Det er offisielt – Bowie har laget et nytt mesterverk

bowie 2 - Det er offisielt - Bowie har laget et nytt mesterverk
David Bowie har gitt ut en mesterlig plate med ★. Foto: Sony Music
Blackstar album cover - Det er offisielt - Bowie har laget et nytt mesterverk
David Bowie

(Iso Records/Sony Music)
image.php?img=01 - Det er offisielt - Bowie har laget et nytt mesterverk
Nå er jeg ikke i tvil lenger. David Bowie feiret 69-årsdagen på fredag med å gi ut et nytt album, ★ (uttales Blackstar), og det er intet mindre enn et mesterverk. Den forslitte frasen “hans beste siden Scary Monsters” ser nå endelig ut til å ha hold.

Jeg hørte albumet i sin helhet én gang før jul, i plateselskapet Sony Musics lokaler, og skrev om inntrykkene mine i et blogginnlegg som du kan lese her. Som jeg konkluderte med, var det muligens i seg selv en slags anmeldelse, men jeg ville ikke konkludere om noe som helst før jeg hadde hørt ★ flere ganger. Det er – som de fleste plater – en utgivelse som krever at du lytter ordentlig til den. ★ gir aldri ved dørene, er aldri enkel eller fri for friksjoner, men jeg skal hilse og si den belønner den som låner den øre.

Da Bowie uventet vendte tilbake til platestudioet og ga ut albumet The Next Day for snart tre år siden, ble verden totalt overrumplet. Etter ni års stillhet var det ingen som ventet seg noe nytt fra den kanten før singlen “Where Are We Now?” ble geriljalansert på nettet på 66-årsdagen hans. Det var en fantastisk låt, med en video som trakk veksler på flere aspekter ved Bowies fortid. Den påfølgende albumutgivelsen skuet også mildt tilbake, ikke minst selve coveret som var en omarbeidet utgave av coveret til den legendariske 1977-utgivelsen “Heroes”. ★ ser seg derimot ikke tilbake i det hele tatt, eller i det minste i svært liten grad. David Bowie kan jo ikke annet enn å være David Bowie, men han skuer mot for det meste helt nye horisonter på denne platen.

Mye av æren for det kan tillegges det nye bandet han har brukt, med saksofonisten Donny McCaslin som kapellmester og hans mer eller mindre faste musikere; Jason Lindner (tangenter), Tim Lefebvre (bass), Mark Giuliana (trommer) og Ben Monder (gitar). Det er en himla god gjeng, og McCaslins saksofon er albumets røde tråd, i den helt andre enden av skalaen fra Kenny G. Det er ikke så mye “pent” over McCaslins spill at det gjør noe, det er snarere rått, brutalt og kompromissløst. På denne platen er vi flere steder over i et grenseland til jazzmetal, og de avantgardistiske innflytelsene lar seg heller ikke underslå.

Det ti minutter lange tittelkuttet med tilhørende video – eller film, om du vil – regissert av Johan Renck ble sluppet i november og burde nå være velkjent. Sangen er dyster og dommedagspreget, med en tekst som er bortimot umulig å tyde, iallfall for meg: “In the villa of Ormen, stands a solitary candle/In the center of it all/Your eyes/On the day of execution/Only women kneel and smile” Sangstrukturen er uvanlig og består av forskjellige elementer, samtidig som den blander sjangere – elektronika, jazz, drum’n’bass, soul og pop. Man kan trygt kalle det et fascinerende stykke arbeid.

“‘Tis A Pity She Was A Whore” er gitt ut tidligere, i en annen versjon, på baksiden av en 10-tommers single som ble gitt ut der “Sue (Or The Season Of Crime)” var A-siden, også den med på ★, i nyinnspilt og omarrangert utgave. Den første av disse er i mine ører også vesentlig forbedret. Den er bedre produsert, har fått en “renere” lyd og er blitt enda mer dansbar enn originalen. Her snakker vi for ordens skyld ikke om dansbar i betydningen “Let’s Dance”, men “‘Tis A Pity She Was A Whore” egner seg faktisk for dansegulvet – muligens heller ikke på dansegulvet til en klubb med glitter og glam, men snarere et sted av mer dystopisk karakter. “Sue” er nå blitt nesten tre minutter kortere enn originalen, med det som følge at tempoet er skrudd opp flere hakk. Da jeg første gang hørte den nye versjonen, ble jeg en smule skuffet, nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg synes nok stadig originalen er best med sitt noe luftigere, friere arrangement, men den hardere, mer kontante nye versjonen vokser på meg, og den passer veldig godt inn i helheten.

Jeg har rett og slett blitt nysgjerrig på David Bowie igjen. Foto: Sony Music

Jeg har rett og slett blitt nysgjerrig på David Bowie igjen. Foto: Sony Music

“Lazarus” kom ut som digital single rett før jul, samme dag som jeg hørte albumet første gang, og er nok det lettest tilgjengelige sporet på hele ★. Den minner av alle ting tungt om The Cure anno 1981 og albumet Faith, og er en melankolsk og dyster ballade på i overkant av seks styggvakre minutter. “Look up here, I’m in Heaven/I’ve got scars that can’t be seen/I’ve got drama, can’t be stolen/Everybody knows me now”, synger Bowie i det første verset, og selv om han neppe refererer til seg selv føles det som en intenst personlig sang. I mine ører er “Lazarus” albumets virkelige kremkomposisjon, en låt med potensial til å havne på fremtidige Topp 10-lister over Bowies beste låter. For øvrig er “Lazarus” en av fire nye låter han har skrevet til en musikal av samme navn, som er inspirert av romanen og filmen The Man Who Fell To Earth (der Bowie spilte tittelrollen), og ensemblet også synger andre Bowie-låter som “Changes” og “Life On Mars”.

“Girl Loves Me” er lyrisk rør, men det er Bowies lyriske rør, og da er det meste tilgitt. Med tekstlinjer som hentet ut fra A Clockwork Orange og en struttende, stram grunnrytme, er det Bowie på sitt mest teatralske vi hører her. “Where the fuck did Monday go?”, spør han før det blir mer uforståelig rør av typen “Choodesny with the – red rot/Libbylubbing litso-fitso/Devotchka watch her – garbles/Spatchko at the – rozz-shop/Split a ded from his – deng deng/Viddy viddy at the – Cheena”. Go figure, sier jeg bare, men det er en kul låt.

Den påfølgende “Dollar Days” er i likhet med “Lazarus” veldig pen å høre på, iallfall innledningsvis. Den starter forsiktig med et fint lite pianotema, en smygende Sade-aktig saksofon, akustisk gitar og en David Bowie som synger om “English evergreens”, men når vi hører nøyere etter er teksten full av forstyrrende bilder og ukvemsord. Selve melodien tar etter hvert sats og stiger til værs, der den støter på et adskillig løsere jazzarrangement enn de innledende minuttene tyder på. Den mikses rett over og inn i neste og siste låt, “I Can’t Give Everything Away”. Heller ikke denne er fullt så krevende for lytteren (iallfall ikke så krevende som jeg først oppfattet den), og det er kanskje den sangen på hele ★ som er mest umiddelbart gjenkjennelig som en Bowie-låt. Det skyldes først og fremst måten han bruker stemmen på. Sangen har en ganske straight melodi som oppfattes som mer “normal” enn det meste som ellers befinner seg på platen, og igjen tar den sats mot slutten og begir seg ut på nye veier. Her er det Ben Monder som er ansvarlig for at arrangementet løfter seg som det gjør. Han bidrar med en nydelig gitarsolo som også er platens eneste.

Jeg avsluttet min første omtale av ★ ved å undres over om den sto til fem eller seks stjerner. Etter gjentatte gjennomlyttinger velger jeg å vise meg fra min rause side. Dette er en så gjennomført spennende og velklingende plate at jeg føler det er fullstendig velfortjent med seks stjerner. David Bowie har med ★ spilt inn en langt mer spennende og helhetlig plate enn han gjorde med The Next Day og viser altså at han i en alder av 69 år på ingen måte har slått seg til ro, men viser i stedet en enorm vilje til å fornye seg. Dette er en visjonær plate, en sonisk eventyrferd inn i et kunstnersinn som ennå har mye å by på, og det er til syvende og sist også en skikkelig bra plate. Jeg har rett og slett blitt nysgjerrig på David Bowie igjen, og det er det virkelig en stund siden sist jeg var.

Sjekk også ut: Spilleliste med Bowies 50 beste (?) låter

5 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *