Firkløver med americanatriumf

Foto: Julia Marie Naglestad
Det norske countrymiljøets første supergruppe? Ta vel imot Silver Lining, fra venstre Bjørnar Ekse Brandseth, Live Miranda Solberg, Halvor Falck Johansen og Stine Andreassen. Foto: Julia Marie Naglestad
Album Silver Lining - Firkløver med americanatriumf
Silver Lining
Heart And Mind Alike
(Vestkyst Records)
image.php?img=01 - Firkløver med americanatriumf

Det er nesten så jeg begynner å bli lei av alle disse fantastiske platene som kommer ut fra det lille country/americana-miljøet i Oslo. Det kan gå på en anmelders troverdighet løs når han eller hun triller seksere på løpende bånd, men hva kan jeg gjøre? Darling West, Malin Pettersen, Signe Marie Rustad, Country Heroes og flere med dem lager det jeg oppfatter som feilfrie plater innen et utvidet countrybegrep, og nå er turen altså kommet til Silver Lining, det nærmeste dette miljøet kommer en «supergruppe», med to medlemmer fra The Northern Belle – Stine Andreassen og Bjørnar Ekse Brandseth, og to fra nå oppløste The Rattlers – Live Miranda Solberg og Halvor Falck Johansen.

Dem som har fulgt med på denne bloggen eller for den saks skyld hengt med på musikken som springer ut fra dette miljøet vil for lengst ha fått med seg navnet Silver Lining. Da kvartetten dukket opp som lyn fra klar himmel med den digitale singlen «Don’t Belong» ble jeg umiddelbart bergtatt, og den situasjonen endret seg ikke nevneverdig med oppfølgeren «Grey» – som ble en betydelig Spotify-hit – og EPen I’ll Be Waiting For You (In The Grey) som kom i januar 2017.

Stine, Bjørnar, Live og Halvor dannet Silver Lining etter å ha deltatt på en hyllestkonsert til Gillian Welch og David Rawlings, men deres egen musikk er ikke så lik denne som man kanskje skulle tro. Til tross for at de er spesielt glad i triste sanger har musikken til Silver Lining et lysere uttrykk enn det Welch og Rawlings pusler med. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men det kan hende at det noe «åpnere» lydbildet er en naturlig nordisk kontrast til den tilsvarende amerikanske musikken med røtter dypt inn i sørstatenes utilgjengelige fjellområder. Når det er sagt minner musikken til Silver Lining meg desto mer om Emmylou Harris og Nanci Griffith på sitt mest lavmælt forsiktige og lett bluegrassaktige. Emmylou er mer tradisjonsbunden innen den rene countrymusikken, mens Nanci i stor grad projiserte et bilde av den store åpne texashimmelen i den tidlige delen av sin karriere. For meg blir disse to åpenbare blokker i Silver Linings musikalske grunnmur.

Heart And Mind Alike er en mer variert plate enn jeg hadde trodd den skulle bli. Det skyldes flere forhold, kanskje først og fremst at bandet rommer tre låtskrivere som alle synger sine egne – temmelig forskjellige – sanger. Dernest virker det som de – kanskje egget frem av produsent Lars Voldsdal – bevisst har gått inn for å variere uttrykk fra sang til sang og ikke nødvendigvis la seg begrense av rammene innenfor den tradisjonelle countrymusikken. Det er sikkert også mulig å plukke de fleste sangene på platen fra hverandre og peke på at forskjellige elementer minner om dette og hint, men jeg tror det i de aller fleste tilfeller handler om ubevisst inspirasjon mer enn noe annet.

Av de ti sangene på Heart And Mind Alike har to vært ute som digitale singler. Lives tittelkutt var den første og er udiskutabelt helt sykt fantastisk fin. «Heart And Mind Alike» er Ballade med stor B, en nydelig arrangert låt for kassegitar, pedal steel og ikke minst dobro.  Bjørnar briljerer med en fantastisk dobrosolo som perfekt tonesetter den melankolske stemningen fra teksten. Åpningskuttet «Week In Tennessee» ble sluppet for et par uker siden og er skrevet av Stine som har ansvaret for halvparten av platens komposisjoner. I motsetning til resten av sangene på platen er «Week In Tennessee» en ekte gladlåt, en «positiv kjærlighetssang», som Joachim Nielsen formulerte det. Den har også en iørefallende melodi, noe Stine generelt er svært god på. Det er likevel en viss forskjell på sangene hun skriver for Silver Lining og The Northern Belle, og med det ene unntaket i «Week In Tennessee» er nok sangene på denne platen mer introverte enn de hun skriver for sitt andre band. I The Northern Belle kommer popsensibiliteten hennes også mye tydeligere frem, mens hun her fremstår som mer musikalsk ettertenksom.

Balladeformen preger utvilsomt denne platen som helhet. Bare på én sang – nydelige «Fly Low Tonight» – benyttes trommer (spilt av Erlend Dahlen, som også bidrar med perkusjonsinstrumenter enkelte steder) uten at tempoet økes nevneverdig av den grunn. Likevel føles ikke dette på noe tidspunkt som en monoton eller enslydende plate, tvert imot. Her er så mye dynamikk, så mange utsøkte detaljer i arrangementene og så stor variasjon i låtmaterialet at den snarere føles som intenst spennende og en evig kilde til nye oppdagelser. Jeg har hørt platen kanskje 20-25 ganger når jeg skriver dette, og jeg føler ikke at jeg på noen måte er ferdig med å la meg forbløffe av alt som foregår her.

Heart And Mind Alike har en svært gjennomtenkt låtrekkefølge og progresjon. Totalt er altså fem sanger skrevet av Stine, mens Live har skrevet tre og Halvor to. Bjørnar er på sin side bandets ikke veldig hemmelige våpen. Han skriver ikke egne sanger, men er en naturbegavelse av en gitarist som kan plukke opp et hvilket som helst strengeinstrument og skape musikalsk magi. Han er kreditert for akustiske og elektriske gitarer, barytongitar, mondogitar, dobro, pedal steel og sub, og jeg skal hilse å si han kan bruke hele arsenalet. Platen igjennom legger han igjen små og store pennestrøk med instrumentene sine som gir farge, fasong og krydder til sangene. Kall det hva du vil, men Bjørnar Ekse Brandseth er en gudbenådet musiker.

Halvor, Stine og Live er heldigvis også dyktige instrumentalister. Alle spiller gitar på platen, Halvor også litt munnspill, og arrangementene er for det meste lavmælte og nedpå, med en gjennomgående smakfull bruk av strengeinstrumentene. Alle har sin beskjedne plass i lydbildet, og på forunderlig vis blir det den forsiktige tonen til tross noe storslagent ut av samspillet de fire musikerne imellom.

Det er stygt å si det, men det blir nesten for småtterier å regne når vi nå er nødt til å snakke om harmonivokalen på Heart And Mind Alike. Det er her den virkelige storheten ligger. Bjørnar «nøyer seg» med å spille, og de tre andre synger med nydelige stemmer og stor innlevelse. De legger kor og harmonier på hverandres sanger og løfter dem opp i rent himmelske sfærer. Akkurat som i måten gitarene fletter seg i hverandre på gjør stemmene det samme, og viser at denne gjengen har en definitiv ryggmargsforståelse for den store samlesjangeren som kalles americana. Bare for å ha nevnt ett eksempel: Hør hvordan Stine og Halvor støtter Live på «My Sweet Love». Lives egen vokal er stødigheten selv, følsomt insisterende, mens Stine og Halvor bidrar med en innledningsvis subtil tilstedeværelse, før de etter hvert drar på mer og mer. Det musikalske er helt på det jevne sangen igjennom, men et gjestepiano spilt av Morten Bessesen og de tre vakre stemmene sørger for oppbyggingen på vei mot dens stille klimaks.

Som jeg har antydet lenger opp i denne anmeldelsen er ikke Heart And Mind Alike en utpreget oppstemt plate rent lyrisk. Med det ene unntaket «Week In Tennessee» er dette et dypdykk i øvelsen hjerte/smerte, med syv av sangene om brusten kjærlighet og to om den uunngåelige døden. Både Live og Stine har skrevet hver sin sang til avdøde familiemedlemmer, «Heart And Mind Alike» og «Fly Low Tonight», og de har kanskje platens fineste tekster. Det er dessverre mer enn et snev av sannhet i teorien om at jo tyngre livet er, jo finere kunst oppstår. Disse to sangene er eksempler på det.

Rent musikalsk skiller de to avslutningssporene, begge skrevet av Stine, seg veldig ut fra resten av platen. «Dying To Tell You» har noe av det mørket ved seg som vi kan høre i musikken til Gillian Welch, men ligner mer på gammel Fairport Convention med et snev av Quicksilver Messenger Service eller Jefferson Airplane, altså noe som kunne oppstått i San Francisco i 1965/66, det hele kanalisert gjennom Stines countryfilter. Eller omvendt. «What You Want To See» har på sin side mer av en droneeffekt over seg enn et skjær av psykedelia. En vegg av gitarstøy bryter både med platen for øvrig og Stines nærmest yndefulle sang og skaper en spennende kontrast. Begge sangene er instrumentert som om det var en del illegale substanser inne i bildet, hvilket jeg er helt trygg på at det ikke har vært.

Da er «Four Little Words» mer som vi forventer av Stine, men det er som tidligere nevnt en viss forskjell på det hun skriver for The Northern Belle og det hun skriver for Silver Lining. Denne stillfarne balladen har en sårhet i seg som nok også kunne hørt hjemme i The Northern Belle-sammenheng, men musikalsk ligger den nærmere Joni Mitchell og Laura Nyro enn, si, Dolly Parton og Kacey Musgraves.

«Take Me If You Want Me» er et virkelig blinkskudd av en sang fra Lives penn. Det er en intenst vakker countryballade om å famle i blinde hva kjærligheten angår og å stille seg åpen for det som måtte komme med et håp om at én dag vil den dukke opp som forstår hvem du virkelig er. Med platens kanskje enkleste arrangement, kun kassegitarer og sang, er det samtidig en av låtene med rikest lydbilde. Det er ikke godt å si hvordan det har gått til, men jeg tror det har noe med selve melodistrukturen å gjøre. Anslaget på refrenget – «take me if you want me» – minner meg om Eagles’ «Take It To The Limit», en adskillig mer omfangsrikt arrangert låt, men den flotte melodien, Lives klare sang og harmonivokalen fra Stine og Halvor løfter «Take Me If You Want Me» gjennom taket.

Halvor ser forresten ut som om han kunne spilt med Eagles på 70-tallet, og de to sangene han har levert til Heart And Mind Alike er oppsiktsvekkende gode og får meg til å tenke på nettopp Eagles, kanskje litt tidlig James Taylor og en dæsj Bob Dylan på den ene siden og Townes Van Zandt på den andre. «I Can’t Shake It» og «She Won’t Realize» er merkbart annerledes enn sangene til Live og Stine, både fordi de synges fra et mannlig perspektiv – med mannlig vokalist – og fordi Halvor lener seg på en noe annen låtskrivertradisjon enn jentene. Kanskje er det særlig mye Dylan over «She Won’t Realize», min favoritt av de to, og med Bjørnars nydelige pedal steel og jentenes harmonier blir «I Can’t Shake It» til en sang som ikke akkurat er milevis unna Gram Parsons og Emmylou Harris anno 1972/73. Halvors stemme har også en fascinerende egenart med en diksjon som er nesten overtydelig, og den tar hardt tak i lytteren og holder deg der. Jeg skal slett ikke si at Halvors to sanger er bedre enn resten av materialet på albumet – men de er annerledes. De er også veldig godt plassert i rekkefølgen som låt nummer tre og syv. Det bryter godt opp med litt mannlig vokal på disse to stedene og styrker definitivt platens dynamikk.

Seks skinnende blanke stjerner til Silver Lining og deres debutalbum altså, og det kunne ikke vært annerledes. Det som «uroer» meg litt er at The Northern Belle har ny plate på trappene (utgivelse i høst) og at Live har en gryende solokarriere på gang under aliaset Louien. Hennes plate kommer ikke før til neste år, men det jeg har hørt av både The Northern Belles og Live/Louiens nye låter tyder på at vi også her vil ha med to strålende utgivelser å gjøre. Det norske country/americana-miljøet har aldri, og det står jeg gjerne på kaffebordet til Bob Dylan i cowboystøvlene mine og sier, aldri vært bedre enn i 2018. Hvor skal dette ende?

Sjekk også: Erik Lukashaugens fantastiske Hans Børli-tolkninger

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.