Du vet automatisk at et band som kaller seg Saturday City ikke kan være helt håpløst. Velger du navn etter den beste ukedagen har du om ikke annet et godt instinkt. Når musikken også gir klare assosiasjoner til artister som Bruce Springsteen og Tom Petty, smått bredbent rock som vet å hylle frihetstrangen til den jevne sliter, faller flere brikker på plass. Når du deretter tar sats på hoppkanten med en låt som «Land Of Hearts» som virkelig slår gnister står du overfor noe som minner om bakkerekord.
Ta vel imot Saturday City, mossebandet som nå albumdebuterer med den flotte Through This Reality. Platen har vært anført av nevnte «Land Of Hearts», «Losing My Mind» og «Carry What I Can», tre digitale singler som har signalisert veldig fine ting. Jeg kan ikke si annet enn at bandet innfrir.
Og at dette er en typisk bandplate er det ingen tvil om. Saturday City har riktignok en strålende frontfigur og låtskriver i Magnus Gulbrandsen, men han har en mer enn stødig gjeng i ryggen som loser ham gjennom en kort, men intens plate. Magnus’ bror Stian er medgitarist og korer, mens Jan-Erik Hoel (bass) og Kristian Frøland (trommer og perk) utgjør rytmeseksjonen. Krydder i form av orgel, piano og andre tangenter besørges på utsøkt manér av Håkon Oftung.
Jeg ble litt ekstra revet med da den siste singlen «Carry What I Can» kom i august. Det er en perfekt duett mellom frontmann Magnus og Elvira «Missing In Action» Nikolaisen som jeg belønnet med seks blanke stjerner. Sangen er ikke blitt dårligere i løpet av tiden som er gått, og den finner seg vel til rette som albumspor. «Carry What I Can» er stadig en nydelig americanaballade for piano, gitar, klassisk grunnkomp og to flotte stemmer, slik jeg beskrev den. Likeledes har Elviras stemme fremdeles en inderlighet som kler «Carry What I Can» og stemmen til Magnus som hånd i hanske. Det er en dyster og sår sang om to kjærester som sliter med å få forholdet til å fungere, men nekter å gi opp, mange skjær i sjøen til tross. De utveksler tekstlinjer med følsomhet og fingerspissfølelse, og løfter sangens budskap opp til mer enn troverdig når stemmene flettes sammen og de synger «My dear, we both know what it means to be a burden.»
Sjekk også: Daniel Kvammen gjør det igjen
Som helhet betraktet er Through This Reality svært vellykket. Det er et stykke amerikansklydende heartlandrock fra et norsk ståsted, nærmere bestemt Moss, Østfold. Norske østlandsområder har tradisjonelt sørget for godt jordsmonn for denne typen artister, om det er snakk om Henning Kvitnes fra Halden eller Bjørn Kulseth fra Flisa på Hedmarken, eller for den saks skyld unge Kenneth Norum fra Skogsbygda, Akershus som debuterte med den nydelige Heart On A Sleeve tidligere i år. Med fare for å generalisere vil jeg si at nærheten til svenskegrensen og bilen som frihetssymbol spiller inn på musikken. Ikke dermed sagt at det er overvettes mye bil eller svensker å spore i tekstene til Magnus, men du vet… Tidvis kan også stemmen hans minne litt om Per Gessle. Den er imidlertid hakket mørkere.
Et fellestrekk for alle de nevnte artistene er sterk melodisans og at de bekjenner seg til en låtskrivertradisjon av amerikansk opprinnelse. Saturday City endrer ikke på oppskriften, men går inn i dette musikalske landskapet med en dyp forståelse for sjangeren. Her er jinglejanglegitarer à la The Byrds og Tom Petty, luftige lydlandskap slik Springsteen (eller Ulf Lundell) er gode på, refrenger som skjeler til tidlig Beatles, og en generell hang til å «stjele» eller «la seg inspirere» (stryk det som ikke passer) fra alle og en hver, litt sånn som Nick Lowe er så god på.
En sang som «Best I’ve Been» er klisjétung i bildebruken, men like fullt helt «riktig». Tekstlinjer av typen «this street is filled with broken heroes» er på ingen måte original, men den typen formuleringer funker HVER gang. Teksten for øvrig er en slags usikker feiring av å ha fått den rette dama – litt sånn «sitte stille i båten-aktig»:
Baby, take the wheel, I will be the last to leave
I’m the best I’ve been
Your eyes are soft, your words are mean and you’re the best I’ve ever seen
Through This Reality er i det hele tatt en plate som tar usikkerheten i et forhold på dypeste alvor. Tittelkuttet er en bønn om å få være den man er, til tross for sine antatte skavanker. Med en deilig, hårete gitarsolo er det et av platens musikalske høydepunkt og et utmerket eksempel på hva som bor i Saturday City som band og Magnus Gulbrandsen som tekstforfatter. Tematisk er «Losing My Mind» og «’Till The Morning Light» i samme gate, mens den spretne «On A Night Like This» forfekter en slags likegyldig resignasjon. Dette er for øvrig en uimotståelig poplåt av det slaget du har hørt tusen ganger før, men ikke helt klarer å plassere. Slike låter skriver du ikke om du ikke har hørt veldig mye musikk og i tillegg har god smak.
Les også: Kristian Torgalsens fantastiske debutplate
Avslutningssangen «Finish Line» er en lyrisk – og musikalsk – lise. Det er en stillfaren, forsiktig og optimistisk låt som handler om det som venter på den andre siden når du har vært gjennom en del i et trøblete forhold:
No more room to wallow in self pity
Our baby needs us more than our misery
Now we get our strength from her honest smile
Everything is better through her blue eyes
Baby Girl, you came in the nick of time
Everything was on my mind
Not everybody got to the finish line
But I no longer want to turn back time
I no longer want to turn back time
En lykkelig slutt til tross, er ikke Through This Reality en påfallende lystig plate. Jeg vet ikke hvor tilsiktet det er, men det virker som den har en slags kronologi. Åpningssangen «Land Of Hearts» er tilsynelatende uttrykk for en håpefull, men humpete fremtid, de åtte påfølgende sangene er fulle av tvil, problemer, søken etter mulige fluktruter og så videre, mens «Finish Line» altså loser vår mann vel i havn.
På en måte står tekstene i en viss kontrast til den ofte ganske oppstemte musikken, men føyer seg likevel godt inn i tradisjonen. Tom Petty, John Mellencamp, Bruce Springsteen og andre det er naturlig å sammenligne Saturday City med, har også sin skjerv av elendighet i energien de legger for en dag i musikken sin. Through This Reality er blitt en god plate i hjerte/smerte-land og som jeg mistenker kan låte veldig fint live. Sjekk hva Saturday City er gode for et av følgende steder:
16/11 – Café Mono, Oslo (med El Cuero)
17/11 – Bryggerhuset, Halden (med El Cuero)
18/11 – Tivolikjeller’n, Moss (med El Cuero)
24/11 – Garage, Bergen (med El Cuero og Oslo Ess)
Sjekk også: Den store lørdagsspillelisten