Dig Deeper graver litt dypere

Foto: Julie Marie Naglestad
Dig Deeper i motlys. Fra venstre ses Øystein Braut, Einar Kaupang, Jørgen Knutsen og Raymond Tungesvik. Foto: Julie Marie Naglestad
Front1v1 - Dig Deeper graver litt dypere
Dig Deeper
In Central
European Time

(Alien Agency)
image.php?img=01 - Dig Deeper graver litt dypere

Du vet hvordan det er med musikk, at du hører en ny artist og at vedkommende minner deg om noe annet? Hvor mange ganger har ikke setninger av typen “det var et fett Chuck Berry-riff”, “han synger litt som Bowie” eller “dette kunne jo vært Led Zeppelin” blitt ytret? Det er ikke få. Vi har alle gjort det.

Men på et eller annet tidspunkt hører man en egen, gjenkjennelig identitet, det vi gjerne kaller en “sound” eller et lydbilde. Om de ikke har det fra første stund da, som nettopp Chuck Berry hadde, eller for den saks skyld Pet Shop Boys. Det var eksempelvis også en gang man sa at Coldplay minnet om U2. Med tilstrekkelig mange utgivelser bak seg låter nå Coldplay i stedet som… eh, Coldplay. Beatles og Stones begynte som rene coverband og planket låtene såpass tro mot originalene at de i starten fremsto som britiske versjoner av amerikanske R&B-artister. Det tar gjerne litt tid før en artist eller et band finner sin stemme, før de helt vet hvem de er og hvor de vil.

Jeg nevner dette fordi det så ofte blir til at man som anmelder nevner forskjellige referanseartister for å gi en pekepinn om hvordan det man forsøker å beskrive faktisk lyder. Det er en lettvint, men virkningsfull, ofte korrekt måte å veilede på, så får artistene heller parere med at de ikke liker å bli satt i bås og slikt. På anmeldersiden av bordet legger vi imidlertid gjerne til en “men de gjør referansene til sine egne” for ikke å fornærme noen.

Sjekk også: Verdens 100 beste ballader, del 2

Alt dette leder selvsagt opp til at jeg skal benytte en haug referanser for å beskrive den siste platen til oslobandet Dig Deeper. Og samtidig skryte at de gjør disse til sine egne, og, at de har funnet sin identitet, sin lyd. In Central European Time er deres tredje – og suverent beste – album, og denne gangen låter de som… helt korrekt: Dig Deeper!

Veien dit har gått via platene August Afternoon fra 2012 og den veldig mye bedre How You Spend Your Days fra 2015. In Central European Time er den helt naturlige oppfølgeren til sistnevnte, en plate som foredler og finsliper det allerede nydelige lydbildet. Forskjellen ligger kanskje i at den nye utgivelsen er mer stemningsfull, med vekt på få, men lange låter. Der How You Spend Your Days var hakket mer up tempo er den nye platen mer dvelende og ettertenksom. Ikke dermed sagt at den ikke er catchy eller lett å like.

Så: Referanser. Blant de mange artistene jeg hører tydelige spor etter på den nye platen er Neil Young & Crazy Horse, The War On Drugs, Jonathan Wilson, NEU!, The Doors og ikke minst, The Dream Syndicate og deres klassiske album Medicine Show. Det var her Steve Wynn og kompani traff meg midt i fleisen i sin tid, spesielt med de lange episke låtene “Merrittville”, “John Coltrane Stereo Blues” og tittelkuttet. Her satt gitaristen Karl Precoda et tydelig preg på musikken, og dro Wynns ofte skarpere, kjappere låter ned i tempo og opp i stemning. Det skulle ikke forbause meg om Medicine Show er en referanseplate for et eller flere av de fire medlemmene i Dig Deeper.

Les også: Den nydelige nye singlen til Darling West anmeldt

Men alle disse referansene til tross har Dig Deeper nå funnet sin egen identitet. In Central European Time er simpelthen en plate som henger ekstremt godt sammen, fra begynnelse til slutt. Ansvarlig for produksjonen er Anders Møller som blant annet styrte lyden for Torgeir Waldemar og Label nylig og har jobbet med det kommende albumet til Robert Moses & The Harmony Crusaders. Han har gjort en ordentlig imponerende jobb.

Fra presseskrivet leser vi at In Central European Time er “politisk frihetsrock”. Frihetsrock er en betegnelse på nasjonalsosialistisk musikk og en merkelapp man derfor bør være forsiktig med å bruke. På den annen side er det kanskje en fin måte å stjele fra nazistene det som er en selvmotsigelse med tanke på hva slags mennesker som styrer dét showet. I tilfellet Dig Deeper betyr det heller en musikk som søker de store åpne landskap, gjerne på en amerikansk highway gjennom ørkenen med kalesjen nede og god musikk på full guffe. Det er en annen og langt mer tydelig form for frihet. Husker jeg ikke helt feil hørte jeg en gang Øystein Greni beskrive Bigbang som frihetsrock, og det er lett å forstå hvor han vil hen.

Sjekk også: On the road again – the best road songs ever

In Central European Time er et stykke på vei en politisk plate som går i strupen på de mørkebrune strømningene vi ser i den vestlige verden for tiden. Åpningsporet “How Can I Be Certain” går så vidt jeg er i stand til å forstå rett inn i den pågående krisen der flyktninger fra krigsområder i Midt-Østen og Afrika risikerer livene sine hver eneste dag. “It makes leaving so much easier when there’s nothing left to leave”, synger Einar Kaupang fra ståstedet til noen som har forlatt et hjemland i ruiner.

Selve komposisjonen er en rullende, droneaktig, krautrockinspirert og deilig lang affære som kanskje best kan sammenlignes med lydbildet til The War On Drugs. Med syv minutter til rådighet bruker sangen god tid. Den øker stadig i intensitet og trøkk, med kaskader og atter kaskader av lyd. Her er det nydelige gitarspillet til Øystein Braut helt i tet, ledsaget av det rullende kompet til Jørgen Knutsen (bass) og Raymond Tungesvik (trommer). De er stødigheten personifisert, et lokomotiv av en kraftduo som bare durer på mot målet. Lange instrumentalpartier gir alle involverte muligheten til å skinne, inkludert gjestemusikerne Arthur Kay Piene på keyboards og Bjørnar Ekse Brandseth på pedal steel.

“Stars Tonight (Have You Seen)” var albumets første single, og er en av to kortere låter. Den er sintere og mer direkte. Dig Deeper er ikke redde for å mene noe og gir i denne sangen den sittende regjering det glatte lag. Det går både på hvordan den har håndtert flyktningsituasjonen og også de tegnene i tiden som peker i retning av et mer selvopptatt – kall det gjerne kaldere – samfunn. Musikalsk minner den meg om en krysning av The Dream Syndicate og America, som om “Bullet With My Name On It” ble klonet med “Ventura Highway”. Catchy? Det skal jeg hilse og si!

Sjekk også: Money, that’s what I want – 250 sanger om spenn

“Don’t Ask Too Much” er kanskje platens aller fineste åtte minutter. Det er en lang, dvelende sang med store åpne instrumentalpartier. Her er gitarspillet intenst nydelig, perfekt plassert i lydbildet, og her ser du virkelig poenget med å ha en god produsent med på laget. Anders Møller har det jeg oppfatter som en instinktiv forståelse av instrumentenes plassering. Han tilfører den luften og dynamikken som er så ekstremt nødvendig i musikk som denne, som virkelig evner å “åpne” låtene for lytteren.

Det er ikke så lett å si hva sangen konkret handler om, men også her synes et overordnet tema å være mennesker i drift. Teksten inneholder et utvalg stemningsskapende bilder som gir assosiasjoner til film noir og pulp fiction med et musikalsk bakteppe som får meg til å tenke på både Neil Young og Dream Syndicate, men også Pink Floyd. Når Einar Kaupang synger “feel no shame for the words you’re crying, now, they’re just echoes of your own fear and doubts” får jeg for meg at dette er som en americanaversjon av nettopp “Echoes”, Pink Floyds episke, 23 minutter lange mesterverk som fylte hele side 2 av albumet Meddle. “Don’t Ask Too Much” er en utrolig bevegende sang med en voldsom iboende kraft.

Vi snur platen og finner “Hey!”, nok en komposisjon som tar seg god tid, i overkant av åtte deilige minutter. Den kan muligens handle om en flyktning og hans refleksjoner, men kan nok tolkes på flere måter. Også denne er musikalsk utforskende med det deilige, syrete gitarspillet som løper som en rød tråd gjennom hele albumet. Det er litt her, gjennom Øystein Brauts svevende, overstyrte gitarløp, at Dig Deeper får sin signatur, selv om både låtene og arrangementene også danner en tydelig helhet i seg selv. “Hey!” er nok en utrolig deilig låt.

Les også: Minifestival på Big Dipper

“The Ticket” er platens korteste sang, nesten for en parentes å regne på sine tre og et halvt minutter. Det er heldigvis en vellydende parentes og den sangen på albumet som minner meg mest om Neil Young på sitt mest 70-tallsdeilige. Her får gjestemusikanten Brandseths pedal steel skinne i et nedpå instrumentalparti som er pur Crazy Horse anno 1975. Massiv harmonivokal, blant annet fra halve The Switch og Torgeir Waldemar, bidrar dessuten litt ekstra til den sammenligningen. Sangens fortellerperson er atter en rastløs sjel, på vei ut av Austin mot ukjent sted.

Til slutt er det duket for albumets lengste låt, den ti minutter lange “Sky Brown Sky”. Den åpner som en musikalsk syretripp à la “The End” med The Doors og durer av gårde i sakte tempo. Her er masse romklang og ekko, diskrete effekter og perkusjon. Arthur Kay Piene tryller også frem noen sitarlyder fra en synthesizer og fører deg inn i et slags musikalsk outtake fra Francis Ford Coppolas dystre vietnamepos Apocalypse Now.

Det er praktisk talt en instrumental, med unntak av at Einar Kaupang hvisker “look at the sky”, “keep a low profile” og annet rart hist og pist. Dette handler utelukkende om stemninger, og “Sky Brown Sky” er merkelig nok i mine ører den låta som virkelig binder platen sammen, som gir den sin reneste helhet, sin klareste identitet. Det er også her Dig Deeper en gang for alle blir Dig Deeper, med et mektig avslutningsspor på en mektig plate. I mangel av et mer dekkende ord vil jeg si at In Central European Time først og fremst imponerer med sin musikalske forståelse, og den får sitt mest fullendte uttrykk i “Sky Brown Sky”. Her er liksom alt smurt sammen i en deilig røre, som gir fullkommen mening og som krones av et massivt crescendo.

Les også: Corto Maltese – verdens beste tegneserie?

Kort oppsummert er det absolutt ingenting jeg ikke elsker ved denne platen. In Central European Time er et uforfalsket mesterverk, ferdig snakka!

Stikkord

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *