Hva nå, det andre albumet til No. 4, handler om relasjoner. Det handler om søsken og foreldre, om kjærester og ektefeller, om å slå røtter i en rotløs tid, om erkjennelsen av hvem man er sett i lys av geografi og familie. Det er også en plate om Oslo. Emilie Christensen, No. 4s tekstforfatter og frontfigur, er frognerjente, og i likhet med Lars Lillo-Stenberg, Lillebjørn Nilsen og mange andre er byen hennes lyriske tumleplass. I nydelige «Oslo forteller» setter hun ord på nøyaktig det samme jeg føler:
Finner roen der
Alle andre er
Der det finnes flere mennesker enn det finnes trær
Lyden av trafikk
Er lyden av musikk
Jeg hører hjemme her
No. 4s debutalbum Henda i været (anmeldt her) som kom i januar i fjor var malt med bredere pensel. Den ga uttrykk for en viss utferdstrang og kunne oppfattes som en plate om å finne ut av hvem man er og hvor man hører hjemme. I grove trekk inneholder den nye platen svarene på disse undringene, samtidig som den altså stiller det evige spørsmålet «Hva nå?»
Tiden renner ikke ut lenger nå
Den bare går og går og går og går
Mens dere står klare ved start
Er tiden min ute snart
Jeg har nådd marsjhøyde nå
Og jeg flyr gjennom tid og rom og bare ser på
Hva nå? Hva nå?
Skal vi sitte her og se på tiden gå?
Slik åpner albumet med et lite preludium. Selve sangen «Hva nå» er platens nyeste single, den fjerde så langt, og stiller spørsmål som ikke nødvendigvis er så behagelige. De tre tidligere smakebitene «Vi skulle vært på film», «Det finnes bare vi» (fra TV 2-serien Søsken) og «Mens alle andre sover» har pekt mot et musikalsk variert og spennende album, og på hvert sitt vis er de tre sangene del av den samme fortellingen. Spørsmålet «Hva nå?» er kulminasjonen av det å bli (tilsynelatende) voksen, av å slå egne røtter.
Jeg tror nok ikke alle sangene handler direkte om Emilie Christensen selv. Det jeg derimot tror er at det aller meste av inspirasjonen til tekstene på denne platen stammer fra hennes egen familie og ymse relasjoner. Noen sanger som den i så måte overtydelig titulerte «Familie» handler selvsagt om hennes egen familie, og i «Salen så helt annerledes ut i går», «Oslo forteller» og «Skoleveisvise» bruker hun åpenbart samme kilde. Andre sanger igjen – ikke minst «De to» – har andre perspektiver.
No. 4 er som de fleste vet en trio. Som musikalsk enhet er Ingeborg Marie Mohn, Julia Witek og Emilie Christensen i en fullkommen symbiose. Hadde de droppet all instrumentering og fremført sangene a capella ville det vært helt innafor. Her er det stemmene og de sinnrikt komponerte og arrangerte harmoniene som spiller hovedrollen. Emilie har førstestemmen, mens Ingeborg og Julia er overalt rundt henne, men alltid subtilt og passende, aldri ukontrollert, aldri høyt og lavt. Alt er skrevet med velfundert skjønn.
Jeg vet ikke hvordan det er med Julia, men både Emilie og Ingeborg kommer fra musikalske familier, og alle tre gikk sammen på musikklinjen på Foss Videregående Skole i Oslo. Hva nå oser – i likhet med debutplaten – av ren musikalitet, og det har altså sine årsaker. Erlend Mokkelbost – som også har produsert Daniel Kvammen, Aiming For Enrike, Bow To Each Other og andre – virker dessuten som den perfekte musikalske partner for trioen, og har bygd videre på det fine lydbildet fra debuten der Goran Obad hadde produsentansvaret. (Han har produsert «Vi burde ha vært på film».) Hva nå er blitt akkurat litt rikere, litt mer variert, litt mer utforskende i uttrykket enn forgjengeren.
Sjekk også: Benny Borgs enestående fine nye single
Jeg har noen soleklare favoritter på platen. Aller best liker jeg «Det finnes bare vi», platens andre single som altså ble brukt til TV 2-serien Søsken. Da seriens regissør Mari Storstein hørte sangen hadde hun dette å si: «Første gang jeg hørte «Det finnes bare vi» tenkte jeg at det var for godt til å være sant. Den formidler noe av essensen i det vi vil med serien. Søsken handler i likhet med låta om de næreste relasjoner. Relasjoner hvor man i det ene øyeblikket kan hate hverandre, irritere seg over hverandre, for så i det neste øyeblikket være det aller viktigste for hverandre.»
Sangen er dessuten nærmest iltert vakker, en perfekt ballade der No. 4-harmoniene er så fine at du må klype deg i armen.
Min andre store favoritt er «De to». Den har en snedig tekst, der et husprosjekt brukes som metafor for et kjærlighetsforhold:
På en liten grønn flekk
Skulle de bygge og bo
De to
Ganske tett
Bak et lavt hvitt gjerde
Skulle de slå seg til ro
De to
Det burde vært lett
Men det var fukt og råte i veggene
Og ekle snegler i bedene
De hadde plantet både nellik og rose
Men det vokste bare ugress og mose der de stod
De to
Sangen har en innbydende melodi og har et lettere teatralsk arrangement som forsterker dramaet i fortellingen. Skuespilleren Mattis Herman Nyquist som lånte stemme til den flotte duetten «Låst» på debutalbumet er tilbake i en ny gjesterolle. Denne gangen bidrar han kun med harmonivokal, men en mannlig stemme tilfører en ekstra dynamikk som kler sangen veldig godt.
Se også: Har du hørt Borgar? Fantastisk lovende artist!
Det er nok helt tilfeldig, men de øvrige sangene på Hva nå som virkelig treffer meg er de sangene som handler om Emilies familie. Årsaken til at akkurat disse gjør meg spesielt fornøyd har nok imidlertid vel så mye med melodiene og arrangementene å gjøre som med tekstene, men det kan jo tenkes at de mest personlige sangene er de som av forskjellige grunner også blir mest vellykket. «Familie» og «Oslo forteller» er begge strålende poplåter, mens «Salen så helt annerledes ut i går» og «Skoleveisvise» er tilsvarende fine ballader.
Alle sangene på Hva nå oppfattes imidlertid som personlige og svært «nære». At Emilie Christensen er en dyktig tekstforfatter er det ikke lenger den minste tvil om, og hun henfaller aldri til klisjeer eller tomme floskler. Hva nå har kanskje ikke helt den samme humoren som Henda i været kunne skilte med gjennom sanger som «Føkk lunsj» og «Jeg har aldri sett elg», men underfundigheten er her stadig i godt monn.
I tillegg til å synge spiller Julia Witek bass og Ingeborg Marie Mohn både gitar og diverse tangenter. Andre bidragsytere til albumet er Martin Windstad på perkusjon, Bendik Hovik Kjeldsberg på trommer, Einar Næss Haugseth på forskjellige tangentinstrumenter og Harald Lassen på saksofon. I tillegg spiller Ingeborgs far, Johan Nikolai Mohn, blokkfløyte på «Oslo forteller». Det er stort sett den samme gjengen som spilte på Henda i været og som også er med i livebandet til No. 4.
8. desember spiller de – ikke for første gang – for et utsolgt Sentrum Scene, så det er bare å glede seg. Jeg har bare sett No. 4 én gang selv, så det er en konsert jeg virkelig ser frem til. Det skal bli stas å høre de nye sangene live også.
Se også: Anmeldelse av den fine debutplaten til Saturday City