Maktdemonstrasjon fra Torgeir Waldemar

twe16 294 1050x686 - Maktdemonstrasjon fra Torgeir Waldemar
Torgeir Waldemar har lykkes til de grader med "det vanskelige andrealbumet", No Offending Borders. Foto: Julia Marie Naglestad
unnamed 1 - Maktdemonstrasjon fra Torgeir Waldemar
Torgeir Waldemar
No Offending Borders
(Jansen Plateproduksjon)
image.php?img=01 - Maktdemonstrasjon fra Torgeir Waldemar
Torgeir Waldemars andre album No Offending Borders er et ganske annet beist enn debuten fra 2014. Denne gangen er fuzznivået skrudd opp til 11 og vel så det, men han har ikke glemt de stillfarne akustiske sangene heller. Det han har gjort er å utvide paletten. Hvor pen og storslått i all sin neddempede prakt debutalbumet Torgeir Waldemar en gang var, er det mulig å argumentere for at det kan oppfattes som en anelse monotont. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i det albumet og når jeg antyder at det er monotont er det ikke i vond mening, men det er adskillig mer spenst og leven i No Offending Borders.

Amerikanerne har sin Jonathan Wilson, mens vi har vår Torgeir Waldemar, og ha meg unnskyldt, men jeg er nødt til å gjøre sammenligningen. Felles for dem begge er at de har en uttrykksform som hentet med tidsmaskin, med landingsplass i Laurel Canyon i Hollywood Hills. På grunn av det til dels sterkt elektriske uttrykket på No Offending Borders, vil jeg tidfeste platens lydbilde til slutten av 1975. Da hadde Neil Young rukket å gi ut On The Beach, Tonight’s The Night og Zuma innenfor det siste halvannet året, tre plater hvis eksistens virker avgjørende for Torgeirs nye plate. Det spirituelle ankerfestet finner vi derimot noen år tidligere, si roughly i perioden 1965-71, da Laurel Canyon tiltrakk seg veldig mange av datidens mest toneangivende artister. Blant dem som hadde tilhold her eller kan assosieres med bydelen er The Mamas And The Papas, Joni Mitchell, Buffalo Springfield, Crosby Stills Nash & Yong, The Byrds, Frank Zappa, Eagles, Jackson Browne, Love, Carole King, Jim Morrison og mange flere.

Jonathan Wilson tilhører dagens (vesentlig mindre toneangivende) Laurel Canyon-scene, er både profilert artist med noen fantastiske plater på samvittigheten og produsent for blant annet Dawes, Father John Misty, Roy Harper og Conor Oberst. Så å si alt han gjør tilsier at han er født inn i helt feil tid. Det samme kan man så avgjort si om Torgeir Waldemar. Musikken hans tilhører en annen æra, men selv om Torgeir og medprodusent Anders Møller (Kåre & The Cavemen/Euroboys, Gluecifer, m.m.) gjør sitt ytterste for å gjenskape/hylle et helt spesielt lydbilde, gjør de også alt i sin makt for å få dette til å låte originalt og ikke som kopier av andres uttrykk. No Offending Borders er et mesterstykke på så mange måter, blant annet på grunn av en spennende dynamikk og godt øre for detaljer.

Les også: Fantastisk country på norsk

Platen åpner på mest mulig gjenkjennelige vis, med Torgeir Waldemar, kassegitar og munnspill. Overraskelsen ligger imidlertid i at “Falling Rain” er en coverlåt, fra Link Wrays selvtitulerte 1971-album. At det er en låt fra akkurat det året er for så vidt ikke så oppsiktsvekkende. Skal Torgeir først gjøre andres musikk, må det jo være fra den tiden (på debuten gjorde han Townes Van Zandts “Highway Kind” fra 1972). Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt originalen til “Falling Rain”, og da jeg fikk vite at det var en coverlåt ble jeg mildt forbauset. Den glir så sømløst inn i Torgeirs produksjon at du virkelig skulle tro han hadde skrevet den selv. Men at den er skrevet midt under Vietnamkrigen er åpenbart, med tekstlinjer som “kids lay bleeding on the ground, and there’s no place on this planet where peace can be found”. Det triste oppi det hele er at teksten virker tidløs og skremmende aktuell her og nå.

Fra det helt akustiske spruter det ut i det helt elektriske på spor nummer to, “Summer In Toulouse”, som ble sluppet digitalt før jul. Det er en åtte minutter lang kraftsalve av en låt der Waldemar og Møller maner frem lyden av Neil Young & Crazy Horse på sitt aller råeste. Torgeir viser sine beste gitarheltfakter og gir jernet noe så jævlig, mens Anders Møller banker trommer som om livet står på spill. Med Håvard Krogedals stødige bass og fantastisk kor fra Kristine Marie Aasvang er “Summer In Toulouse” intet mindre enn en panserkrysser av en rock’n’roll-komposisjon.

“Among The Low” er ikke mindre hard, men er ikke så mye Crazy Horse, snarere et stykke tung, britisk folkblues som befinner seg et sted i skjæringa Fairport Convention/Led Zeppelin, med kanskje en dæsj Pentangle for godt monn. Det formelig gnistrer av spillet til gjestegitarist Øystein Braut, og med kassegitar og banjo fra Torgeir selv og en nennsom dose perkusjon og effekter fra Erland Dahlen, skapes en helt spesiell dynamikk. “From the cradle to the grave I will go among the low”, messer han med bibelske undertoner, akkompagnert av det mest hårete gitarspillet du kan tenke deg. Det er et fantastisk øs her, i det som må kunne kalles en sonisk maktdemonstrasjon eller et regelrett monster.

Etter en slik heidundrandes utblåsning er det ufattelig deilig når alt roes helt ned igjen i nydelige “Island Bliss”, en akk så melankolsk og iørefallende sang om bortimot bunnløs kjærlighetssorg, der Torgeirs stemme kun ledsages av akustisk fingerspill og en stille mellotron. Her er vi tilbake i det velkjente landskapet fra debuten, og “Island Bliss” er i så måte et fint eksempel på at vår mann fremdeles er meget vel i stand til å skrive en pen melodi. “What happened to the music, to the songs that we found in the hills, that we found in the hills?/What happened to the melody, to the score of the island bliss that died with this?”, spør han lengselsfullt og sårt med sin sterke, klare røst. Adskillig mindre sentimentale mennesker enn meg vil kunne felle en tåre eller to i møte med denne sangen, min soleklare favorittlåt på albumet.

Snur vi så platen får vi en syrete, halvannet minutt lang intro med weird orgelspill som åpning på “Sylvia (Southern People)”, før det virkelig braker løs igjen og vi er ettertrykkelig tilbake i Crazy Horse-land. Her refererer sågar Torgeir til Neil Young i tekstlinjen “Oh the time has passed since the old man yelled about the southern man” før han går videre inn i det som er en slags oppdatert versjon av Youngs rasende harselering over rasismen i de amerikanske sørstatene i “Southern Man” (fra After The Gold Rush, 1970): “Swinging bullwhip over foreign heads/Braggin’ round of our peaceful nest/Swimming around in gold, spoiled by oil/Creating debts for the little ones.” Låta er syv minutter lang, full av gitarøs og trestemt sang, med ånden til Young hvilende tungt over det hele.

Som jeg sa innledningsvis får makkerne Møller og Waldemar dette til å låte originalt på sitt snåle vis. En delvis årsak til det ligger nok i måten de har bygd opp albumet på. Dynamikken som ligger i riktig stabling av låtene er blant en artists hemmelige våpen, og ved å variere uttrykket så godt som de gjør fra låt til låt, skaper de også nerve og dynamikk i platen som helhet.

Les også: Tove Bøygards blå manifest

Neste sang er noe helt annet igjen. “The Bottom Of The Well” er en ravnsvart countryblues, et stykke southern gothic som løftet ut av forfatterskapene til Flannery O’Connor og William Faulkner. “I can see the bottom of the well, and there’s nothing more to tell/I can hear a voice from within, and it’s telling me to jump right in”, synger Torgeir til tonene av sin egen akustiske gitar og snekring fra Anders Møller i bakgrunnen. Ja, du leste riktig. Han sitter med hammer og sag og banker og skjærer i bakgrunnen og rister litt på en tamburin innimellom også. Det handler ofte om å se mulighetene i det enkle, det som ligger rett foran oss, og litt urytmisk snekring låter utrolig kult. Torgeir Waldemar synger også med en fortvilelse i stemmen som kler ordene i sangen forbilledlig. Her er det en vond, ikke uttalt forhistorie som gjør den brønnen til en uimotståelig fristelse, og det kan du trygt si han klarer å formidle.

“Souls On A String” er mer sonisk weirdness, litt à la åpningspartiet i “Sylvia”. Her er samtidsmusikeren og komponisten Ole-Henrik Moe hentet inn for å bidra med “strings and saw”. Den ensomme, “hjemsøkende” lyden av Moes fiolin og sagen som hviner i bakgrunnen av det som er en mørk countryvals, gir farge og smak og er atter et stykke musikk som skiller seg ut og samtidig passer perfekt inn i helheten. “Two souls on a string in opposite ends, tryin’ to make a circle from opposite ends” er en utfordring som heller ikke virker mindre krevende når de syke og rare og deilige lydene fra Moe velter inn og ut av sangen med vekslende styrke. Det er en merkelig og veldig fin sang.

Avsluttende “I See The End” blir for rene normaliseringen av platens tilstand å regne. Her er Torgeir som i åpningssporet “Falling Rain” igjen overlatt til seg selv, der litt velklingende gitarklimpring og hans egen (flerstemte) stemme er alt vi hører. Teksten er skrevet av amerikanske Moji Abiola og handler kort fortalt om å gjøre seg klar til å forlate denne verden: “I see the end/Oh, lay me down/Oh, Lord!” “Falling Rain” og denne rammer inn de øvrige sangene ved at man forsiktig entrer Torgeir Waldemars musikalske verden anno 2017 og like forsiktig forlater den. Men det som skjer mellom disse to “bokstøttene” er alt annet enn forsiktig. Torgeir Waldemar har med No Offending Borders ikke bare befestet posisjonen som en låtskriver virkelig å regne med, han har også utvidet nedslagsfeltet sitt på en både klok og spennende måte.

Les også: 2017 – et musikkår som mener alvor

Ifølge platens presseskriv anser Torgeir dette for “et dokument som viser alvoret vi møter i hverdagen. Både på det personlige plan, med forhold som ryker og tap av de nærmeste, men også på det nasjonale og globale plan, med flyktningkrise, selvmord-statistikker og de svakest stilte i samfunnet”, og ja, det er en alvorlig plate. Han er dog ingen tilhenger av slagord skrevet i sjablonger. No Offending Borders er mer enn en politisk tittel, det er en politisk plate, men den er av den iallfall til dels subtile arten.

Vi får også vite at de historiske linjene som tegnes opp i coverdesignet, er “ment å peke tilbake på oss selv, og gjøre oss bevisste på historien vår så vi ikke gjør de samme feilene igjen. (…) Stolen på coveret til No Offending Borders står på Kviknes Hotel i Balestrand, og er stolen Vilhelm II, kongen av Preussen og keiseren av Tyskland, satt på da han fikk beskjed om at 1. verdenskrig var i gang.” Designet er kreditert Øyvind Kaasa, men jeg får inntrykk av at Torgeir har lagt noen klare føringer her.

Hva angår det musikalske uttrykket – som jo er det viktigste – tror jeg Anders Møllers bidrag neppe kan overvurderes. Jeg vet ikke om det er han eller Torgeir selv som i størst grad åpner for de litt snåle ideene og strekker seg lengst for å la magien gjøre sitt, men jeg sitter uansett med et inntrykk av at radarparet har utnyttet sangenes potensial så bra det lar seg gjøre. Min soleklare oppfatning er at No Offending Borders er et mesterverk, en monumental samling sanger, der storheten ligger vel så mye i de nedpå, stillfarne sangene som i de massive utblåsningene. Det er altså, i smått og i stort, en mektig plate. Bravo!

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *