Fieh fela for fyrverkeri! – Øya 2018 dag 2

Foto: Erik Valebrokk
Sofie Tollefsbøl alias Fieh med Jørgen Kasbo på gitar i bakgrunnen. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens høydepunkt på Øya var for mitt vedkommende tidlig unnagjort. Det norske jazz/soul/funk-ensemblet Fieh anført av Sofie Tollefsbøl åpnet programmet med en forrykende opptreden i strålende solskinn som i min bok skrev seriøs øyahistorie.

For å ta det sjangermessige spørsmålet først som sist: Hva slags musikk spiller Fieh? På facebooksiden står den omtalt som nu-soul, ofte også kalt neo soul. Wikipedia kan fortelle oss at sjangeren (ikke overraskende) er tungt basert på soulmusikk, men skiller seg ut ved et mindre konvensjonelt lydbilde enn det samtidige motstykket innen R&B, med inkorporerte elementer som spenner fra jazz, funk, hip hop og elektronika til pop, fusion og afrikansk musikk. Nettleksikonet skriver videre at flere musikkskribenter har trukket frem sjangeren for sin tradisjonelle R&B-innflytelse, bevisste tekster og sterke kvinnelige tilstedeværelse.

Fieh er så avgjort innenfor definisjonen, og i livesammenheng tør jeg påstå at jazzinnflytelsen er den tydeligste, med klare innslag av soul og minimalistisk funk. Dette er musikk som flytter på seg og som er ellevilt medrivende, takket være en eksepsjonelt entusiastisk frontperson og låtskriver. Jeg er usikker på om hun komponerer absolutt alt selv, men jeg forstår det slik at Fieh til syvende og sist er Sofie Tollefsbøls prosjekt, men at hun også er dønn avhengig av bandet sitt.

Foto: Erik Valebrokk

Liv og røre på scenen når Fieh spiller til dans. Foto: Erik Valebrokk

Musikerne entrer scenen en etter en, alle kledd i oransje, og begynner å legge et komp. Deretter kommer frontlinja, bestående av Thea Arnesdotter Lien, Solveig Wang og til slutt Sofie Tollefsbøl selv, med langt lyst rødlig hår, store solbriller og et gedigent smil. Hun finner sin naturlige plass midt på scenen, flankert av sine to medvokalister (Solveig spiller også keyboards), ønsker velkommen og setter i gang med første låt som bærer tittelen «Samurai». Riktignok står jeg i fotograven med ryggen mot publikum, men jeg har inntrykk av at det umiddelbart blir liv og leven bak meg. Med total innlevelse og en entusiasme du kunne tappet på flaske og solgt for gode penger, formelig kaster Sofie seg inn i musikken, og synger, danser og groover som om livet står på spill. Og det er i møte med sånt som dette at musikk faktisk blir så viktig at du kan snakke om liv og død. Det er store ord, men for meg er musikk omtrent like livsnødvendig som luft og mat, og Fieh leverer det jeg og alle rundt meg vil ha mer enn noe annet der og da, en solid dose glede som skjærer seg inn i ryggmargen og blir der.

Foto: Erik Valebrokk

Ola Øverby er Fiehs meget habile trommeslager. Foto: Erik Valebrokk

Vi ser også tidlig hvordan koreografien spiller en stor rolle i et Fieh-show og at den har en betydning for publikumsresponsen. Her stiller ikke bare de tre jentene i front, men de av musikerne som er mobile – Jørgen Kasbo (gitar), Lyder Øvreås Røed (trompet) og Andreas Rukan (bass) – legger seg i formasjon i andrerekka og danser og vagger i takt med musikken mens de spiller så det står etter. Det er funky, fett og svett, og stemningen stiger for hver sang.

Etter tre låter er det ut av fotograven og ut blant publikum der jeg stiller meg litt på siden og observerer det imponerende taket Sofie har på folkemengden. Debutalbumet kommer først til neste år, men hun og bandet har etter hvert fått en god porsjon liveerfaring, og i går kom alt de har lært til nytte. Noen mennesker er født for scenen, og Sofie/Fieh er definitivt et av dem. Hun er utrolig trygg som bandleder/frontfigur. Ikke bare skaper hun et uslitelig bånd mellom seg selv og det forbausende store publikummet (dette er tidlig på dagen, husk det), men hun har en kommunikasjon med bandmedlemmene sine som er minst like nydelig.

Foto: Erik Valebrokk

Solveig Wang spiller keys, synger og danser. Foto: Erik Valebrokk

Noe av det flotteste ved konserten er å se den begeistringen hun legger for en dag i sin åpenbare beundring for musikerne hun har omgitt seg med. Hun digger musikken vel så mye som oss som står og vagger på gressplenen, og sammen med Solveig og Thea danser og synger hun som om det ikke er noen morgendag. I tillegg til de allerede nevnte instrumentalistene består Fieh av Edvard Synnes på keys og Ola Øverby på trommer, og prikken over i’en er at de har fått med seg selveste Martin Windstad, en av Norges fremste perkusjonister, for anledningen. De er i alt ni personer på scenen, og mitt inntrykk er at Sofie kunne gått i døden for hver og en av dem. Igjen store ord, men hun viser en kombinert hengivenhet og takknemlighet som er direkte gripende.

Foreløpig er kun to Fieh-sanger tilgjengelig, «25» og «Glu», begge selvsagt spilt i går. La meg også nevne at de har gjort en versjon av Drakes «Hotline Bling» for P3 som de dessverre ikke fant plass til, men som jeg håper de fremfører på konserter der de har mer enn tre kvarter til rådighet. Siden jeg hørte alle disse låtene – med unntak av «25» – for første gang i går, skal jeg vokte meg for å plukke favoritter. Det var flere av dem, men avsluttende «So Fly» var massivt funky, litt som Prince på sitt feteste, og bar virkelig bud om at Fieh er et navn for fremtiden.

Det er rett og slett umulig ikke å la seg bevege av konserter som denne, der alt utelukkende handler om glede. For ikke å si livsglede. Bedre og mer effektiv lykkepille enn en Fieh-konsert tror jeg rett og slett du kan drite i å finne. Tusen takk for innsatsen!

Foto: Erik Valebrokk

Publikum var til de grader med på notene. Foto: Erik Valebrokk

Med en god porsjon sjarm og et knippe gode låter primært hentet fra årets album Ikaros var det opp til Thea Glenton Raknes – primus motor i Thea & The Wild – å fange publikums oppmerksomhet etter at Fieh hadde takket for seg. Det er ingen enkel oppgave, men konserten var – som man sier – solid.

Første gang jeg så Thea live var på en Wimp-fest (strømmetjenesten som i dag er kjent som Tidal) for mange år siden, der hun gjorde inntrykk med et kort, intenst og ganske punka sett der sangen «Hots For You» skilte seg best ut. Siden den gang har hun gitt ut to plater, Strangers And Lovers i 2014, og altså Ikaros. De er temmelig forskjellige, og Ikaros bærer også preg av at samboeren Cato Salsa er tungt inne i bildet som produsent og bidragsyter.

Foto: Erik Valebrokk

Thea & The Wild gjennomførte en strålende konsert. Foto: Erik Valebrokk

Han har også en sentral plass i liveoppsettet og står og skrur på knotter og lager masse kul lyd. Det vi blir servert er en slags science fiction-pop der Theas sanger går gjennom en eller annen startreksk transformasjon. Du hører det godt på Ikaros, og det blir kanskje enda mer merkbart live. Samtidig er bandfølelsen mye sterkere på scene enn på plate, med Filip Roshauw på gitar, og bass og trommer som jeg dessverre ikke fikk notert meg hvem som trakterte. Fett låt det dog, og sanger som «City Of Gold», «Dark Horse» og «When A Kiss Becomes A Habit» fikk nytt og en smule annerledes, mer utadvendt liv. At bandet avsluttet med en gnistrende versjon av «Hots For You» skadet heller ikke. Cato Salsa benyttet i den anledning sjansen til å ta frem gitaren, og sammen med Filip dro han på med et fabelaktig øs som satte et effektivt punktum for konserten.

Foto: Erik Valebrokk

Thea Glenton Raknes i kjent rock’n’roll-positur. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens program var dessverre ikke det store for meg, og herfra og ut tok jeg med meg litt her og der før jeg dro tidlig hjem. Kendrick Lamar opererte ikke overraskende med fotoforbud, og med det forsvant min motivasjon for å bli værende til sent. Beklager, men til tross for panegyrisk omtale fra mange hold, har jeg til gode å knekke Kendrick-koden. Det høres muligens ut som noe en veldig gammel mann vil si, men med så mye spennende ny musikk som kommer, blir det faktisk begrenset tid til å gå i dybden hvis du ikke er interessert nok. Og jeg er altså ikke interessert nok i Kendrick Lamar, sånn er det bare.

Han er ikke den eneste av gårsdagens artister det hadde vært en fordel å kjenne bedre til, ikke minst hva angår deres respektive tekstunivers. En annen amerikansk rapper, Noname, hørtes veldig bra ut, med tydelige nikk i retning av jazzens verden og tekster som virket spennende. Dessverre er det ganske krevende å oppfatte veldig mye i konsertsetting når det er ditt første møte med en ordflom som den hun hadde å by på. Det jeg oppfattet er at hun har en tydelig feministisk innfallsvinkel til en sjanger som i stor grad er ekstremt mannssjåvinistisk, så jeg tror nok hun har en rolle å fylle og en viktig jobb å utrette. Inntrykket mitt av Noname er, for hva det er verdt, at hun er en kul dame.

Foto: Erik Valebrokk

Noname, eller Fatimah Nyeema Warner som faktisk ER navnet hennes, var utvilsomt en ganske kul dame. Foto: Erik Valebrokk

Kul dame er en merkelapp som også kan brukes på Ellie Roswell som fronter det engelske rockbandet Wolf Alice. Med fjorårets andrealbum Visions Of A Life vekket de fornyet interesse og oppmerksomhet fra mange hold, men for meg var dette stadig et forholdsvis ukjent band. Jeg ble sånn passe imponert over låtmaterialet, men skal innrømme at jeg kun fikk med meg de tre første låtene på nært hold da jeg fotograferte. En frankfurter med chilimajones og lettsyltet agurk fra Annis pølsemakeri fristet såpass at resten av konserten ble fulgt på avstand.

Foto: Erik Valebrokk

Ellie Roswell i Wolf Alice har attitude så det holder. Foto: Erik Valebrokk

Sleaford Mods var en besynderlig og veldig artig opplevelse. Det er et navn jeg har vært oppmerksom på i mange år uten noen gang å ha hørt dem før den helt ferske singlen «Stick In A Five And Go» for mindre enn to uker siden. For dem som er like i det blå som meg kan jeg fortelle at Sleaford Mods er en duo som spiller en slags punkelektronika der frontfigur og tekstforfatter Jason Williamson fremfører det som i mangel av et bedre uttrykk kan kalles East Midlands-rap.

Også her er det en stor fordel å ha et visst forhåndskjennskap til tekstene, viser det seg, men kroppsspråket til Williamson gjør dette til en hands down underholdende og spesiell affære uansett utgangspunkt. Med teatralske fakter og total rolleinnlevelse nærmest spytter han ut tekstene som er av det mer «ufiltrerte» slaget. Han står på som en helt, mens makkeren Andrew Fearns eneste jobb er å trykke på en knapp og sette i gang musikken mellom hver sang. Resten av tiden står han og gliser med en hånd godt plassert i lommen på den romslige joggebuksen sin og en hånd med grepet rundt en ølboks. Det er sannsynligvis den enkleste scenejobben et menneske kan ha og står i litt av en kontrast til Williamsons energiske opptreden. Veldig moro det hele, men jeg skulle virkelig ønske at jeg kjente låtene fra før.

Foto: Erik Valebrokk

Jason Williamson og Andrew Fearn utgjør Sleaford Mods. Den ene jobber skikkelig, den andre ikke fullt så mye. Foto: Erik Valebrokk

Jeg kjente heller ikke newzealandske Marlon Williams, men hadde fått ham anbefalt som en singer/songwriter med en Chris Isaak-aktig stemme som jeg burde få med meg. Det viste seg å være et godt råd, selv om stemmen slo meg som mye mer lik Scott Walker. Det er ikke noe dårligere kompliment for å si det pent, og Williams fremsto som en god ny stemme til å synge triste sanger i samme tradisjon som begge de nevnte herrer og andre sammenlignbare artister som Roy Orbison og Richard Hawley. Helt ærlig var settet hans litt kjedelig med et band som kanskje ikke hadde en stor dag. Williamson høres langt bedre ut på plate enn det vi fikk servert fra den lille Hagen-scenen i går, men var så avgjort et hyggelig bekjentskap. Han har gitt ut to soloalbum som begge kan sjekkes ut på strømmetjenestene, noe jeg absolutt vil anbefale.

Foto: Erik Valebrokk

Det er slett ikke sikkert noen hadde like fin stemme av gårsdagens artister som Marlon Williams. Foto: Erik Valebrokk

For meg ble siste artist i går svenske Karin Dreijer og hennes soloprosjekt Fever Ray. Som jeg sa til en kollega etter at vi forlot fotograven foran scenen er ikke dette helt meg. Hardt elektronisk seksualpolitisk teater vil være en brukbar – og samtidig mangelfull og unyansert – beskrivelse av det som foregikk på scenen, der Dreijer og to andre kostymekledte sangere/dansere sto i front for et band som spilte hardt og tungt. Dette er tøff og utfordrende musikk, og jeg var nok ikke helt mottagelig for Fever Ray denne gangen. Fullkomment uten sammenligning for øvrig, satser jeg heller på å se Fieh igjen i forholdsvis nær fremtid. Der har du musikk som treffer meg betingelsesløst og intenst!

Foto: Erik Valebrokk

Hardt elektronisk seksualpolitisk teater, anyone? Ta vel imot Karin Dreijer og hennes prosjekt Fever Ray! Foto: Erik Valebrokk.

Les også: Øya dag 1 og Klubbøya

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.