Sensasjonell solodebut fra Matias Hilmar Iversen

Foto: Morten Henden Aamot
Matias Hilmar Iversen er mann for sin hatt. Foto: Morten Henden Aamot
2000846721 - Sensasjonell solodebut fra Matias Hilmar Iversen
Matias Hilmar Iversen
Best på vinyl
(Skivebom Records)
image.php?img=01 - Sensasjonell solodebut fra Matias Hilmar Iversen

Det er mulig jeg ikke krever så mye av en sensasjon, men i min verden er definisjonen av en sensasjon ikke nødvendigvis den samme som avisenes. For meg er det så enkelt som at jeg betrakter det som sensasjonelt å høre musikk som bergtar meg, og da spesielt når den kommer ganske så uventet inn fra venstre. Ila Autos frontfigur Matias Hilmar Iversen gjorde akkurat det. Sist fredag ga han ut solodebuten Best på vinyl – hvilken tittel! – og den nekter å slippe tak i meg. Jeg spiller den igjen og igjen og igjen og igjen, og jeg elsker den bitte litt mer for hver gang. Der har du en sensasjon i mine ører!

Før vi går videre, er jeg nødt til å innrømme en unnlatelsessynd: Jeg har knapt hørt Ila Auto. Det oslobaserte bluegrassbandet har gitt ut fire plater og eksistert i 13 år, vunnet Spellemannpris og spilt land og strand rundt, men jeg har på et eller annet vis stort sett klart å unngå dem. Det skyldes ingen egentlig vrangvilje fra min side, men er nok mer et resignert hjertesukk over det leie faktum at jeg ikke klarer å fordøye all den musikken jeg gjerne skulle.

Men du vet hva de sier? «Bedre sent enn aldri», sier de, og nå skal det handle om Matias Hilmer Iversen og albumet Best på vinyl. Selv har han noen lignende visdomsord å by på i tittelkuttet: «Ditt innerste hyl gjør seg best på vinyl, sier folk». Det har jeg riktignok aldri hørt noen si før, men det er veldig godt sagt. Folk, ass. Bedre enn man tror noen ganger.

Selv for en som ikke akkurat kan sin Ila Auto er det lett å høre at Matias Hilmar Iversen som soloartist er noe ganske annet. Det til tross for at to av medlemmene derfra er med i bandet, broren Kristoffer Iversen på kontrabass og Kay Arne Sulutvedt på banjo. Matias spiller kassegitar og litt elektrisk gitar, mens platens produsent Kai Christoffersen spiller trommer. Lars Tjelle Leinebø spiller enda litt mer gitar, og det gjør jammen meg Stian Jørgen Sveen også, samt lap steel, mens hans Lucky Lips-kollega Malin Pettersen korer på seks av platens ni sanger. I tillegg er Kristin Marie Aasvang fra The Secret Sound Of Dreamwalkers og Helge Bredeli Kanck fra albumaktuelle Orango også med og korer på flere låter. Alt i alt er det altså litt av et lag som fremfører disse sangene.

Sangene til Matias kan best beskrives som finurlige og underfundige. Her er små betraktninger og fortellinger med forsiktige skråblikk på tilværelsen og annerledes formuleringer som gjør dem spesielle, som gjør at du stopper opp. Rett som det er faktisk.

I tittelkuttet handler det om en «utstudert innadvendt norsk popartist» som også er «innadvendt utadvendt, småsur og vrang». Det er en sang om berømmelsens ufrivillige pris der hovedpersonen er en artist som som sitter «beklemt i en stol i et TV-program». «Skru på på fredag, så skal du få se, en som jo aller helst bare vil være i fred», synger Matias, og det er lett å se stakkaren for seg der han sitter og vrir seg mens talkshowverten stiller meningsløse spørsmål. Det er en countrylåt i valsetakt, men den har også en rocka tyngde med høye gitarer og et visst øs. Matias har reist lang vei fra Ila Auto.

Denne platen er musikalsk overraskende, til tross for at banjoen spretter av sted på flere låter og stemmen er gjenkjennelig. Musikalsk er dette sjangeroverskridende så det holder. På et kutt, «Rutine», tar jeg meg i å tenke på Finn Kalvik. Det er noe med måten Matias synger på her som minner om Kalvik, og minus Stian Jørgen Sveens lap steel kunne den fint ha vært en slags oppfølgersang til hans gjendiktning av Ralph McTells «Streets Of London», «En tur rundt i byen». Her er hovedpersonen i hardt vær, på byen når alt stenger og mest av alt har et behov for «en som kan finne veien frem, en som kan følge deg helt hjem».

Den klart mest fornøyelige sangen på Best på vinyl bærer tittelen «Grateful Dead». Her skrus tiden tilbake til 1995, og også her er vi på byen. Sangens hovedperson møter en jente – «hun kom fra Drammen eller Nittedal, sånne detaljer har jeg glemt» – som står utenfor So What etter stengetid og forteller at hun er veldig glad i Grateful Dead, men dem har han aldri hørt. Etter å ha tråkket gjennom Oslos gater fulle av spy og kebab («det er jo litt av sjarmen») tar duoen nattbussen hjem til ham der «hun spilte plater som jeg ikke hadde hørt, selv om jeg hadde kjøpt dem selv». Sangen er proppfull av gode formuleringer og er et kremeksempel på hva jeg vil kalle en inspirert tekstforfatter. Dette er bra.

Åpningssporet «Den andre veien hjem» er nok platens mest umiddelbare, en nydelig countrylåt. Den handler om et brudd, der fortellerpersonen tar på seg all skyld for at det har gått galt og avfinner seg med at hun skal reise videre og at han skal bli igjen. Men han har en ørliten flik av håp, en forsiktig bønn:

Men om du roper skal jeg komme med det samme
Om du trenger meg så er jeg her igjen
Du skal bare slette ulest det jeg sendte
Og jeg skal ta den andre veien hjem

«Du skal bare slette ulest det jeg sendte» er jo en fantastisk formulering, og når Malin Pettersen legger seg bak Matias med sin nydelige koring er dette refrenget synonymt med fire veldig rørende tekstlinjer. Melodien er strengt tatt også litt til å dø for, og en fin gitarsolo tar oppmerksomheten vekk fra banjoen en stakket stund og gjør «Den andre veien hjem» til en avsindig fin sang.

«Redd» har en neilyoungsk tyngde og handler akkurat slik tittelen antyder om redselen for alt som kan gå galt. «Ikke gå helt ned til havet, havet vil deg ikke vel», synger Matias til et rufsete arrangement. Men der vers og refreng minner kraftig om den kanadiske supergitaristen, gir et mellomspill og en outro meg assosiasjoner i en annen retning, til 70-talls Elton John med nydelige harmonier fra både Malin, Helge Kanck og Kai Christoffersen.

«Liten storm», «Country & Western» og «Joggesko» er alle sammen sanger av det klart underfundige slaget. «Liten storm» er en iørefallende vise om å holde humøret oppe alene på turné, med snev av flyskrekk, bekymring for om gitaren kommer vel frem, «dårlig lyd og null billetter solgt» og hjemlengsel. «Country & Western» er en tankefull biltur med Buck Owens på radioen, og «Joggesko» er en trist fortelling fra et hus der bare han er igjen, men:

Du kan komme med bare tær når det er sommer
Du kan komme på sykkelen din, men jeg hører når du kommer
Du kan komme i støvler når regnet flommer
Du kan komme i joggesko, men jeg hører når du kommer

«God natt» er en god tittel på en avslutningslåt. Den er innledningsvis stille og nedpå, men det tar ikke lang tid før den begynner å bygge seg opp, og den utarter til å bli en vidunderlig rocklåt. I likhet med «Redd» er den veldig 70-tallssløy, men har mer et skjær av soul over seg. Matias er åpenbart opptatt av tilværelsens ankerfester, om å finne veien hjem, og dette er den tredje sangen som berører temaet.

God natt til alle de som sover ute
til alle tog som ikke er i rute
God natt til alle de som fant seg en som de kan sove med
og de som aldri finner veien hjem
God natt til deg som er redd for de andre
som tenker på alt det du må forandre
God natt til alle de som fant seg en som de kan sove med
og de som aldri finner veien hjem

Det er nesten som han ønsker de åtte foregående sangene og personene i dem god natt. Denne avslutningen og åpningslåta «Den andre veien hjem» er perfekte, antagelig helt bevisst plasserte bokstøtter for de syv sangene imellom.

Om tekstene er velskrevne, er Matias en minst like stødig melodisnekker. En god sangtekst er ofte helt bortkastet hvis den ikke kan synges til en fengende melodi, men det er det ingen fare for her. Best på vinyl inneholder ni suverene låter der tekst og musikk hele veien (hjem) er perfekte følgesvenner.

Så kan man jo fundere litt på hvorvidt veldig mange vil høre denne platen eller ikke. Foreløpig er det nok ikke mye som tyder på at Matias Hilmar Iversen vil bli han fyren fra sangen som sitter og vrir seg i TV-stolen, men så er ikke verden spesielt rettferdig heller. Best på vinyl er en av årets desidert beste norskspråklige plater; den er litt country, litt bluegrass, litt rock, litt soul, litt pop, litt vise, og den er hele tiden veldig fin. Om jeg skal forsøke meg med noen relevante norske sammenligninger, er albumet noe for alle som liker musikken sin med en litterær innfallsvinkel og følgelig vet å sette pris på folk som Erlend Ropstad og Levi Henriksen. Den største forskjellen er nok at musikken til Matias er hakket mindre røff i kantene enn hva de to bedriver. Alle burde like dette, og alle burde kjenne sangene til Matias. De er nemlig altfor bra til å forbli obskure. Derfor, hjelp til med å spre ordet hvis du liker det du hører.

PS! Den digitale versjonen inneholder en tiende sang, den feiende flotte rockeren «Fri natur», men siden denne platen selvfølgelig er best på vinyl nekter jeg å si mer om den. Og «God natt» er jo også den perfekte avslutningen.

Sjekk også: Jævla bra countrymusikk

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.