Dønn imponerende solodebut fra Malin Pettersen

Foto: Solveig Selj
Malin Pettersen imponerer stort med sin solodebut. Foto: Solveig Selj
Malin Album - Dønn imponerende solodebut fra Malin Pettersen
Malin Pettersen
References Pt. 1
(Vestkyst Records)
image.php?img=01 - Dønn imponerende solodebut fra Malin Pettersen

På coveret til sin første soloplate poserer Malin Pettersen i det som ser ut som en klassisk Nudie-dress av den typen Gram Parsons, Elvis Presley, Porter Wagoner og mange andre har båret til berømmelse. Det Malin har på seg er en «Vintage H Bar C-dress», spesialdesignet til henne og brodert av The North Country Maiden, hvis egentlige navn er Maria Bangsgaard Malone. Hun er dansk og bosatt i Nashville der hun har gått i lære hos Nudie Cohns svigersønn Manuel, så jeg tør påstå at dressen er en real maktdemonstrasjon i seg selv. Malin er dessuten kledelig badass der hun står, og på ryggen av dressen er det brodert «Sad Songs & Waltzes». Forklaringen finner du lenger ned i denne anmeldelsen, men uansett er det et cover som på en åpenbart velfundert måte viser vei inn til Malins solodebut. At hun nå også har valgt å gå solo er dessuten en begivenhet i seg selv, men egentlig ingen overraskelse. Etter min ringe mening var det kun et spørsmål om når det skulle skje, og nå er tiden inne, fire uker før Malin fyller 30. I den forbindelse skal et nytt kapittel skrives.

Den allsidige Malin Pettersen har til nå vært mest kjent som primus motor i country/bluegrass-bandet Lucky Lips og har i tillegg en sentral rolle i Robert Moses & The Harmony Crusaders. Da jeg etter sistnevntes fantastiske releasekonsert på Krøsset i Oslo nylig snakket med et par venninner, sneiet samtalen innom Malin som synger lead på flere av bandets låter. «Malin er litt som Bee Gees», sa jeg. «Når hun synger blir liksom alt i verden bra.»

Jeg tror de forsto hva jeg mente. Når Malin Pettersen åpner munnen og begynner å synge skjer det noe helt spesielt, særlig når du ser henne i levende live. Akkurat i tilfellet med Robert og Harmony Crusaders blir det spesielt tydelig. Den aktuelle konserten var høylytt og tidvis intenst kakofonisk med ni (?) musikere på den lille scenen samtidig, og de gangene det var Malins tur til å synge var det som det åpnet seg et stormens øye der det ble helt rolig.

Jeg er sjelden fremmed for å dra på litt når jeg lar meg begeistre, og det er kanskje det jeg gjør her, men når Malin synger er det virkelig litt som om alt rundt deg stopper opp og du kun retter fokuset mot henne. Jeg aner ikke hva dette skyldes, men i mine ører har hun en av de flotteste stemmene innen norsk populærmusikk, og det er det uanstrengte ved avleveringen hennes som treffer meg aller sterkest. På den måten blir hun til et kvinnelig svar på Paal Flaata. Ikke at det hun gjør mangler innsats eller innlevelse – tvert imot – men det er som det hun gjør kommer så innmari lett til henne. Det. Bare. Er. Så. Fint.

Når hun i dag gir ut sin første soloplate References Pt. 1 er det umulig å bli annet enn dønn imponert. Selv om en musikalsk sammenligning mellom Bee Gees og Malin Pettersen på ingen måte holder vann, kan jeg trygt si at de 12 sangene på platen – i likhet med eviggrønne klassikere som for eksempel «How Deep Is Your Love», «I Started A Joke» og «To Love Somebody» –  virker svært slitesterke. Den oppsiktsvekkende første singlen «Tag Team» som ble utgitt for to uker siden har iallfall ikke mistet noe av sin glans som høyreist åpningsnummer på platen, og det som følger er – for å si det forsiktig – superbe saker.

Ikke minst er References Pt. 1 en plate med stor musikalsk bredde. Det er selvsagt fullt mulig å høre hvor Malin kommer fra – country, bluegrass, americana – men det som er vel så spennende er å se hvor hun er på vei. «Tag Team» mer enn antydet en større palett med sine indiske overtoner der Marcus Forsgrens raagini (et elektronisk indisk instrument) spiller en avgjørende rolle. Forsgren har mikset platen i sitt eget Studio Paradiso og vært en av Malins viktigste samarbeidspartnere og medsammensvorne under innspillingen av albumet. At han har bakgrunn fra Jaga Jazzist, The Lionheart Brothers og andre prosjekter har nok også spilt en rolle for den generelt fordomsfrie omgangen med sjangere som preger platen. Malin er da også svært tydelig på å beskrive den som et samarbeidsprosjekt der de forskjellige musikerne og øvrige bidragsyterne har satt sine egne bumerker på det endelige resultatet.

«GTMANFYS» står for «Got To Make A Name For Your Self» og er, iallfall slik jeg tolker den, et slags personlig manifest for Malin. Som gammel Idol-deltaker (!) fikk hun et tidlig møte med musikkbransjen og alle dens fallgruber, velmente og mindre velmente råd og hele sulamitten.

And in the end it didn’t really matter who you were
That’s just a silly game we like to play
It doesn’t matter what the people think as long as you were sure
In the end nobody really cared

Til fete Keith Richards-riff fra det gnistrende gitartalentet Nikolai Grasaasen (Morten Abel, Bendik Brænne, Audun Skjølberg, m.fl) slipper Malin seg helt løs og stiller spørsmålet «how does it feel behind the wheel, being hit by the wind over and over again?» Det handler om selv å ta ansvar for eget liv, å ta plass i førersetet og slå deg frem basert på det du selv tror på, å følge dine egne instinkter og din egen muse. Denne platen er et utmerket bevis på at du samtidig skal omgi deg med folk som ikke bare forstår deg, men også kan tilføre deg noe, men hvor mye samarbeidsprosjekt det enn lukter av References Pt. 1 er det til de grader Malins egne visjoner som kommer til syne.

Hun har planlagt og arbeidet med denne platen i fire år, fra ideen om å gå solo ble unnfanget, via Lucky Lips’ siste utgivelse – utmerkede Coming Home (2016), det seneste Harmony Crusaders-albumet og frem hit. «Tag Team» som var første smakebit var en sang om på et vis å samle de fragmentene som blir til ens eget liv og erkjenne at man alle store og små hendelser til tross er og blir det samme mennesket: «The boy you were at five or the girl you were at ten, you’re still the you that you were back then.»

Med sine 12 sanger er References Pt. 1 således 12 aspekter ved eller fragmenter av Malin Pettersen, der hun benytter seg av sine gode musiserende hjelpere samtidig som hun bevarer seg selv i den mangfoldige miksen av uttrykk. Etter de to intense åpningslåtene «Tag Team» og «GTMANFYS» er «Can’t Wait» et pustehull, en myk og følsom poplåt i countrydrakt, der Malins stemme skinner i all sin prakt. En akustisk gitar fra Nikolai og et sprettent komp fører sangen av sted på myke føtter. Bak trommene sitter Norges kanskje stødigste trommeslager, den levende metronomen Olaf Olsen (Band Of Gold, Todd Terje, Big Bang, m.fl), og bassen blir traktert av Tor Egil Kreken fra Darling West. Anne Marit Bergheim fra Katzenjammer er ansvarlig for det nydelige trekkspillet som kommer inn på det instrumentale mellompartiet og gir ytterligere kulør til sangen. Som om ikke det er pent nok allerede kan «Can’t Wait» i tillegg smykke seg med det fineste vokalarrangementet i manns minne, med Lucky Lips-gitarist Stian Jørgen Sveen (som er overalt på denne platen og har produsert sammen med Malin) og Darling West-frontfigur Mari Sandvær Kreken som bidragsytere.

Skulle det være kontraster, sa du? «Into The Wild» er ellevill, hektisk-elektrisk bluegrass møter jeg-vet-ikke-hva i en heftig rytmisk fest som skildrer et ønske om bare å kunne slippe seg løs i en utemmet feiring av frihet og villmark, muligens i overført betydning. Her handler det om å lytte til stemmene som roper til deg fra den andre siden av fjellet, mens bandet sparker hardt ifra og Malin synger lengselsfullt mot de ukjente horisonter. To tredjedels Darling West sørger for at banjostrengene skvetter (Tor Egil) og harmoniene hjaller (Mari), mens Olafs trommer går i et bankende kjør.

«Curved Colored Line» er mer av en popcountrylåt og en feiring av livet.com på godt og vondt, der Malin har funnet et ideal å strekke seg etter:

To the rainbow, that’s where we’ll go
In the colors, that’s where we’ll grow
You and I, like diamonds we’ll shine
With the light of a beautiful curved colored line

Igjen blir jeg slått av hvor fine harmonier det er på denne platen, også her med Lucky Lips-kollega Stian, men også med Anne Marit Bergheim som hjelpende stemmeprakt. Når Mari i tillegg bidrar med et iørefallende munnspill og Nikolai bidrar med en kompakt og meget velplassert gitarsolo blir «Curved Colored Line» fullkommen, enda en sang å bli veldig glad i.

«Come Back To Me» er platens første ballade, en nesten latterlig vakker sang om lengsel og betingelsesløs kjærlighet. Tore Blestruds (Country Heroes) pedal steel formelig «synger» som en ensom ulv i natten, og Malin vrenger sjela i det som er en utstudert nyansert vokalprestasjon:

Baby I miss you, come back to me
Baby I miss you, quit my misery
‘Cause I miss you like a blind man who used to see
Baby I miss you, come back to me

Sangen er forsiktig instrumentert, og ved siden av pedalsteelen er det egentlig bare Nikolais litt Daniel Lanois-aktige gitar som gjør noe særlig av seg. Malin synger helt alene uten harmonihjelp, og det er nakent og sårbart på en måte som får oss til å tenke at her er en stemme som virkelig vil noe med det hun sier. Hun står helt rakrygget, uten noen form for skjold eller panser og sier «jeg elsker deg», til mann eller barn eller begge deler? FOR en nydelig sang!

Om «Come Back To Me» er nedpå, finner vi «Easy Come» i den helt andre enden av skalaen. De som har sett HBO-serien Treme, vil kjenne igjen basslinjen fra temasangen «Treme Song» av John Boutté der Bill Huntington  spiller bass. Det er lite annet som minner om messingjazz fra New Orleans her, men «Easy Come» er likevel spretten så det holder, en soleklar singlekandidat. Bendik Brænne bidrar med saksofon og låter som en diger blåserrekke fra Stax Records alene, mens Nikolais gitarer er høyt og lavt over hele låta. «Easy Come» er som et digert jubelbrøl i musikks form, en feststund som åpner side 2 på platen på en minst like god måte som «Tag Team» åpner førstesiden.

«High Horse» er en ny ballade, nok en av disse utsøkt pene sangene som Malin er så flink til å skrive. Arrangementet er fullt av lekre detaljer, fra Tor Egils subtile brytninger med bassen til den praktisk talt hviskende harmonivokalen fra Mari og Stian, med en stemningsskapende hawaiigitar slengt på for godt monn. Melodilinjen i Malins vokal beveger seg i et slags parallelt mønster til selve låtstrukturen. Jeg er usikker på om dette gir særlig mening for dem som leser det, men når jeg hører «High Horse» er det som jeg hører «melodi på melodi på melodi» i et musikalsk lappeteppe. Om effekten er tilsiktet eller ei skal jeg ikke spekulere i, men dette funker på meg. For øvrig er det selvsagt en ren tilfeldighet at både Malin og Kacey Musgraves er aktuelle med hver sin sang som heter «High Horse». Jeg anbefaler deg å høre på begge, og skulle du sitte på din egen høye hest oppfordrer jeg deg til for helvete å pelle deg ned fra den.

«Yours» er en ny feiring av kjærligheten, sjangermessig et sted midt imellom country, bluegrass og rock, og enda en låt der Nikolai får vist hva han er god for som gitarist og Olafs trommer og Tor Egils bass gir et countrygyng av de helt store. «Bitch Please» er også up tempo så det holder, et stykke ilter cowpunk à la Guadalcanal Diary, Rank And File og The Beat Farmers på deres beste. Det går unna i høyt tempo, mens Malin gjør sitt beste for å si fra nøyaktig hva hun mener om motepress. Jeg antar at hun kan ha en konkret person i tankene her, men aner ikke hvem:

Your pretty face is right up in my face
Telling me the way that I dress is a disgrace
You say that you’ve been working in the clothing industry
And how image is important stuff to people like me

Malin hører ikke på det øret, for å si det slik, og vil egentlig bare si «Bitch please, shut up!» til vedkommende, men vil ikke gi «motstanderen» gleden av å synke til det nivået. I stedet benytter hun anledningen til å si nøyaktig hva hun mener om overfladiskhet i bloggverdenen (?) og moteindustrien. Nå er det ikke slik at Malin selv er ubevisst sin egen image, men ingen andre skal komme og fortelle henne hva hun skal og ikke skal gjøre, og hva som er ekte og hva som ikke er det. Nosiree, Bob! Vintage-dressen er som innledningsvis nevnt tatt ut av skapet, og det er tid for triste sanger og vals.

Mange countryentusister er kjent med tittelen «Sad Songs And Waltzes», og Malin har rappa både tittelen og deler av innholdet fra den store Willie Nelson, hvilket hun også anerkjenner. I Willies sang heter det at «sad songs and waltzes aren’t selling this year», og Malin har det likedan. «As I look at my stacks of sad songs and waltzes I sure wish they would sell, but they’re not», synger hun, og budskapet er det samme; en metafor for et havarert kjærlighetsforhold.

I guess it worked out  OK for Willie
Maybe some day it’ll work out for me
But these days you’re driving me silly,
so there’s no telling how long it might be

You make me write songs nobody will hear
My sad words and waltzes won’t make us rich this year
‘Cause sad songs and waltzes aren’t selling this year

Det er en morsom måte å parafrasere en annen sang på, som også sier noe om Malins treffsikkerhet som tekstforfatter. Hun har gått til kjernen av Willies sang og gjort den til sin. Selve låta er selvfølgelig en countryballade i valsetakt, akkurat som inspirasjonskilden. «Sad Songs And Waltzes» – med Willie eller Malin – er musikalsk tristesse på sitt aller fineste. Som en kuriositet vil jeg minne om at Roger Græsberg gjendiktet sangen til norsk som også ga tittel til fjorårets debutplate, Triste sanger og vals.

Avsluttende «If I Was Your Lover» er skråsikker og ubeskjeden countryblues, en sang marinert i deltablues fra de dype amerikanske sørstatene lik et musikalsk frikvarter fra den stekende solen som skinner nådeløst ned på bomullsmarkene og dem som strever der. Teksten handler om helt andre ting, men sangen har den helt riktige deltastemningen.

If I was your lover, and you were my man
Could we be any better if we had a plan?
Could we hold it together till the end of time?
If I was your lover, and you were mine

If you went to a party, would you take me there?
If you were my daddy, could I be your mama bear?
Could I steal you away, could I borrow a dime?
If I was your lover , and you were mine

Her er det kjernen i bandet som briljerer og viser seg for alt det er verdt: Malin som synger – uten harmonihjelp – så uanstrengt og fjellstøtt at det gir gåsehud, Nikolai som spiller gitar som om livet står på spill, og en shuffle fra Tor Egil og Olaf som fungerer til punkt og prikke. Det er bandformatet skåret inn til beinet, og hvor mangefasettert og rik på intrikate arrangementer References Pt. 1 enn er, er det til syvende og sist dette alt handler om: Fire personer (eller flere, bevares) som sammen blir til et musikalsk fyrverkeri det er umulig å beskytte seg mot. Her dreier det seg ikke om noe annet enn å ha det moro og å la musikken si alt som behøves å sies. Hvis noen spør meg hvorfor jeg er så glad i musikk, kan jeg i grunnen bare svare med å sette på «If I Was Your Lover», tre minutter og 21 sekunder med udiskutabel musikalitet – i alle ledd.

Bedre punktum kunne ikke denne platen fått, og jeg har nesten ikke ord for hvor imponert jeg er over en solodebut som denne. Malins Lucky Lips-eventyr er på ingen måte over, og bandet lever i beste velgående, men hun har nå fått et nytt ben å stå på. Eller vent, hun har ikke fått det, hun har møysommelig jobbet seg til det. Hun har tatt ansvar for eget liv (eller karriere), tatt plass i førersetet, slått seg frem på det hun tror på og fulgt sine egne instinker og sin egen muse, akkurat som hun oppfordrer til i «GTMANFYS». Sånn kan det altså gjøres!

 Og nevnte jeg at alt blir bra når du spiller denne platen? Helt sant.

Sjekk også: Fabelaktig ny single fra The Northern Belle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *