From Finnskogen with love – her kommer Roger Græsberg & Foreningen

Foto Henning Benjaminsen 3 1050x700 - From Finnskogen with love - her kommer Roger Græsberg & Foreningen
Roger Græsberg & Foreningen på en skogsvei som må sies å være representativ for innholdet på debutalbumet. Fra venstre Alexander Lindbäck, Krister Skadsdammen, Roger Græsberg, Unnveig Aas og Tor Ånon Kleivane. Foto: Henning Benjaminsen
unnamed - From Finnskogen with love - her kommer Roger Græsberg & Foreningen
Roger Græsberg & Foreningen
Triste sanger og vals
(Safe & Sound Recordings)
6 Stars

“Jeg tror ikke på Gud og evig liv, jeg tror ikke på deg og meg, det var et annet liv”. Slik lyder en nøkkelsetning på Triste sanger og vals, debutalbumet til Roger Græsberg & Foreningen. Som så å si en hver countryplate med respekt for seg selv handler også denne i stor grad om håpløshet og sjelelig elendighet, kjærlighetssorg og godt, gammeldags strev. Fortellerpersonen i sangen “Et annet liv” skuer tilbake til en annen tid og et annet liv og et forhold som er gått i tusen knas, et definitivt gjennomgangstema på platen, men det personene i disse sangene synes å ha felles er evnen til å reise seg igjen, gang etter gang, i evig motgang og evig motvind. De gir aldri opp!

Country eller annen rootsmusikk på norsk er ingen ny øvelse, ei heller fra det rurale østlandsområdet, om det er mulig å kalle Kongsvinger og egnen rundt for det. Roy Lønhøiden, det gjenforente The Contenders og Levi Henriksen er gode eksempler i så måte. Borte på Harestua sitter Henning Klevmark med sitt band Hjerterknekt, og trekker vi passerspissen ennå litt lenger ut, øker også populariteten betydelig. Da finner vi for eksempel Hellbillies-gutta oppe på Ål (der også albumaktuelle Tove Bøygard og Stein Roger Bjella stammer fra) og Henning Kvitnes nede i Halden. Hverken Hellbillies eller Kvitnes er countryartister, men det er en opphavssjanger for dem begge. Roger Græsberg føyer seg altså inn i en etter hvert ganske rik musikktradisjon. Selv er han fra Finnskogen, bor i Kongsvinger, og har et ordforråd og en generell tematikk som avslører ham som en landsens snarere enn en urban mann. Han har tidligere frontet countryrockbandet Roger Græsberg & The Anti-Music Bonanza og laget barnesanger med Roger Græsberg & Bonanza Kidz. Roger Græsberg & Foreningen er noe ganske annet.

Tittelkuttet er en gjendiktet versjon av Willie Nelsons “Sad Songs And Waltzes” fra 1973-albumet Shotgun Willie. Den nitriste utroskapssangen er i de aller beste hender når Græsberg gjør den til norsk, og den er fremført som duett med Unnveig Aas som for øvrig albumdebuterer på egen hånd i mars og er en del av Foreningen. Sangen er også viktig for Foreningens historie. Bandet ble nemlig dannet etter Sturgill Simpsons første norgeskonsert, på Pokalen i Oslo i 2014, og “Sad Songs And Waltzes” sto på repertoaret den kvelden. “La oss lage countryband”, sa Roger og vennene, og Foreningen var født.

Den stillfarne “Triste sanger og vals” etterfølges av “Lyden av hjul”, en sang jeg omtalte som “det mest umiddelbart iørefallende jeg har hørt av norsk musikk i november” da den ble sluppet digitalt før jul. Den er ikke blitt noe dårligere etter to måneder på heavy rotation. “Lyden av hjul” er så catchy at jeg får mest lyst til å hyle av fryd, men jeg velger å synge med i stedet. Med kråkestemme selvsagt, og kanskje ikke helt ulikt lydene fra “En flokk med kråker langs en nypløyd åker, som flyr fra bråket av motordur” slik det heter i sangen. Lyden av hjul er i dette tilfellet adskillig mer illevarslende enn min begrensede sangstemme: “Lyden av hjul vil fortelle deg at jeg forlater deg” og “Lyden av hjul vil fortelle deg at jeg ikke elsker deg noe mer”. At en så trist sang kan være så latterlig fengende! Dette er up tempo, veldig pen countryrock av beste merke med et klukkende piano fra det assosierte bandmedlemmet Kenneth Bjørdal.

Jeg har tidligere omtalt singlen “Blod på tann” (som uheldigvis ikke er med på albumet) som noe det amerikanske countryrockbandet The Long Ryders kunne gjort – om de var norske, altså – mens “Lyden av hjul” kanskje er mer Eagles eller Jackson Browne. Poenget er imidlertid kvaliteten på Roger Græsbergs låter, ikke hvem bandet minner om fra låt til låt. Han er simpelthen en gnistrende låtskriver, og han har en sterk og klokkeklar stemme som bærer låtene fryktløst ut til lytteren, godt hjulpet av koringen til Unnveig Aas, det skal sies.

I tillegg til “Triste sanger og vals” er det én annen låt på albumet han ikke har skrevet selv. “Robåt” er identisk med Becks “Rowboat” som også Johnny Cash gjorde en fin versjon av på sin andre American-plate i 1996. Krister Skadsdammens spiller en utsøkt steelgitar, mens bassist Tor Ånon Kleivane (som også spiller i Country Heroes som albumdebuterer på fredag) og trommeslager (og labelboss) Alexander Lindbäck sørger for et deilig humpete komp. Græsberg og Aas sørger for strålende gitarspill, og med norsk tekst evner Foreningen å gjøre sangen helt og holdent til sin egen, perfekt innlemmet på albumet.

Jeg begynner etter hvert å kjenne de ti sangene på Triste sanger og vals ganske godt, og favoritten tror jeg må være “Lørdagsklar”, en stusslig fortelling om en ung og enslig kar på bygda som går på den samme smellen hver eneste lørdag: “Jeg går ut i hvit ny skjorte, så sett døra på klem/er full av håp, det blir fort borte, snart er det fredan igjen/tida bare går, den bare går, den bare går så fort/er så mye, så mye som jeg aldri får gjort/Jeg er lørdagsklar, ååå lørdagsklar/nå skal jeg finne meg en bar, så skal jeg drekke, drekke den tom”. Det høres jo ut som tusenvis av unge menn – i bygd eller by – landet rundt hver eneste lørdagskveld. Kall det gjerne en slags countrymotvekt til Daniel Kvammens mer urbane “Me dansar ikkje for moro skyld”. Det er de samme tingene det handler om, den ofte håpløse jakten på kjærlighet og et ankerfeste i livet, som forsvinner som dugg for solen om det er på et strobebelyst dansegulv eller i en mørk krok i en bar. Musikalsk er “Lørdagsklar” en sløy liten skøyer av en låt, med et instrumentalparti og en beskjeden gitarsolo mot slutten som isolert sett kanskje er det fineste minuttet på hele albumet.

I den hårete rockeren “Grått hør” med boom chicka boom-gitar à la Luther Perkins fra Johnny Cash’ backingband The Tennessee Three får vi den glimrende tekstlinjen “jeg sitter her som et lys som ingen tenner, og tørker tårer som jeg aldri har grått”. Klassisk countrymåte å uttrykke seg på der, altså, og en bønn om å “ikke la meg dø som en ensom hillbilly mens håret mitt sakte blir grått”. Fantastisk låt!

Selvmedlidenheten tar virkelig av i avslutningsballaden “Owens & Creedence”: “Ingen bruker knuste hjerter så jeg pakker mitt ned, ingen bryr seg om slikt, men jeg vet om et sted, der de tar deg imot som en sur nordavind, der hvor Owens og Creedence fortsatt er in”. Nettopp dette tilfluktsstedet er frelsen for Græsbergs triste fortellerperson, et sted der han finner likesinnede og en erkjennelse av ikke å være alene om elendigheten. Det ligger en form for optimisme i dette, og når frieren i “Giftering” har funnet sin potensielle livsledsager og stiller spørsmålet “si meg, er du ensom som meg?” er det også fra en ukuelig optimist som har reist seg utallige ganger etter utallige slag og kommer til å fortsette å gjøre det så lenge det trengs.

I den stillfarne, bluesaktige “Elvesang” er elvens strie strøm bildet på hovedpersonens standhaftighet etter gjentatte nederlag, og naturelementene er også til stede i “Blå blues” der det heter “Hvis du vil at jeg skal dra, slik du sa, en ensom morgen/så skal jeg reise langt vekk fra deg, slik som snøen flyr om våren”. Slike små tegn på at Roger Græsberg er vokst opp med naturen rundt seg gjennomsyrer tekstene hans, der han plasserer sine triste menneskeskikkelser på mesterlig manér. Det gjelder ikke bare disse to, det gjelder alle de åtte sangene han har skrevet selv.

Du kan si det er pent av ham å gi så mye oppmerksomhet til bandmedlemmene i Foreningen, men jeg har da også en mistanke om at de bidrar tungt på arrangementssiden. Roger Græsberg har dog både produsert og mikset selv, skrevet alt med unntak av de to coverlåtene og foresvever meg å være noe av et musikalsk og kreativt vidunderbarn. Han er dessuten avvæpnende blid og morsom på scenen, i sterk kontrast til det sørgmodige innholdet i sangene.

Det er fullt mulig å lure på hvor mye av dette innholdet som er hentet fra hans eget liv og hans egne erfaringer – forhåpentligvis ikke så mye – men han har en sjelden evne til å ta bolig i triste menneskeskjebner. Det er litt på nivå med novelleforfattere som Frode Grytten eller Vidar Kvalshaug (som er fan), eller for den saks skyld amerikanske Raymond Carver. Men det som er aller viktigst og som man virkelig skal merke seg, er kvaliteten på låtene. Ikke bare er de håndverksmessig helt på plass, de er også i mine ører helt latterlig og utrolig fine. “Triste sanger og vals selger dårlig i år”, synger Roger og Unnveig i tittelkuttet, men om verden var et rettferdig sted burde denne platen i det minste gi til salt i maten. Roger Græsberg er et fantastisk nytt tilskudd til floraen av dyktige norske låtskrivere, og med Triste sanger og vals markerer han seriøst territorium. Jeg er dypt imponert.

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *