På denne tiden i fjor sto jeg skjeggete foran en vegg i Cadaques og formulerte en slags forklaring på hva som driver meg til å holde på med denne bloggen – og forklare at den er et ikke-kommersielt overskuddsprosjekt der ingen penger skifter hender og der alt jeg skriver er styrt ut fra et ønske om å formidle gode opplevelser. Primært av musikalsk karakter, men også innen litteratur, tegneserier, film, reiser og litt annet pell.

Ved atter et års slutt er jeg igjen i Cadaques, mens jeg tenker over hva jeg kan si som jeg ikke sa i fjor. Det er mye, men der fjorårets «nyttårstale» ble et slags forsvarsmanifest, blir det mindre av det i år. Jeg vil heller bruke plassen på å takke for et fantastisk flott år og skrive noen forsøksvis velvalgte ord om noen få artister jeg ikke fikk viet den plassen jeg gjerne skulle. Med det siste tar jeg opp igjen noe viktig jeg berørte i fjorårets tekst, det at jeg – dessverre – ikke har tid til å skrive om alle platene jeg liker. Jeg må tjene penger også, og det gjør jeg ikke med denne bloggen. Her er inntekten min på nøyaktig kroner 0, og utgiftene er adskillig høyere.

Mens jeg skriver denne innledningen har jeg KitFais usedvanlig fengende og iørefallende debutalbum The Things You Left Us på øret, en plate som havnet på en anstendig 36. plass da jeg oppsummerte plateåret 2018, men som godt kunne vært plassert høyere. Jo mer jeg hører på den platen, jo bedre liker jeg den. For hva det er verdt, ivrige Marita i plateselskapet som har spurt og spurt om jeg ikke kunne anmelde den, snakker vi her om en imaginær, men dog klokkeklar 6-stjerners anmeldelse om jeg hadde tatt meg tid. Slik gikk det ikke, men vit at låter som «The Way Ahead», «Rush Of Fear», «Better» og «The Mountain» sitter fjellstøtt i øregangene mine og at jeg digger hele albumet. Mer og mer.

Tilfeldighetenes spill kan være vanskelig å hamle opp med, så av årsaker som ikke er umiddelbart innlysende, ble altså ikke The Things You Left Us anmeldt, selv om jeg nå ser at den ideelt sett burde vært det. Med låter som de allerede nevnte og flere til har det hardtslående oslobandet potensial til å nå langt utenfor landegrensene. Vokalist Bodil Kvangarsnes har en klokkeklar og sterk stemme som virkelig bærer, og jeg har en mistanke om at bandet sitter som en kule live. KitFai har rett og slett det som trengs.

Foto: Michaela Klouda
KitFais debutalbum The Things You Left Us er så til de grader verdt å høre på. Foto: Michaela Klouda

Jeg hører definitivt mer på norske enn utenlandske utgivelser for tiden. Sånn har det vært de siste årene, og med det nivået som nå finnes i alle ledd her i landet kommer det nok til å fortsette slik også. Jeg ser det ikke nødvendigvis som et personlig ansvar å hjelpe norsk musikkliv på vei opp og frem, men jeg ser det definitivt som en glede å bidra med det lille jeg kan. Den gleden blir ikke mindre av å observere den rausheten og kameraderiet som råder i store deler av musikkbransjen, kanskje særlig blant yngre artister. Det virker som de fleste lar seg glede over og ikke minst inspirere av hverandres små og store seire på vei fra øvingslokale til konsertscene og platestudio og påfølgende suksess. Det er noe sunt over dette, og det er en fin ting å være vitne til fra sidelinjen.

Det er neppe en tilfeldighet at fem av mine ti favorittplater fra 2018 er laget av artister innen det lille, men ekstremt sterke americanamiljøet i Oslo. Denne musikken står meg veldig nær og de fem artistene/bandene det er snakk om har alle forbindelseslinjer til hverandre og gjester på hverandres plater. Det er ikke det samme som at Silver Lining, The Northern Belle, Malin Pettersen, Darling West eller Matias Hilmar Iversen mangler egenart. De hjelper hverandre fordi de kan, fordi de er venner, og fordi de deler musikalske interesser, publikum og nedslagsfelt. Det gagner alle.

I en helt annen del av norsk musikkmiljø der det unge og fremadstormende bandet Fieh befinner seg, i en smeltedigel av jazz, funk og r’n’b, synes ikke rausheten å være noe mindre. Da jeg intervjuet dem i Reykjavik i november snakket de nærmest i munnen på hverandre da de skulle skryte av musikerkolleger – med eller uten suksess, folk de kjente eller folk de beundret. Poenget er at de fleste musikere jeg møter ser ut til å ha en dyp respekt for konkurrentene, og kanskje ikke en gang betrakter hverandre som konkurrenter, men heller kolleger. Om én artist opplever suksess, kan det på så mange vis smitte over på andre. Igjen, det er noe sunt over dette.

Sannsynligvis blir Fiehs debutalbum utgitt i 2019, og etter å ha sett bandet live to ganger i år kan jeg si så mye som at det blir en knallplate. Sofie Tollefsbøl som skriver låtene, synger og har gitt navn til bandet, har syv jevnaldrende musikere (de er alle mellom 22 og 24 år gamle) ved sin side som løfter musikken ut og frem og opp med en entusiasme som mildt sagt er smittende. At de har fått kontrakt med selveste Decca Records – plateselskapet som i sin tid takket nei til The Beatles, men ja til Rolling Stones – er også gjevt, og en verdenslansering er forestående. Med hardt arbeid som bandet ser ut til å ville yte, tror jeg det kan gå dem svært godt. Se dem for all del live hvis du får sjansen. Konserten de gjennomførte på Øyafestivalen i sommer var for meg festivalens aller beste, og før vi vet ordet av det turnerer de verden på kryss og tvers.

Jeg sitter ikke på noen oversikt over hvem som gir ut plater i 2019, og nøyer meg derfor med å trekke frem fire utgivelser jeg gleder meg spesielt mye til; debutplaten til Louien, tredjealbumet til Signe Marie Rustad, femtealbumet til Hasse Farmen og solodebuten til Calle Hamre.

Louien er som enkelte vil vite artistnavnet til Live Miranda Solberg som også er et av de fire medlemmene i Silver Lining. Som en av bandets tre låtskrivere leverte hun det som for meg var den sjette beste sangen utgitt av noen artist i 2018, «Heart And Mind Alike». Folkretningen hun angivelig tar på solodebuten skal bli veldig spennende å høre, og den første singlen kommer i mars.

Signe Marie Rustad er for tiden i studio med produsenten Kenneth Ishak (som vel også kommer med ny plate selv i 2019 med bandet Beezewax), og jeg har en mistanke om at det vil bli enormt fint. I mine ører var det i 2016 bare David Bowie som med sitt siste album Blackstar ga ut et bedre album enn Signe. Hearing Colors Seeing Noises er fremdeles en plate jeg hører en god del på, så det er ikke uten grunn at jeg gleder meg til ny musikk fra den kanten. Den ene sangen jeg har hørt er aldeles nydelig, og jeg føler meg helt trygg på at vi har mye godt i vente. Strengt tatt er det vel ikke offisielt bebudet at det nye albumet kommer i 2019, men jeg har et godt håp om at så vil skje.

Kenneth Ishak har også produsert Hasse Farmens kommende album, sammen med hovedpersonen selv. Farmen ga ut en annen av 2016s aller beste plater, den besnærende Livet du redder kan være ditt eget, som var adskillig mer enn en god tittel. I mars kommer den etterlengtede oppfølgeren.

Ringreven Calle Hamre fra Bergen er kjent fra blant annet Butterfly Garden og Kong Klang, og mars er sannsynlig slippmåned for hans nydelige solodebut, But My Love Goes To Eleven. Dette er Popmusikk med stor K og et enda større hjerte.

Andre solide artister vi får høre mer til i 2019 er Jonas Skybakmoen som slipper sitt første soloalbum, hans dyktige søster Anja Skybakmoen, Erlend Ropstad hvis single «Natta som er over» tyder på at han til de grader har bevart gnisten, Hollow Hearts som helt sikkert kommer med flere singler og sannsynligvis også sitt andre album, Kåre Indrehus som kommer med sin tredje plate fylt av klart original visekunst, og Luke Elliot som til tross for at han er amerikaner er oslobasert og i likhet med debuten har spilt inn sin andre plate i Halden. Noen andre navn å være oppmerksomme på er Skaar (både bandet og soloartisten med samme navn – en av dem vil vel måtte vike), Sweetheart og Mimmi. Sjekk bare den latterlig fine versjonen hun gjør av Bishop Briggs’ «River» sammen med Torgeir Waldemar og Anders Møller her:

https://www.youtube.com/watch?reload=9&v=ozUlhQdL4wk

Jeg kunne fortsatt å liste opp navn å se opp for, men la meg heller si noen ord om plater jeg gjerne skulle anmeldt eller skrevet mer om fra året som er gått og som jeg synes fortjener litt mer honnør.

«Supergruppa» Buicken med poetene Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg, og kremmusikerne Knut Reiersrud, Amund Maarud, Mathiac Eick, Ola Kvernberg og Geir Sundstøl ga ut det fantastiske albumet Priser veiene der et mytisk amerikansk landskap blir norsk – eller omvendt – og bluesen er knusktørr og basic og ekstremt vellydende. Albumet var sterkt nok til at jeg plasserte det på 13. plass over årets utgivelser, mens nestentittelkuttet «Vi priser veiene» i mine ører er den beste norskspråklige sangen som kom i 2018 og havnet på 3. plass, kun passert av John Grants fantastiske synthballade «Love Is Great» og Christine And The Queens’ spretne discobanger «5 Dollars».

Og apropos Geir Sundstøl; hans tredje soloplate Brødløs er en av de veldig gode 2018-utgivelsene jeg har hørt altfor lite på. Jeg anmeldte forgjengeren Langen Ro til stjernekast fem i 2016, og så vidt jeg kan bedømme er ikke årets utgivelse snauere selv om den kun havnet på 53. plass hos meg. Dette er filmatisk eller, om du vil, visuell instrumentalmusikk, ekstremt stemningsskapende og tidvis latterlig vakker. Det er åpenbart slik musikk drømmer lages av, og derfor er det også et soleklart privilegium å høre på plater som denne.

Ingeborg Oktober er en annen artist jeg burde hørt mer på. Hennes andre album Skjømmingsboka er mørkt, mystisk og besnærende vakkert, en samling akustiske viser fra en artist som sitt stillfarne uttrykk til tross praktisk talt skriker etter oppmerksomhet. Jeg plasserte førstesinglen «Skjømming» på 10. plass over årets beste låter, mens albumet parkerte på 28. plass.

Jeg skulle også ønske jeg hadde hatt tid til å anmelde platene til Hilma Nikolaisen, Dumdum Boys, Henning Kvitnes, Anja Garbarek, Vårin, Nora Konstanse, Frode Johansen, Frøkedal, Eberson, Maria Solheim, Band Of Gold, Kristian Kaupang, Kåre Indrehus, Susanna, Winding Road og flere med dem. På forskjellige vis er dette artister som har gitt meg store musikalske gleder i 2018. På tampen av året kom også Tove Bøygards nye plate Jord som jeg åpenbart må høre mer på. Kanskje får jeg også anmeldt den. Den slippes først digitalt 4. januar, så der har vi jo en god anledning.

Dessuten har jeg åpenbart vært skikkelig dust som ikke har hørt mer på Kosmik Boogie Tribes album We’re Not Here To Fuck Spiders, men sånn er det. Man kan ikke få med seg alt heller.

Som nevnt lenger opp i teksten må jeg tjene pengene mine andre steder, og det gjør jeg ved å skrive om mat, drikke, reise og mye mer, for forskjellige aviser og magasiner. Det gjør meg ikke rik, men det er et levebrød som gir meg mange spennende opplevelser og tar meg verden rundt. Men om du som leser dette kanskje har behov for litt hjelp med det skrevne ord er det bare å ta kontakt. Sannsynligheten for at jeg har kapasitet til overs er avgjort til stede.

I 2018 har jeg også prøvd meg litt på radio. Jeg har vært gjest hos Malin Pettersen i hennes fantastiske program Kåbbåi på P13, noe jeg vil fortsette med i 2019, og jeg har hatt noen egne programmer på den lille kvalitetskanalen RadioSignal. Det blir også mer DJ-jobbing på Røverstaden – eller skal vi kalle det «DJ-jobbing» siden det her tross alt ikke handler om annet enn å sette på en spilleliste jeg har laget på forhånd? Samme hva, moro er det. I en alder av 52 har jeg i 2018 også utført mitt første modelloppdrag (!), for et boligprosjekt på Torshov i Oslo som så vidt jeg vet skal lanseres i januar. Det var rett og slett kjempegøy!

Hverken radio- eller DJ-jobber har gitt penger i kassa, så jaggu var det bra at jeg fikk betalt for å være modell. Mer av det!

Det blir selvfølgelig svært spennende å se hvordan reiseåret 2019 vil bli. Jeg elsker å reise, og jeg elsker å se nye steder. Noen få turer er i boks, og i januar og februar skal jeg på ferie til London, Honolulu og Portland. Og når jeg sier ferie kan det fort bli til litt jobb også. Det har skjedd før, for å si det forsiktig. Jeg må si jeg gleder meg spesielt mye til å komme til Hawaii for første gang, men jeg har heller aldri vært i Portland, så mitt første møte med verdens uoffisielle hipsterhovedstad er noe jeg ser frem til. Og London? ALLTID fantastisk!

Jeg har trua på 2019, slik jeg hadde trua på 2018. Det har vært et godt, men hektisk år, og det meste tyder på at 2019 ikke vil bli nevneverdig annerledes i så måte. Jeg må også takke alle som følger denne bloggen og leser det jeg skriver. Det er også veldig hyggelig med alle de positive tilbakemeldingene mange av dere gir meg. Tusen takk til dere alle sammen, med ønsker om et godt nytt år.

Da bretter jeg opp ermene og gyver løs på nye oppgaver. For å sitere salige Warren Zevon: I’ll sleep when I’m dead!

Sjekk også: Konsertåret 2018