Kenneth Norum
«Heart On A Sleeve»
(www.kenneth-norum.comg)
[usr 6 text=»false»]

Jeg beklager på det sterkeste, men så lenge det dukker opp nye sterke navn innen sjangeren med så høy frekvens som det gjør, kommer jeg til å fortsette å hyle om hvor bra det står til med norsk americana og country. Dagens nykommer er Kenneth Norum, fra Skogsbygda i Akershus, en 27-åring som med Heart On A Sleeve har gitt ut en debutplate som gjør et enormt inntrykk. I løpet av ni korte sanger markerer han seg som en sanger og låtskriver som stiller seg pent opp ved siden av nyere kremnavn som Signe Marie Rustad, Unnveig Aas og Torgeir Waldemar – og på ingen måte gjør skam på selskapet.

Allerede i første sang, den ettertenksomme «Hearts Ain’t Bound For Glory», stifter vi bekjentskap med en begavelse det slett ikke går 13 av på dusinet. Den dypt melankolske sangen er en slags norsk bygdeslektning av Bruce Springsteens «The River», en sang om et forhold som ehh… synger på siste vers, der det heter «The streetlights are dim, the fog is rushing in. It’s just one of those lonely nights when we hit the rocks, when they break our last bones». I «The River» blir protagonisten værende i det ørkesløse forholdet der også de sosialøkonomiske sidene ved et Amerika i krise spiller inn. Norge anno 2017 er imidlertid ikke USA anno 1980, og Kenneth har derfor anledning til å fokusere helt og holdent på kjærligheten som forsvinner i ingenting, der fortellerpersonen resignerer: «Tonight’s our last dance, no spark no second chance. I can see your face in a better place.»

Nå skrives det riktignok ustanselig sanger om forhold som går i oppløsning uten at de trenger å sammenlignes med «The River» i tide og utide, men mot slutten av «Hearts Ain’t Bound For Glory» går Kenneth inn i et nynnemodus som er lånt mer eller mindre direkte herfra, og han slenger attpåtil en munnspillsolo for godt monn. Det blir noe veldig springsteensk over akkurat det.

«Hearts Ain’t Bound For Glory» er heller ikke den eneste sangen på albumet som virker inspirert av vår mann. Orgelet og pianoet i påfølgende «Uptempo Song» kunne lett vært fremført av E Street Bands Danny Federici og Roy Bittan, og sangens følelse av søken og rotløshet tilhører – tilsiktet eller utilsiktet – det samme universet som Springsteens rollefigurer fra album som Darkness On The Edge Of Town, The River og Nebraska.

Les også: Deilig sommerpop fra Svømmebasseng

Jeg tror dog vi skal la Springsteen-sammenligningene ligge herfra og ut, og heller fokusere på artisten og låtskriveren Kenneth Norum. Han fortjener det, og det er virkelig ikke min mening å rive vekk deler av glorien som skal være ham til del. Kenneth er så til de grader sin egen mann. De to nevnte sangene er begge eksempler på en ung låtsnekker med en formuleringsevne som imponerer en gammel anmelder.

Med en svært sikker melodisans i baklomma har han skrevet ni perfekte sanger som til sammen utgjør et stillfarent mesterverk. Selv om mange låter er up tempo i form hviler det en forsiktighet, eller kanskje beskjedenhet, over platen, og med sin smått hese/hviskende stemme fremfører Kenneth sine universelle historier med subtil overbevisning. Sangene er som små, finslepne juveler behandlet med den ytterste omsorg og kjærlighet. De fremstår som skrevet av en mann som ikke har villet slippe dem løs på verden før han vet at de sitter, og jeg har en sterk mistanke om at han har jobbet veldig mye med hver eneste en av dem. To av tekstene, «Uptempo Song» og «Amsterdam», har han for øvrig skrevet sammen med en viss Laurence Clasby.

Etter bare tre-fire gjennomhøringer sitter låtene som om de har vært med deg hele livet, og det er bare de dyktigste låtskrivere innen denne klassiske countrybaserte singer/songwriter-tradisjonen som har den evnen. Tenk for eksempel Springsteen eller Ryan Adams eller Guy Clark – tre artister med forskjellige, men beslektede plattformer innen mer eller mindre samme sjanger – og tenk på hvor perfekte låtene deres er på sitt beste, om de heter «Point Blank» eller «Houses On The Hill» eller «Let Him Roll».

Kenneth har også noen slike i ermet. «Amsterdam» er for eksempel noe av det vakreste jeg har hørt om bunnløs kjærlighetssorg på lenge:

«Maybe I should go to Amsterdam
And tell you how I really feel
And tear down these walls
That were never really there
Maybe I should stay right here
Just love you in the pouring rain
And hide behind these walls
That I’m building up again»

Han synger med innlevelse og fortvilelse, og akkompagnerer seg selv med kassegitar, mandolin og piano, mens et forsiktig komp fra broren Daniel Norum på bass og Tony Karlsen på trommer er med deler av veien. Det er en sang som er grusomt naken og vakker, (nesten) fire minutters tristesse som er så perfekt behandlet at jeg får frysninger. Når vi først er inne på musikerne på platen kan vi også nevne Trond Sand som spiller trommer på åpningslåta «Hearts Ain’t Bound For Glory», samt Lars Petter Saugen, Andreas Aarskog og en som bare kalles Pim, alle tre pianister. Kenneth spiller alle gitarer selv, i tillegg til tangenter på noen av sangene.

«You were the beauty of this town. We were racing through the streets, radio up and windows down. Like a dream only real», synger han i «Dive Into The Ocean», klassiske bilder på en ung og bekymringsløs tilværelse som (selvsagt) også er på vei mot stupet. Gjennomgangsmelodien i Kenneths tekstunivers er at det stort sett går dårlig, så også her. «God I Love The Radio» er proppfull av nostalgi, der musikkens kraft fremkaller minner om et annet forhold som tilhører historiebøkene. Fortellerpersonen begår selvpining ved å oppsøke «the bands we used to listen to. They remind me of your luck and charm. God, I love the radio», og Kenneth skal ha ekstra honnør for å namedroppe John Coltrane i åpningslinjen. Det kan virke som han mer enn antyder «a love supreme».

På «I’m Still Here» går han Ryan Adams i næringen, til dels tekstmessig, men først og fremst i måten han synger på, og for så vidt også arrangementsmessig. Den skarpe elektriske gitaren og stemmen som er lagt i sitt heseste leie og synger «I’m still here, fucking up again», er som hentet fra et refreng på en Adams-plate av typen Gold eller Easy Tiger. Det er en kort, rocka låt, i mine ører marginalt svakere enn resten av sangene på platen, men ikke mye.

Da er jeg adskillig mer begeistret for «Broken Hearts And Traffic Signs». Sangen er en kledelig sår «hjerte/smerte-ballade» som gjør sitt beste for å leve opp til tittelen som i grunnen er et mesterverk i seg selv. Det er en nydelig ballade, nok et godt eksempel på Kenneths vilje til ikke å gi seg før en låt sitter ett hundre prosent. Uten sammenligning for øvrig er det en sang på linje med John Hiatts «Have A Little Faith In Me», der ikke én eneste tone eller strofe virker overflødig. Slik er det også her.

«Nothing Round Here» er kanskje enda finere, der forholdet fortellerpersonen hadde satset på blir til støv foran øynene hans. Her akkompagneres Kenneth kun av det følsomme pianospillet til Andreas Aarskog og et strykerarrangement som forsterker smerten i stemmen hans. Det er fra denne sangen Kenneth har løftet platetittelen, og når han synger «When I first came around with my heart on my sleeve, I left all my hopes behind. But time changed us, lies broke us, and now we’re standing here» føles det da også som et nøkkelkutt. Du kan godt si at disse linjene oppsummerer hele platens tematikk.

Og tro nå ikke at avsluttende «Rainy Streets» er mer oppstemt. Tittelen sier jo sitt, og når Kenneth åpner med å synge at «These lonely feelings have come to stay» skjønner vi hvor også dette bærer. Forskjellen på denne og de andre sangene på platen er imidlertid at den åpner for en selvransakelse vi med unntak av «I’m Still Here», kanskje ikke har sett så mye til før nå:

«Behind the wheel of this old car
I just keep driving through this dark night
What am I running from?»

Det er en perfekt avslutning på en perfekt plate, fattige 32 minutter lang, men uten antydninger til feilskjær selv om altså én sang – «I’m Still Here» – ikke gir meg full tenning. Det gjør derimot de åtte andre, og da kan jeg ikke annet enn å rulle en sekser. (La meg her legge til at det kan se ut som jeg nesten bare anmelder plater til stjernekast seks, men jeg har såpass begrenset tid til dette arbeidet – som er et rent overskuddsprosjekt – at jeg kun kan konsentrere meg om de aller beste.)

Man kan selvsagt lure på hvor personlige alle sangene på platen er, men at Kenneth målbærer sine innerste tanker tror jeg vi kan ta for gitt. Du skriver ikke sanger som disse uten å legge igjen en del av deg selv i dem. Heart On A Sleeve er en tittel som mer enn holder hva den lover, og han skal ha honnør for at han tør å blottlegge seg som han gjør. Dette er lyden av Kenneth Norum som tar sats, og vi skal være takknemlige for plater som denne. Nå er det vår tur til å gjøre gjengjeld, og det gjør vi best ved å høre på musikken hans.

Gratulerer, Kenneth!