Tove Bøygards blå manifest

Tove Bøygard triumferer med Blåe drag. Foto: Christian Nystrøm

Tove Bøygard
Blåe drag
(Lucky B Records)
5 Stars
Er det bare noe jeg innbiller meg, eller lages det i vår tid forholdsvis få norske plater med politisk brodd? I hip hop-kretser er de flinke til å dokumentere samfunnet vi lever i – ikke minst gjorde Karpe Diem seg bemerket i fjor med sitt spennende Heisann Montebello-prosjekt – men i andre, mer “konvensjonelle” sjangere har jeg inntrykk av at det handler mer om det som gjerne omtales som “mellommenneskelige relasjoner” og at man er en smule mer navlebeskuende. Riktignok tok Moddi i fjor høst på seg kampen mot alle verdens regimer på albumet Unsongs – med potensielt svært alvorlige konsekvenser – men uten å nevne navn handler musikken for de aller fleste artisters del om adskillig nærere og mer personlige betraktninger enn at de er sinna på makthaverne eller på “samfunnet”.

I en verden der krigen i Syria snart går inn i sitt syvende år, flyktningstrømmene presser på Europa og resten av den vestlige verden, Donald Trump er blitt president i USA, Brexit snart blir en realitet og høyrepopulismen er på fremmarsj og truer EUs fortsatte eksistens, er det så avgjort en tid for kritiske røster. Mange vil også hevde at det heller ikke står spesielt bra til her hjemme, med populister som Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen og Per Sandberg i regjering, og Carl I. Hagen på sidelinjen som skriker og bærer seg om klimaskepsisen sin og annet han brenner for som en syvende far i huset. Trygve Slagsvold Vedum har funnet det opportunt å gå til kamp mot “elitene” (hvori opptatt Oslos “kaffe latte-elite”, hva nå det er for noe) og står og banker på døra og vil inn, med det resultat at Senterpartiet gjør det bedre på meningsmålingene enn på lenge. Mindre enn åtte måneder før nytt stortingsvalg er det heller ingen tydelig opposisjon med noen tydelig strategi å spore, og jeg blir ikke overrasket om det forblir blå regjering i en eller annen form. Det er i det hele tatt litt av en suppe.

Selv om Blåe drag også byr på en kvote av mellommenneskelige relasjoner, ofte personlige og/eller private, har Tove Bøygard i dette landskapet laget en politisk plate. Punktum. Forkledd som en iørefallende rootsplate (litt country, litt blues, litt folk, litt rock, litt pop) har hun samlet et knippe sanger som sier fra. Som mangeårig ansatt i rusomsorgen har hun sett nok triste menneskeskjebner til at det gjør inntrykk, og Blåe drag er en plate også til dem. Men der empatien hviler tjukt over hele albumet, finner vi også noen av de mest naturlige følgene av empati: avmakt og sinne, bønn og håp.

Les også: From Finnskogen with love – Roger Græsberg & Foreningen

Dette er åljenta Tove Bøygards andre soloplate, og hun har tidligere også utgitt tre plater sammen med søsteren Anita under det enkle navnet Bøygard. Den siste av disse, bluegrassalbumet Blågras på Skrindo fra 2013, fikk mye oppmerksomhet for sine åpenbare kvaliteter, samt det faktum at de fikk god drahjelp fra produsent Jonas Fjeld og det amerikanske bandet Chatham County Line. Nå står imidlertid Tove igjen på egen hånd, og det med en riktig så annerledes plate. Blåe drag er spilt inn i Halden og produsert av ringreven Freddy Holm. Han spiller omtrent alt av tangenter og strengeinstrumenter, inkludert strykere, og får ytterligere hjelp av Jørun Bøgeberg og Finn Tore Tokle på bass, og Eivind Kløverud på trommer og perkusjon. Det bør av den grunn ikke komme som noen overraskelse at dette låter veldig bra.

“For de er så mange og me er så rik, me må byggje mura for du har ingenting”, synger Tove i åpningssporet “Framand” som tar oss rett inn i Syriakonflikten hvori opptatt de utfordringene vi står overfor som samfunn. Hun kaller det den største menneskelige krisen i vår del av verden siden den andre verdenskrig og mener vi har et ansvar å ivareta. Dette handler om mennesker som “kjem i frå eld” og “er kald og aleine” og “rivi i beta frå heim og frå rot”, mens vi selv sitter i vår overflod eller, som hun kaller det, “sjølvgode havn”. Bang! Tove er sinna og er ikke redd for å vise det. Med sin karakteristiske, sterke røst snerrer hun frem teksten med en anklagende mine overfor alle som ser den andre veien når armoden og verdens elendighet stirrer dem rett i fleisen. Bare for å ha understreket det: Hun synger om mennesker som har flyktet fra krig, tortur, voldtekt, etnisk rensing, sult, sykdom og all annen misère du kan tenke deg. Hun synger ikke om arbeidsinnvandrere fra Litauen eller Polen. Ikke dermed sagt at ikke flyktninger – fra Syria eller hvor enn som helst – er ressurspersoner som oss alle.

Les også: Møt mannen bak det helt ferske Kulturpartiet

“Melea” er beslektet, en sang som tar utgangspunkt i et gammelt maleri av en kvinne, Marie, som står i suppekø i det gamle Christiania i 1912, mens Tove observerer en tigger på gata i dagens Oslo: “… ho ser akkurat ut som Melea som sit på hjørnet på Grønland, med same skaut, same kopp, same bøygde nakke. Marie har me godhjarte for, ho kan jo væra vår eigen oldemor, men Melea går me forbi. Kvinna som sit på hjørnet på Grønland heiter eigentleg Claudia, er av Romfolket og kjem frå Ungarn”, skriver hun i pressemeldingen som ledsager Blåe drag. Sangen er stillfaren og innsmigrende melodisk, en følsom ballade, der raseriet og den fortvilende avmakten er erstattet av en bønn om å se menneskene bak de slunkne kaffekoppene på gata. I 1912, lenge før det moderne oljeeventyret, var fattigdommen i Norge betydelig, og det bør vi ikke glemme. I løpet av hundreårsperioden 1825-1925 utvandret så mange som 800 000 nordmenn til USA. La oss gjerne kalle dem datidens “lykkejegere”, mennesker på søken etter et liv der de kunne gi mat og ly til sine familier.

Tove gjør to coverversjoner på platen. Den gjendiktede tolkningen av Mary Gauthiers “Mercy Now”, en nydelig sang om tilgivelse og frelse, er et definitivt nøkkelkutt. “Mercy Now”/”Sjå i nåde” er skrevet om fedrene til Gauthier og Bøygard og beveger seg derfra til å si noe om at alle trenger å bli sett i nåde til. Originalen er avgjort politisk, men generell og universell, mens Toves variant er mye mer direkte, sinna, her og nå: “Fedrelandet, det burde vise raushet no, framandfolk treng ein flik tå alt det me har i overflod, 400 mil rett søraust og eit helvete på jord, eg er glad i dette landet, gje det raushet no”.

Thåströms hyllest til en kjærlighet som aldri fikk vokse seg stor, “Fanfanfan” er blitt til “Faen faen faen” på norsk, og her har ikke Tove Bøygard noen annen agenda enn å gjøre en sang hun åpenbart føler dyp respekt og beundring for, ørlite grann til sin egen.

“Eg har fått tillatelse av sjølvaste Thåström til å omsetja den til halling”, skriver hun i pressemeldingen. “Svensk og halling er jo veldig likt. Eg har følgt Thåström sidan Ebba Grön, eg meiner han er ein av verdas desidert fremste rock-poetar. Eg sto i kø for signering på Oslo City då han gav ut si siste plate, Den mårrånen, og eg skulle ta mot til meg å spørje om lov til å omsetja låten hans. Der sto eg i kø i ein time, prøvde og kvinne meg opp, men då eg sto rett framfor han vart eg så starstruck at eg mista munn og mæle, det einaste eg fekk fram var: ”Kan du signere denne, til Espen?” Seinare fekk eg heldigvis kontakt via hans gode venn og bandkollega, og fekk klarsignal for teksten dagen før eg mastra skiva!”

Det er neppe så farlig å føle seg liten i “store” menneskers nærvær slik Tove skildrer her, men det er adskillig verre å føle seg liten i alminnelige menneskers nærvær. Det er en problematikk som preger platen, både i de allerede nevnte sangene, men også på spor som “Almindeleg liv” (om rusmisbrukere som i likhet med resten av oss egentlig ikke ønsker mer enn, nettopp, et alminnelig liv), “Den som ikkji søv” (om når rusen truer med å ta over livet ditt) og “Ta meg med” (om dem som tør å stå oppreist i motgang, som realiserer seg selv mot alle odds).

Sjekk også: Bare bra låter – spilleliste med 100 udiskutable perler

Blåe drag har i tillegg til “Faen faen faen” også et knippe selvkomponerte sanger om kjærlighet, ikke minst “Alle desse dagan” som handler om Toves store kjærlighet som hun endelig fant i sin Espen, for sent til å få barn som hun kaller en stor sorg, men heldigvis ikke for sent til å elske. Tittelkuttet er på en måte motsatsen. Med sangen “Blåe drag” har hun gjort seg ferdig med en mislykket mannehistorie som har ligget uforløst i skrivebordsskuffen i 20 år, og det er en av platens fineste, en lengselsfull ballade med en deilig melodi. Aller mest umiddelbar er likevel den første singlen “Holdeplass” som ble sluppet i høst, en kjempetrist fortelling om en mann som er kastet ut hjemmefra etter 20 års ekteskap og sitter i et trikkeskur uten å bli sett, og hun som sitter hjemme tynget av dårlig samvittighet. Erkjennelsen av at det er ugjenkallelig slutt er likevel det aller vondeste: “Alt har si ti”.

Det er liten tvil om at Blåe drag er en treffende tittel på denne platen. Dette er for det meste mørkt, vondt og ytterst blått. Heldigvis er det også veldig fint, og ikke minst er dette en viktig plate. Du trenger ikke stå på samme side som Tove Bøygard i politikken for å se det. De fleste bør være enige om at vi mennesker må ta vare på hverandre. Det er til syvende og sist det hun sier.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *