Inn i en musikalsk drømmeverden

Foto: Frode Granum Stang
Alexander Lindbäck, Kristine Marie Aasvang og Thomas Bergsten utgjør The Secret Sound Of Dreamwalkers. Foto: Frode Granum Stang
unnamed 1 - Inn i en musikalsk drømmeverden
The Secret Sound
Of Dreamwalkers
The Secret Sound
Of Dreamwalkers

(Safe & Sound
Recordings)
image.php?img=01 - Inn i en musikalsk drømmeverden

Et dystert utseende, helt svart plateomslag med en tegning av en rovfugl i beige, skjuler porten inn til en musikalsk drømmeverden vi kanskje ikke har hørt maken til siden duoen Mazzy Star ga ut sitt magiske og mystiske debutalbum She Hangs Brightly i 1990. Ta derfor vel imot The Secret Sound Of Dreamwalkers, som slett ikke er noe mindre magisk eller mystisk. Bandet kommer med musikk som åpner dører til ukjente steder.

The Secret Sound Of Dreamwalkers er en oslobasert trio, der sangeren og låtskriveren Kristine Marie Aasvang har alliert seg med gitarist og multiinstrumentalist Thomas Bergsten og trommeslager Alexander Lindbäck. Bergsten er hjernen bak bandet The Harvey Steel Show der også Aasvang er medlem, og begge har erfaring fra en lang rekke andre sammenhenger. Aasvang synger for øvrig også på de fine platene Unnveig Aas og Torgeir Waldemar har gitt ut i 2017. Alexander Lindbäck er mannen bak plateselskapet Safe & Sound Recordings og trommeslager for en lang rekke artister.

Den selvtitulerte debutplaten til The Secret Sound Of Dreamwalkers inneholder ti fengslende og fascinerende sanger av det desidert stemningsfulle slaget. En svak dommedagsstemning hviler over hele platen, og det er sagt i beste mening. Trioen maler musikalske og assosiasjonsskapende landskapsbilder fulle av mørk atmosfære som på sitt mest intense tar deg inn i helvetes syv sirkler, men som (heldigvis) for det meste befinner seg i randsonen av disse. I bunn og grunn er faktisk dette en samling kjærlighetssanger, men de er langt bortenfor “All My Loving” eller “Up Where We Belong”, for å si det på den måten.

Les også: Anmeldelse av Torgeir Waldemars No Offending Borders

Når Kristine Marie Aasvang synger linjer som “darkness is dragging me down” i en sang med tittelen “My War” skjønner man jo at dette ikke nødvendigvis har et lykkelig utfall. På den annen side, den indre kampen hun beskriver kontrasteres av en betydelig kampvilje:

Two difficult confrontations with my mind
Isolated and blind
My heart will sing
My heart will choose
Bruises on my soul turns gold
Rubber holds us together strong
Wild and impossible, cold and wrong

“My War” var for øvrig den første lyden verden hørte fra The Secret Sound Of Dreamwalkers da de debuterte med denne og “Whiskey Song” i 2015. Deretter ble det stille inntil “Breaking Bad” kom tidligere i år, og nå altså debutalbumet. På bakgrunn av disse tre sangene kunne nok The Secret Sound Of Dreamwalkers forveksles med et countryband, men albumet viser at bandet er veldig mye mer.

I wanna scream but my heart has lost its power
And I’m afraid I’ll never sing again

Den stemningsfulle åpningssangen “Brand New You” setter umiddelbart tonen for albumet. Kristine Marie Aasvangs stemme bukter seg rundt ordene, og min første tanke er at hun er en norsk Sandy Denny, og at musikken er pakket inn i et slags Mazzy Star-lydbilde. Dette er altså slik jeg ser det inspirasjon og ikke plagiat, for å ile til med den informasjonen. Det er ikke alle forunt å finne opp hjulet, og da blir det gjerne til at man bruker det som allerede eksisterer, men gjør det til sitt eget.

Les også: Anmeldelse av Unnveig Aas’ Old Soul

Aasvang og hennes to medkumpaner setter da også til de grader sitt bumerke på musikken. I løpet av platens ti sanger er de innom en rekke musikalske uttrykk fra mørk country til utemmet ragarock.

“Whiskey Song” er min desiderte favorittsang fra platen, en vaskeekte “murder ballad” der den forsmådde protagonisten er klar på hvordan dette skal gå:

I’m gonna shoot you down
And I’m gonna steal back my car
And I’m gonna steal your woman

Det blir en slags “Long Black Veil” møter Lucinda Williams møter Ma Rainey møter Edgar Allan Poe. Sangen er ravnsvart og samtidig veldig vakker. Det er enda mer nærliggende å tenke på Lucinda Williams i den påfølgende “My Heart Will Never Be The Same Again”, en hissig bluesrocker med frenetiske gitarer og masse “åpen” trommelyd. Det handler om å la seg forføre av feil mann, kanskje til og med det er Djevelen selv. Det er som mange andre steder på platen en tekst som gir visse tolkningsmuligheter, men at dette ikke er av det gode er innlysende.

En annen favoritt er “Breaking Bad”, en vakker låt som åpner med et vers der Aasvangs sterke stemme kun akkompagneres av en elektrisk gitar. Det er nakent og nedstrippet, og sakte kommer de andre instrumentene inn; først en bass, så trommene. I den grad noe på denne platen kunne vært en hitlåt ligger denne nærme. Det er en sang med en melodi til å dø for, nydelige koringer og en effektiv modulering mot slutten – kort sagt; saker!

“Beautiful Blue” og “How To Sing Goodnight” er to av sangene som tydeligst tar deg inn i drømmenes verden. Begge er ballader og kunne fungert som vuggeviser. Det er udiskutabelt vakre og eksepsjonelt stemningsfulle sanger der Aasvang får vist hvilke kvaliteter stemmen hennes besitter. Det luftige lydbildet lar deg lukke øynene og legge ut på en reise inn i tankene, inn i drømmene, på vei mot nye horisonter. Her er atmosfære, atmosfære og atter atmosfære, og fløyten som avslutter “How To Sing Goodnight” er nærmest for en tryllefløyte å regne. Du er liksom ikke lenger helt deg selv etter dette.

“My Only Friend Tonight” gir meg assosiasjoner til Patti Smith med en dæsj Jefferson Airplane og The Doors à la “The End”. Det er ikke direkte fjernt å tenke seg denne sangen som akkompagnement til bilder fra Vietnamkrigen, selv om teksten tar deg andre steder.

Sjekk også: Ny sensasjon fra nord – dette er Hollow Hearts

Platens to siste låter tar den samme stemningen til det nær ekstreme. Her arbeides det i kontraster, med kaskader av lyd plassert opp mot det helt lavmælte, lik sterke vindkast eller høye bølger i en musikalsk setting. “Loser On The Loose” begynner så stille, så stille, før den kaster seg ut i stormen. “Secret/Sacred” er pur ragarock, en instrumental heksedans som lett kan tolkes som ren improvisasjon, men samtidig virker strengt kontrollert. Begge disse låtene kan trygt karakteriseres som musikk som yter motstand. Det er den slags som gjør verden til et mer spennende sted, noe å bryne seg på.

The Secret Sound Of Dreamwalkers (bandet og albumet) understreker at norsk rock i 2017 er på et nivå den aldri har vært før. Det er ikke lenger sensasjonelt at vi får høre et ferskt band med slik klart definert egenart, men det forsterker forestillingen om at det står skikkelig bra til med musikklivet her til lands. Her er tøylesløs eventyrlyst koblet med nitid presisjon, og undring og drøm er plassert i en ramme som virker naturlig.

Sine mange krumspring til tross er The Secret Sound Of Dreamwalkers en svært helhetlig plate, og selv om det i høyeste grad er et bandprosjekt er det all grunn til å fremheve Kristine Marie Aasvang som et talent å ta på dypeste alvor. Hun har en master i billedkunst fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Kunstakademiet i Trondheim, og stemme som kunstuttrykk var hovedprosjektet hennes ved siden av billedkunsten. Det høres i musikken på denne platen, og det er hennes visjoner trioen tonesetter.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.