En av de vanskeligste, mest smertefulle øvelsene du er gjennom som musikkfreak er å kåre årets beste plater. Hvert år er det den samme leksa: I sånn omtrent oktober begynner man å lure på om det egentlig har kommet så mye bra i år? Det er fullkomment irrasjonelt med tanke på all den fine musikken som kommer hver eneste uke gjennom hele året. Hver måned foretar jeg en oppsummering her på bloggen og lager spillelister med det beste av det som er utgitt, og de listene er vel aldri på under 150 låter.

Så slår man seg midlertidig til ro med at det nok blir mulig å kåre den beste nye musikken likevel, mens tiden frem mot jul går fortere og fortere. Man har ofte mer arbeid enn normalt, og i førjulstiden er det mye som skal på plass av praktiske gjøremål også. Plutselig kommer mailen fra Geir Rakvaag og Bernt Erik Pedersen som skal lage kritikertoppen i Nye Takter og egentlig trengte listene dine i forgårs. Etter den vanlige bønnen om å få et par ekstra dager på seg blir det febrilsk å sette seg ned med tidligere spillelister, magasiner, skanne nettet og så videre for å være sikker på at man ikke glemmer noe.

Sjekk også: De 50 beste låtene fra 2017

Da kommer alle «å, faen»-utropene over at man ikke har rukket å høre nok på den og den platen, og det blir nilytting av alt mellom himmel og jord det kan lønne seg å ha hørt på før listene settes sammen og sendes av sted. Det er et sabla kjør.

La meg før vi går videre komme med en saksopplysning. Jeg skriver ikke om musikk profesjonelt. Denne bloggen avstedkommer nøyaktig kroner null i inntekt, men er et fristed for meg der jeg får utløp for all den gleden jeg føler over musikk spesielt og en del annet generelt. Årsaken til at jeg nevner dette er for å poengtere at jeg ikke rekker å høre alt jeg gjerne vil høre. Det er også derfor jeg kun anmelder et begrenset antall plater i året. Jeg har rett og slett ikke tid eller overskudd til mer.

Jeg prøver å få hørt så mye norsk jeg kan, og det er noe jeg gjør med stor glede og ikke fordi jeg føler at jeg må. Nivået på norsk musikk er i 2017 så himmelhøyt at jeg nesten skjelver av fryd når jeg tenker på det, og som formidler av musikkopplevelser liker jeg å fokusere spesielt på norske artister. De fortjener all den oppmerksomheten de kan få, og det er derfor veldig hyggelig å si at så mange som 31 av mine 50 favorittalbum fra 2017 er norske. Det betyr først og fremst at jeg har hørt mest på norsk musikk, men også at denne er fryktelig bra. Hele syv av platene på Topp 10 er norske, og aller best av samtlige 2017-utgivelser synes jeg Daniel Kvammens Vektlaus er. Han har attpåtil utgitt to plater i år, og søsterutgivelsen Maktlaus er ikke snau den heller.

Da er det nok prat fra meg og tid for kåringen. Her er Topp 50, og nederst på siden finner du spillelister både i Spotify og Tidal der alle platene er representert med en låt hver.

  1. Daniel Kvammen – Vektlaus – I et ekstremt godt år for norsk musikk er den platen jeg har satt aller størst pris på Daniel Kvammens urbane popsymfoni Vektlaus. Daniel utviser en forståelse for selve albumformatet som ofte synes å være litt på vei ut. Det er et klassisk break up-album med en veldig tydelig helhet, med både begynnelse og slutt. Jeg anser det dessuten som en bonus av de sjeldne at han har skrevet en av de beste oslolåtene jeg har hørt på lenge med «Gatelangs gjennom sorg og synd», attpåtil skrevet av en kar fra Geilo. Les anmeldelsen av Vektlaus her.
  2. Zephaniah Ohora & The 18 Wheelers – This Highway – «If you pick up a copy of This Highway, the new album from New York-based Zephaniah Ohora with the 18 Wheelers, you might feel that you have stumbled upon a lost album from Merle Haggard and The Strangers circa 1973», skrev Billboard da magasinet intervjuet mannen med det litt kronglete navnet i sommer. For meg er This Highway årets desidert feteste countryalbum, med en melodiføring som er nesten nifst god. Dette er autentisk country laget i en tid der den kommersialiserte delen av sjangeren i økende grad minner om ganske dårlig stadionrock.
  3. Kenneth Norum – Heart On A Sleeve – Årets nest beste norske skive kom fra Skogsbygda i Akershus. Der sitter unge Kenneth Norum og skriver dypt personlige og selvransakende sanger om livet.com, og du kan trygt si platetittelen er velvalgt. Det gir spesielt stor mening å trekke frem Bruce Springsteen som sammenligningsgrunnlag, men det kan også lett argumenteres for så forskjellige singer/songwritere som Ryan Adams og Guy Clark. Kenneth lar seg inspirere av disse og andre til å skrive mesterlige sanger, og han er riktig så god live også. Les anmeldelsen av Heart On A Sleeve her.
  4. Torgeir Waldemar – No Offending Borders – Torgeir Waldemar satte inn et nytt gir da han skulle følge opp den oppsiktsvekkende debuten fra 2014. No Offending Borders er i langt større grad et rock’n’roll-album, men med den samme stilsikre sansen for gjennomarbeidede låter. Han overrasket attpåtil med å åpne platen med en Link Wray-cover, «Falling Rain», men det er egne låter som «Among The Low» og «Island Bliss» som virkelig får deg til å høre etter. No Offending Borders er en ren maktdemonstrasjon. Les min anmeldelse her. 
  5. Cezinando – Noen ganger og andre – Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har særlig peiling på hip hop, hverken norsk eller den som kommer fra den store verden der ute. Det jeg derimot kan si med stor grad av sikkerhet er at Noen ganger og andre er en av de mest besnærende platene jeg har hørt i år, uavhengig av sjanger. 22 år gamle Cezinando er allerede på sitt tredje album, og det som virkelig vekker oppsikt er de dypt personlige, eksepsjonelt velskrevne tekstene. Alt er pakket inn i melankolske stemninger som gjør sangene til noe ytterst menneskelig og spennende med utspekulert gode melodier. Et urbant mesterverk.
  6. Robert Finley – Goin’ Platinum! – Det er ikke SÅ vanlig å bli oppdaget i en alder av 63, men det er nettopp det som har skjedd her. Amerikanske Robert Finley ga ut debutalbumet Age Don’t Mean A Thing i fjor, men ble senere oppdaget av superprodusenten Dan Auerbach. Finley er tidligere snekker, gatesanger og leder for et amerikansk militærorkester, men ble nylig erklært blind. Du trenger heldigvis ikke se godt for å synge godt, og helt ferske Goin’ Platinum! er en kraftplate av de sjeldne. Låtmaterialet er utsøkt, skrevet av Dan Auerbach sammen med blant annet Pat McLaughlin, John Prine og Nick Lowe, og Robert Finley vrenger sjela for å formidle sangene. Fantastisk!
  7. Dig Deeper – In Central European Time – Det oslobaserte bandet Dig Deeper blir bare bedre og bedre. Deres tredje langspiller er en plate med referanser til Neil Young & Crazy Horse, The War On Drugs, Jonathan Wilson, NEU!, The Doors og ikke minst, The Dream Syndicate og deres klassiske Medicine Show-album. In Central European Time er en kruttsterk kolleksjon sanger som tar seg god tid på å komme i mål og er bandets soleklart beste plate. Les min anmeldelse her.
  8. Kristian Torgalsen – Infinity On My Mind – Produsent Martin Horntveth har jobbet med Kristian Torgalsen i tre år for å skru sammen debutalbumet Infinity On My Mind. Den langvarige prosessen har gitt et ufattelig godt resultat og resultert i en av årets fineste popplater. Sanger som den geniale førstesinglen «No One Told You», «I Wonder» og tittelkuttet er toppen av isfjellet, og med folk som David Wallumrød, Amund Maarud, Nikolai Hængsle Eilertsen, Erlend Mokkelbost, Christer Knutsen og Martin Windstad med på laget er dette en av de mest velspilte platene jeg har hørt i år. Les anmeldelsen av Infinity On My Mind her. 
  9. Lindsey Buckingham & Christine McVie – Lindsey Buckingham & Christine McVie – Dette er i realiteten så godt som en ny Fleetwood Mac-plate. John McVie og Mick Fleetwood komper, og det er bare Stevie Nicks’ fravær som gjør at platen ikke er utgitt under Fleetwood Mac-navnet. Selv om Buckingham og McVie ikke sier det rett ut, er jeg ganske sikker på at det er Stevies advokater som har skylden for akkurat det. Om ikke låtmaterialet er like sterkt som på Rumours, er dette en aldeles fabelaktig fin plate. Sanger som «In My World» og «Sleeping Around The Corner» er rett og slett Fleetwood Mac-pop på sitt ypperste.
  10. Thulsa Doom – A Keen Eye For The Obvious – Stonerrockerne i Thulsa Doom har med A Keen Eye For The Obvious gitt ut sin første plate på 12 år, og hvilket formidabelt comeback vi snakker om! Dette er en eventyrlysten, variert og svært morsom plate med hard rock og tidvis fantastiske melodier. Jacob «Papa Doom» Krogvold synger som om livet står på spill, mens han har et band i ryggen som virkelig mener alvor. I min verden er dette den desidert feteste riffrockplaten som er utgitt i år. Bravo!
  11. Susanne Sundfør – Music For People In Trouble
  12. Motorpsycho – The Tower
  13. Paal Flaata – Love And Rain (The Athletic Sessions) (Les anmeldelse her.)
  14. Roger Græsberg & Foreningen – Triste sanger og vals (Les anmeldelse her.)
  15. Country Heroes – Southern Insecurity (Les anmeldelse her.)
  16. No. 4 – Hva nå (Les anmeldelse her.)
  17. The xx – I See You
  18. Svømmebasseng – Broder (Les anmeldelse her.)
  19. Erlend Ropstad – Alt som har hendt
  20. Rodney Crowell – Close Ties
  21. Unnveig Aas – Old Soul (Les anmeldelse her.)
  22. Levi Henriksen & Babylon Badlands – Verden av i går
  23. Rabagast – Utilfreds
  24. Ellen Andrea Wang – Blank Out
  25. The National – Sleep Well Beast
  26. Vincent – Masseduction
  27. Father John Misty – Pure Comedy
  28. The Secret Sound Of Dreamwalkers – The Secret Sound Of Dreamwalkers (Les anmeldelse her.)
  29. Joe Goddard – Electric Lines
  30. Rhiannon Giddens – Freedom Highway
  31. Dan Auerbach – Waiting On A Song
  32. Trond Svendsen & Tuxedo – Palomino Hotel
  33. Cecilie Anna – I’m Here
  34. LCD Soundsystem – American Dream
  35. Future Islands – The Far Field
  36. Benedicte Brænden – Blood On Your Hands
  37. Pogo Pops – Love Is The Greatest Compass
  38. Anneli Drecker – Revelation For Personal Use
  39. Beck – Colors
  40. The Waterboys – Out Of All This Blue (Les anmeldelse her.)
  41. Bendik Brænne – The Last Great Country Swindle
  42. The War On Drugs – A Deeper Understanding
  43. Kesha – Rainbow
  44. Saturday City – Through This Reality (Les anmeldelse her.)
  45. Tove Bøygard – Blåe drag (Les anmeldelse her.)
  46. Marthe Wang – Ut og se noe annet (Les anmeldelse her.)
  47. Charlotte Dos Santos – Cleo
  48. Gregg Allman – Southern Blood
  49. Hurray For The Riff Raff – The Navigator
  50. Greni – Pop Noir