Konsertåret 2018

Nok et år har Oslo vist seg fra sin beste side som konsertby. Det er et enestående privilegium å bo i hovedstaden med tanke på all den konsertvirksomheten som finner sted hver eneste dag, på et forbausende høyt antall scener. Jeg har ikke tall på alle de gangene i løpet av det siste året både to og tre interessante konserter kolliderer med hverandre. Det ser nesten ut til å være regelen snarere enn unntaket. Min ganske merkelige reaksjon da er ofte at jeg i stedet for å velge én konsertopplevelse på bekostning av en annen heller holder meg hjemme. Det blir for vanskelig å velge.

Nå sitter jeg i den katalanske fiskerlandsbyen Cadaques, fjernt fra snøgufs og holke i hustrige oslogater, men det er ikke fritt for at jeg sender en tanke hjem og ønsker at jeg kunne til stede på Mono i morgen når siste konsert på et av Oslos desidert beste og kuleste konsertsteder finner sted. Det er en liten tragedie for byens musikkmiljø å miste et slikt arnested for små artister som her har hatt det perfekte sted å vise seg frem, og når Louien, The Secret Sound Of Dreamwalkers og Signe Marie Rustad tar farvel i morgen er det som mangeårige gjengangere på den lille scenen. Trøsten får være at kule konsertsteder har blitt borte også tidligere, for å bli erstattet av andre kule steder. Men at det vil oppstå et digert vondt hull når Mono lukker dørene for godt er det ingen tvil om.

I dette lille innlegget skal jeg dog ikke sutre over det som ikke lenger er, men heller takke for noen fine konsertopplevelser jeg har hatt i 2018, både i Oslo og andre steder. Og bare så det er sagt er ikke dette noen form for kåring, bare en liten oppsummering av mitt konsertår. Det passer i grunnen veldig godt at min første konsert i året som straks ligger bak oss var med nettopp The Secret Sound Of Dreamwalkers, til alt overmål på Mono da trioen 12. januar feiret sin ferske selvtitulerte debutplate. Det ble en nydelig, høytidsstemt stund for alle fremmøtte der Kristine Marie Aasvang trollbandt oss med sin nydelige sang og sine forførende låter, mens multiinstrumentalist Thomas Bergsten og den allestedsværende trommeslageren Alexander Lindbäck sørget for ytterligere magi. Sistnevnte er nok for øvrig den musikeren som har spilt aller flest ganger på Mono gjennom årenes løp.

Heldigvis åpner nye konsertsteder også, og 18. januar var det lukket åpningsfest på Røverstaden i lokalene som tidligere huset Club 7 og Sardines. Det var delvis som å sette seg i en tidsmaskin. Junipher Greene spilte et forrykende sett for det gamle Club 7-publikummet, mens Backstreet Girls frontet av Petter Baarli veivende med en Jack Daniel’s-flaske var invitert for å forføre gamle Sardines-gjengere. «Den nye tid» ble varslet via et strålende DJ-sett fra Rune Lindstrøm. Nå har ikke Røverstaden helt etablert seg som det konsertstedet det potensielt kan bli, men det er mye spennende på gang i lokalene som er godt gjenkjennelige for oss som begynner å dra litt på årene. La oss håpe flere finner veien til Vika i året som kommer.

Den påfølgende kvelden, 19. januar, var det full fest på John Dee da countrykollektivet Die With Your Boots On feiret sitt femårsjubileum. Troikaen Eivind Eide Skaufjord, Geir Ramstad Sletvold og Christoffer Nyegaard Mollestad er DJer, konsertarrangører og mer, veldig opptatt av countrymusikk, og på scenen denne kvelden sto blant annet Malin Pettersen, Signe Marie Rustad, Unnveig Aas, Stine Andreassen, Benedicte Brænden, Marie Tveiten, Louien, Lars Beckstrøm, Robert Moses og Roger Græsberg. Det ble en fantastisk aften, intet mindre. Hør et eksempel på det her.

Den oslobaserte amerikanske singer/songwriteren Robert Moses ga endelig ut sitt andre album med The Harmony Crusaders, det strålende Plutonic Friends. Men der selve albumet er velprodusert og gjennomarbeidet, for ikke å si gjennomtenkt, var releasekonserten på Krøsset 6. april en helt annen skål. Jeg tror de var ni musikere på den knøttlille scenen, med andre ord utvidet med tre personer for anledningen, og det var en enestående oppvisning, en tydelig maktdemonstrasjon som viser hva slags magi som kan oppstå når dyktige musikere får fritt spillerom, vel å merke innenfor visse gitte rammer. Det var et herlig kakofonisk, for ikke å si babelsk, kaos, der låtene fra albumet – samt et par fra det fem år gamle debutalbumet – fikk en helt annen resonnans. Jeg vil ha mer av dette. Er du konsertarrangør og på utkikk etter et band som virkelig kan få taket til løfte seg, booker du Robert Moses & The Harmony Crusaders.

En konsertopplevelse i den helt andre enden av den soniske skalaen fant sted på Herr Nilsen 20. april. Da presenterte en annen oslobasert amerikansk singer/songwriter, Jeff Wasserman, sin musikk med bandkonseptet Jeffrey’s Reverie. Jeff har samarbeidet med så mange store norske artister i løpet av de siste 25-30 årene at det ikke er mulig å ramse opp alle, men Jonas Fjeld, Sissel Kyrkjebø, Dance With A Stranger og Hellbillies er blant dem. Med Jeffrey’s Reverie «stjeler» han imidlertid noen av låtene sine tilbake og gir dem et «old timey» lydbilde med akustiske instrumenter, banjoer, mandoliner, feler, vaskebrett og så videre. Deilig!

Da Luke Elliot, atter en oslobasert amerikansk singer/songwriter, holdt en såkalt strømløs konsert på Rockefeller 4. mai, ble det en liten høytidsstund. Det var første gang jeg så ham alene på scenen, og det er ingen tvil om at han bare blir mer og mer trygg på det han driver med. Låtmaterialet var en god miks av gammelt og nytt, og det er bare å glede seg til hans andre plate som kommer på nyåret en gang. Luke er «på vei», for å si det slik.

Dessverre var jeg bortreist da Malin Pettersen holdt sin første ordentlige konsert som soloartist på Parkteatret (på 30-årsdagen!), men jeg var til stede da hun presenterte noen av låtene fra det fantastiske debutalbumet References Pt. 1 i platebutikken Big Dipper 5. mai. Gratiskonsertene i byens beste platesjappe er legendariske – og hyppige – og Malin og bandkollega Stian Jørgen Sveen leverte på utsøkt manér.

Bortreist, ja. Som reisejournalist er jeg høyt og lavt for å skrive om helt andre ting enn musikk, men i 2018 fikk jeg også besøkt noen festivaler i utlandet. Den første av disse var Heartland på Egeskov Slot på Fyn, der arrangørene i tillegg til musikk har like stort fokus på samtale, litteratur, kunst og mat. Festivalen ble arrangert for tredje gang, som vanlig den helgen som treffer månedsskiftet mai/juni. Fordelen med å arrangere festival på et slott er den at slottsgartnerne har sørget for å notere værforholdene de siste 100 år eller så, og det har ifølge statistikken aldri regnet akkurat denne helgen. Det gjorde det ikke i år heller, og været var stort sett strålende. De musikalske høydepunktene var for meg Patti Smith (som jeg også så på Øya noen måneder senere), The The (for aller første gang) og festfyrverkeriet Cory Henry & The Funk Apostles (som også spilte i Oslo noen måneder senere).

Whitney Rose-konserten på John Dee 11. juni var tidvis forrykende, men bar nok litt preg av at den feiende flotte countrydamen var sliten etter veeeldig lang tid på veien og at hun ikke hadde med seg sitt faste band. Likevel fremførte hun sin badass tradcountry med solid trøkk og engasjement og leverte en konsert som var godkjent og vel så det. Hun var bedre på Gamla året i forveien, men jeg ser Whitney Rose på en norsk scene når som helst. Malin Pettersen og Stian Jørgen Sveen varmet opp, så det ble en fin bonusopplevelse der.

«Supergruppen» Silver Lining feiret sin nydelige debutplate Heart And Mind Alike med en super konsert på Postkontoret 20. juni, der Halvor Falck Johansen fikk forklart de fremmøtte at du ikke MÅ være alkis for å skrive en låt der protagonisten er glad i å drikke, i dette tilfellet hans nydelige «I Can’t Shake It».

For å komme på alle konsertene jeg har vært på i året som har gått ser jeg gjennom Instagrambildene mine, og hvis det faktisk er slik at jeg har lagt ut bilder fra alle konsertene jeg har vært på, kan det se ut som jeg har hatt en nesten to måneders tørkeperiode i sommer. Først 8. august ser jeg levende musikk igjen, i anledning Klubbøya som innleder Øyafestivalen. Da så jeg flotte konserter med Munroe/Knutsen (på Herr Nilsen), Robert Moses & The Harmony Crusaders (samme sted), Darling West (Mono) og Borgar Storebråten (Uhørt). Etter det nydelige country/americana-albumet Road To Revelation overrasket Borgar og bandet med å rocke HARDT. Spent på mer derfra, ja!

Øyafestivalen var i seg selv en sedvanlig stor glede, men rent personlig fikk jeg kanskje noen færre strålende konsertopplevelser enn normalt. Like fullt, her var veldig mye bra, og aller best var for meg Fieh (som bare har gitt ut to singler) som eide publikum, og Ola Kvernberg og hans enestående Steamdome-prosjekt der det gikk unna så det holdt. Andre fine konserter på årets festival var med Arcade Fire, Jenny Lewis, Susanna, No. 4, Patti Smith, boy pablo, Band Of Gold, Sløtface, Hollow Hearts og selvsagt deLillos som fremførte hele Neste sommer-albumet i anledning 25-årsjubileet.

18. august var jeg så heldig å se den engelske legenden Iain Matthews (backet av Haldens fantastiske band The Salmon Smokers) hjemme i hagen til min gamle kollega Eirik Mosveen, hans kone Ingvild Jensen og Marie Simonsen på Kampen. Det var en nydelig opplevelse, og da Iain spilte min favorittlåt «Ballad Of Gruene Hall» måtte jeg klype meg i armen. Det var en virkelig magisk opplevelse som du kan se her.

Drita konsertpublikummere gjorde sitt beste for å ødelegge kvelden da den amerikanske countryartisten Joshua Hedley spilte på Mono 31. august. Han slet med konsentrasjonen, men gjorde sitt beste. Malin Pettersen som varmet opp (som vanlig ledsaget av Stian Jørgen Sveen) taklet faktisk fyllikene bedre. Men der ser vi altså hva dårlig konsertkotyme fører med seg. Bastards!

Jeg er usikker på om det teller som en konsertopplevelse, men da min gode venn og journalistkollega Tom besøkte den spanske landsbyen Covarrubias tidlig i oktober ble vi invitert på nachspiel av den lokale vinbonden Joancho som eier en liten bodega. Her satt han med gitaren på fanget sammen med naboer, venner og et utvalg heldige besøkende og skrålte og sang natta gjennom, mens vinen fløt og det også ble servert en og annen gin tonic. Vi andre brukte alt vi hadde som rytmeinstrumenter.

At The Northern Belle feiret utgivelsen av sitt andre studioalbum Blinding Blue Neon på Postkontoret fikk jeg dessverre ikke med meg, men i likhet med Malin Pettersen presenterte bandet noen av låtene på Big Dipper (12. oktober) – for øvrig singer/songwriter og frontfigur Stine Andreassens tidligere arbeidsplass. Dessverre var fiolinst Johanne Flottorp opptatt annetsteds den dagen, men de resterende seks medlemmene leverte finfint.

Fantastiske Kacey Musgraves spilte i Norge for tredje gang 14. oktober. Hun har «gått gradene», fra John Dee til Rockefeller og nå til enda større Sentrum Scene, og hennes nye popkonsept fungerte utmerket, også når hun og bandet tok det hele mer ned til den flotte countrymusikken som tross alt er bakgrunnen for suksessen hun har opplevd med det fantastiske albumet Golden Hour. Det er en av årets plater, og dette var en av årets store konsertopplevelser. Kacey for president!

Kan Grünerløkka Brygghus erstatte Mono som konsertscene? Neppe, til det er ikke lokalet like egnet, men man skal aldri si aldri. Den lille kneipa i Thorvald Meyers gate har arrangert en del konserter de siste månedene, og den amerikanske singer/songwriteren Robbie Fulks stilte alene med gitar, entusiasme, engasjement og godt humør 26. oktober. Det fungerte helt utmerket.

I begynnelsen av november bar det utenlands igjen, til den fantastiske festivalen Iceland Airwaves i Reykjavik som i år ble arrangert for 20. gang. Det soleklare høydepunktet ble for meg to konserter med Ólafur Arnalds (som skal spille i Oslo Konserthus 8. juni). Den neoklassiske komponisten og musikeren lager musikk som rører meg dypt. Det var også morsomt å se Fieh levere nok et forrykende konsert i et lite kjellerlokale, og andre fine opplevelser ble blant annet besørget av Fufanu, Ásgeir, Grúska Babúska, Eivør, Sóley og Reykjavíkurdætur.

Årets siste store – og temmelig overraskende sådanne – konsertopplevelse var med den totalt ukjente norske trioen Sweetheart. Skjønt de er kanskje ikke totalt ukjente for alle. Med en annen oppbygning eksisterte de som band for ti år siden, men har nå våknet fra dvalen. Låtskriveren John Arne Ø. Gundersen flankert av Anne Mette Hårdnes og Frode Bjørnstad leverte et nydelig og kort sett med låter som tyder på at han har hørt en god del på Ryan Adams’ første soloalbum Heartbreaker og kanskje også Ray LaMontagnes nydelige plate God Willin’ & The Creek Don’t Rise. Sweetheart varmet opp for Simen Loe (som også leverte bra) 6. desember, og vant kvelden. Debutsinglen «World War 3» er akkurat sluppet digitalt, og vi venter spent på mer. Jeg satser på å se Sweetheart på minst en konsertscene i 2019.

Se også: Årets 75 beste album og årets 75 beste låter