The Northern Belle kliner til på album nummer to

Foto: Heidi Furre
Stine Andreassen og The Northern Belle er endelig klare med sitt studioalbum nummer to, en ren bragd av en plate. Foto: Heidi Furre
Blinding Blue Neon 1080x1080px RGB 1 - The Northern Belle kliner til på album nummer to
The Northern Belle
Blinding Blue Neon
(Vestkyst Records)
image.php?img=01 - The Northern Belle kliner til på album nummer to

Ha meg unnskyldt, men jeg må være litt nostalgisk her et øyeblikk. Første gang jeg så The Northern Belle live – på Piknik i Parken-festivalen i 2015 – ble jeg slått av en intens følelse av glede og musikalsk velvære. Det norske countrybandet, anført av låtskriver og sanger Stine Andreassen, appelerte til noe i meg som fikk meg til å tenke over hvorfor jeg i sin tid ble så innmari glad i musikk, og om hvordan musikk kan treffe hele meg. Det var et eller annet med samspillet de syv musikerne imellom, med hvordan de friksjonsfritt så ut til å være del av samme musikalske organisme, og det på en måte som ikke var mulig å oppfatte som spesielt fancy eller anstrengt. Her handlet det kun om catchy sanger og ren spilleglede, med musikere som trivdes i hverandres selskap. Om det er den beste konserten jeg har sett med bandet tror jeg kanskje ikke, men jeg ble Fan med stor F der og da. Noen ganger er det overraskelsesmomentet som er avgjørende, og det hadde The Northern Belle på sin side den dagen ved Oslo Byseum i utkanten av Frognerparken.

I dag slippes bandets andre studioalbum, Blinding Blue Neon. Selv om sangene fra det første, selvtitulerte albumet i all hovedsak er drivende gode, har mye har skjedd med ambisjonsnivået – og ferdighetene – i løpet av tre år. Hvis jeg skal beskrive utviklingen fra debutplaten med ett ord, vil jeg velge «voksent». Som låtskriver er Stine langt sikrere enn hun var for tre år siden, og fra bandets side ligger et åpenbart ønske om ikke å kopiere debuten, men heller styrke fortiden ved å se fremover med større ambisjoner enn bare det å ha det moro. Her handler det nok i større grad om profesjonalitet enn kun entusiasme og glede som debuten rant slik over av, og det er klokt.

Siden The Northern Belle debuterte har det skjedd mye innen norsk country og americana. I Oslo eksisterer et forholdsvis lite miljø som blant annet også teller artister som Lucky Lips med Malin Pettersen (som også er soloartist og har fått sitt eget radioprogram, Kåbbåi på NRK P13), Darling West, Signe Marie Rustad, Silver Lining (med to av medlemmene fra The Northern Belle), Louien (alias Live fra nettopp Silver Lining), Robert Moses & The Harmony Crusaders (mer rock enn country, men med Malin Pettersen i rekkene), samt pådriverne i det løsslupne countrykollektivet Die With Your Boots On. Dette er bare noen av aktørene i hovedstaden, og i randsonen av byen står flere viktige artister som Roger Græsberg & Foreningen, Kenneth Norum og Benedicte Brænden. Det er liv laga innen norsk americana altså.

Stine Andreassen er blant de mest sentrale personene innen miljøet, og de ti låtene hun har skrevet (én, «Lost Another», er skrevet sammen med bandkollega Ole-André Sjøgren) til Blinding Blue Neon befester denne posisjonen. I Silver Lining deler hun låtansvaret med Live Miranda Solberg og Halvor Falck-Johansen, men i The Northern Belle er det kun henne. Bandnavnet er da også lett å oppfatte som et dårlig kamuflert alter ego for en soloartist, men heldigvis er bandfølelsen urokkelig. Dette er ikke et rent Stine-prosjekt, det er et bandprosjekt. Stine hadde nok klart seg fint uten nevnte Olé-Andre og makker Bjørnar Ekse Brandseth på diverse gitarer, Yngve Jordalen på bass og Svein Inge Bjørkedal på trommer, Marie Tveiten på kor og Johanne Flottorp på fele og kor, men det hadde blitt noe helt annet.

La oss ta det først som sist, om det ikke alt har vært mer enn antydet: Blinding Blue Neon er en knakende god plate. Og siden vi er inne på dette med bandfølelse og at platen er resultat av at mange mennesker jobber sammen, bør vi allerede nå også nevne at Christian Engfelt har produsert sammen med bandet og at Marcus Forsgren har mikset og i tillegg står oppført som co-produsent. Hva de to har tilført er en følelse av retning, en solid drahjelp i forhold til det åpenbare for produsenter som altså er lyden, men jeg har også en mistanke om at de har hatt svært mye å si for dynamikken på platen og til dels også arrangementene. Hele Blinding Blue Neon fremstår som et kollektivt prosjekt, der «enkelte» nok har en dobbeltstemme. Likevel er dette et gedigent felles løft av en plate, og fra kulissene har det vært lett å ane en viss entusiasme rundt innspillingen av platen det siste året, fra alle hold.

Foto: Heidi Furre

Blinding Blue Neon er et felles krafttak av bandet The Northern Belle. Foto: Heidi Furre

De tre første sangene på platen har alle vært sluppet som digitale singler, og jeg har anmeldt to av dem. Både «Pink Skies» og «You’re Gonna Leave» var soleklare seksere her på bloggen, og det er ingenting å utsette på den tredje singlen «Record Player Still On» heller, en stemningsfull og vakker ballade.

«You’re Gonna Leave» er åpningssporet og antyder som jeg tidligere har skrevet at The Northern Belle nå fremstår som adskillig mer frigjort fra stramme sjangerbånd og eksterne forventninger. Dette er vel så mye pop som country, om ikke mer, og sangen har en bekymringsløs grunntone som gir assosiasjoner til klassisk amerikansk westcoastlyd à la America eller Fleetwood Mac cirka 1975-77. Koringene er fantastiske, her besørget av Marie Tveiten som synger av hjertens lyst. Det er en sang om knust kjærlighet forkledd som veldig pen og fengende popmusikk av den typen som gir deg lyst til å dra på en seriøs amerikansk road trip. Der «You’re Gonna Leave» munner ut i en slags stille resignasjon er «Record Player Still On» adskillig mer sår. Det er en vakker ballade som i større grad handler om selvransakelse og stiller spørsmål rundt hvorfor protagonisten ikke lykkes i kjærligheten. Den malende tilstedeværelsen i åpningsverset er dessuten helt nydelig, og lett å kjenne seg igjen i:

Bottles knocked over
Record player still on
And it burns, it burns
Cause I’m all alone again

Det er et velkjent bilde, om enn ikke bestandig ledsaget av den maktesløsheten hovedpersonen i sangen opplever. Jeg har vel snarere våknet opp sterkt redusert til samme tablå og synes å minnes noen stinkende, overfylte askebegre også. Those were the days…

«Pink Skies» er ikke bare sangen du tar med deg på road trip, den skildrer faktisk en road trip gjennom deler av USA.

We’re making room for the dream
Rolling with our windows down
One state, one state at the time
Louisiana, Mississippi passes by

Også «Pink Skies» tenderer mot popmusikk, men her ligger adskillig mer country i bånn. Både denne og «Record Player Still On» styrkes av den magiske ingrediensen som ligger i Johanne Flottorps fele. Hun har nettopp gitt ut sin første plate under eget navn som er en ren folkemusikkplate, men som The Northern Belle-medlem tilfører hun et element som tydelig «fornorsker» bandets lydbilde. Med hardingfele som ingrediens får mange av sangene på Blinding Blue Neon tilført et element som vanskelig kan forklares på annen måte enn at bandet skiller seg ut fra mange av sine amerikanske likesinnede – og dermed har en sterkere identitet.

«Annabeth» er nok en uptempo låt og skildrer en 18 år gammel Stine og venninnens eventyr i Sør-Amerika for mange år siden. Det handler om å søke ut i verden på jakt etter seg selv og sin plass, om søken, eventyrlyst, nysgjerrighet og uventede fallgruber. Det handler om vennskap, kjærlighet og identitet, om forsoning og endelig selvransakelse. Musikalsk er det en svært iørefallende sang som styrkes av gjesteorgel fra Morten Saanum Bessesen. «Never Seen You So Clear» avslutter A-siden og er en nedpå, stillfaren og trist sang om å miste noen du er glad i, om å blottlegge følelser og fremstå som naken og sårbar. Også her er Johannes fele helt avgjørende, men vi skal heller ikke underslå betydningen av Bjørnar Ekse Brandseths steelgitar. Både som elgitarist og steelgitarist er Bjørnar helt uunnværlig for The Northern Belle, og den stemningen han bidrar med på en sang som denne er ikke til å tro. Rundt to og et halvt-minuttsmerket bør du spisse ører for både det han og Johanne gjør, og dessuten hvordan bandet følger dem i et aldeles uimotståelig instrumentalparti. Det er kort, men her hører du tydelig hvor stødig kompet og resten av musiseringen er.

«Lost Another» åpner B-siden, og det første du legger merke til er steelgitaren som stemningsskaper. Det er også en sang som er vanskelig å kategorisere og som underbygger inntrykket av at The Northern Belle anno 2018 er svært annerledes enn for tre år siden. Stines popsensibilitet og meloditeft er også verdt å ta med i betraktningen, men her tror jeg i grunnen produsentteamet har kommet med innspill som bandet har tatt til seg. Det er noe forsiktig «lanoisk» over stemningen, men «Lost Another» kunne garantert fungert som en countrylåt også. At den likevel ikke er det sier noe om tryggheten som preger Blinding Blue Neon som helhet. Lyrisk handler dette nok en gang om avmakt og resignasjon i møte med kjærlighetens irrganger og utfordringer, om alt som går galt og ikke lar seg reparere.

«Begun To Quake» er på ingen måte lystigere, tvert imot. «Only darkness surrounds me», synger Stine i en utspekulert velskrevet ballade som kunne føyet seg sømløst inn på en Mary Chapin Carpenter-plate. I mine ører er dette platens vakreste sang, ikke minst takket være Johannes fele som ikke bare benyttes som krydder, men bærer store deler av sangen. Mitt lille ankepunkt er at hun kunne fått enda større plass. Musikalsk dreier det seg her om stemning, stemning og atter stemning, og jeg hadde satt pris på et enda lenger instrumentalparti.

Den arrangementsmessig mest spennende sangen på Blinding Blue Neon er «Say It Like It Is» som med sin spesielle oppbygging og sine små pusterom kanskje mer enn noen andre låter viser den nyfunne dynamikken i The Northern Belle. I likhet med «You’re Gonne Leave» og «Lost Another» er dette også et godt stykke unna ren countrymusikk, men den gir likevel mening i det fulle The Northern Belle-perspektivet. «Say It Like It Is» bretter på en måte ut et større arsenal som antyder ytterligere bredde, spesielt rytmisk. Det er en av platens desidert mest umiddelbare sanger; latterlig melodiøs og totalt medrivende, en kombinasjon av forskjellige sjangere, og igjen, med den fela!

De to siste sangene på Blinding Blue Neon er tematisk beslektet: «What I’ve Heard» er kickass feministcountry, og «Line Of Women» er Stines hyllest til alle kvinnene før henne i slekta. Musikalsk kunne imidlertid ikke sangene vært mer forskjellige.

«What I’ve Heard» er platens udiskutable country banger. Den er i grunnen mer country enn alt bandet har gjort før, og Stine har aldri vært mer badass:

I’ve made up my mind I won’t go back
No more cold shoulders, afraid of getting sacked
I’m the best one you’ve ever had
Here’s my middle finger in, stop staring at my rack

Det er en finger midt i fleisen på alle de skrotingene som tror at countrymusikk er en gutteting og en oppfordring til å våkne fra dvalen. Her befinner Stine seg i en moderne countrytradisjon som blant annet Kacey Musgraves, Nikki Lane, Dixie Chicks, Miranda Lambert, Margo Price og Sunny Sweeney går i bresjen for, og som her hjemme også frontes av Malin Pettersen, Signe Marie Rustad og flere andre. I Norge er det vel nå slik at det er flere sentrale kvinnelige enn mannlige country- og americanaartister, og det er ganske kult. Og «What I’ve Heard» er enkelt og greit noe av det barskeste jeg har hørt innen sjangeren.

«Line Of Women» har en minst like oppreist og rakrygget holdning, men det er en helt annen type sang. I tillegg til å hedre slektas kvinner sier Stine også noe både om mennene som har oppdratt henne og det geografiske opphavet i Tromsø som har formet henne.

And my father, grandfather raised me right, gave me the will to fight
I’ve learned to work for a future that’s bright
Shine on me, my northern lights

Musikalsk er vi mer i nærheten av et Lanois-landskap igjen, selv om dette er en helt annen type sang enn «Lost Another». Her er tempoet saktere, lydbildet åpnere med mer romklang, og av alle utenkelige ting minner stemningen i sangen meg om det irske rockbandet An Emotional Fish, om noen skulle huske dem. Det er en fin avslutning på en oppsiktsvekkende variert plate.

Blinding Blue Neon er i sum å betrakte som et betydelig sprang videre for The Northern Belle, både fra debuten og fra den fine konsertplaten Live at Oslo Konserthus som ble sluppet i fjor. Stine Andreassen har all mulig grunn til å være både stolt og fornøyd, og det har resten av bandet også. Her er det bare å dele ut gratulasjoner til alle involverte.

Sjekk også: Nydelig og lavmælt plate fra Bendik Brænne

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.