeg fått bursdagskake på sengen! For en kone jeg har! Foto: Helle Øder Valebrokk

Jeg tror på å leve her og nå. Det betyr ikke at du skal brenne lyset i begge ender, men å anerkjenne at dette livet tross alt er flyktig. En dag er det forbi, og du vet aldri når den dagen kommer. Derfor synes jeg – siden jeg tross alt er i stand til det – at det går an å drikke vin på en hverdag (og ikke bare til maten), at det er lurt å bestille en London-tur så sant jeg har råd til det, at det er fint å spasere en tur i skogen fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg føler at jeg “må”, møte venner, gå på konsert, lese en tegneserie, se en film, ta en selfie, le og leke og ha det gøy og unne meg det jeg kan. Kort oppsummert synes jeg det er ganske begavet å være litt snill med seg selv. Det er for meg en investering – jeg ser på det som hemmeligheten bak, om ikke nødvendigvis et langt, så i det minste et lykkelig, liv.

Holdningen til samfunnet rundt oss er også avgjørende. Mange terper på at “alt var bedre før”, og da snakker de forbausende ofte om ungdommen, dens oppførsel, holdninger, musikksmak og interesser. De tar som regel feil. Alt var ikke bedre før, og verden går faktisk fremover. Vi har større frihet og valgmuligheter, mer demokrati, større åpenhet og raushet, romsligere holdninger og mer musikk å velge blant, flere plattformer for å finne underholdning.

Det er heldigvis ganske mange av oss 50-åringer (tenk at jeg skulle omtale meg som “50-åring”) som ikke mener at verden var bedre før, og synes det er helt innafor å høre på Years & Years eller Demi Lovato, jakte Pokémons, gå på byen og møte nye mennesker, tatovere oss, se Girls og Unge lovende og Skam (uten at vi føler at vi “stjeler” sistnevnte fra ungdommen), handle på Urban Outfitters når vi er i utlandet, si ord som “lættis” og “LOL” uten å være ironiske, spise en rød, en gul og en grønn søt bjørn samtidig for å kjenne hvor deilig de syntetiske smakene blander seg, blogge om livene våre… ikke at jeg nødvendigvis gjør alle disse tingene, altså! Men én ting er sikkert: Jeg skal aldri bli voksen. Voksne er kjedelige!

Saken er at vi selv velger om vi vil bli gamle eller ikke. Jeg kunne sittet her og ristet av midtlivskriser, men har det i grunnen helt supert.

Dét er hodet, kroppen er en annen sak. Jeg kunne definitivt vært flinkere til å holde meg i form, men det er ikke poenget her. Vi blir alle eldre, enten vi liker det eller ikke. Den dagen kommer da vi ikke lenger er fullt så spreke, at ikke alt virker som det skal, kanskje ikke heller hodet. Jeg kan dessuten ikke helt ignorere et visst gråstenk i håret, men jeg har i det minste hele manken i god behold. Det er det slett ikke alle på min alder som kan si.

Det var kanskje disse tingene Jo Nesbø siktet til også? Men glasset mitt er heldigvis stadig halvfullt, og det tror jeg det skal få være en god stund til.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *