Klubbøya – strøken åpning av årets festival

Foto: Erik Valebrokk
Munroe/Knutsen presenterte sin fabelaktige debutplate A Murder Of Crows på utmerket vis i går. Foto: Erik Valebrokk

Kvelden før det braker løs i Tøyenparken er det fritt frem for store og små artister å vise seg frem på Oslos klubbscene med 30-40 minutter lange konserter, og i går hadde jeg valgt en rute som muligens var litt forutsigbar, men som leverte til de grader. Riktignok kom vi litt skjevt ut, men det skyldtes nok først og fremst uflaks.

Oslobandet Label var første artist jeg hadde satt meg fore å oppleve, men de spilte under ganske dårlige forhold utendørs på Youngstorget, foran utestedet Internasjonalen. Scenen hadde fått en litt underlig plassering i selve gaten utenfor, med det resultat at publikum befant seg til venstre for moroa. Legg til at det var etter forholdene godt besøkt, men likevel glissent, og at lyden dessuten var en smule grumsete. Label hadde en håpløs oppgave med å få det hele til å funke og gjorde så godt de kunne, men forholdene var virkelig ikke lagt til rette for at dette ville bli det store. Til sammenligning serverte de et supert sett på Last Train under fjorårets Klubbøya, så dette ble skuffende. Ikke deres feil, de prøvde.

Foto: Erik Valebrokk

Label var uheldige med forholdene i går. Foto: Erik Valebrokk

Jeg skulle derfor prioritert The Secret Sound Of Dreamwalkers som spilte samtidig på Herr Nilsen. Heldigvis fikk mine venner og jeg med oss den siste låta de spilte, en fantastisk «Beautiful Blue» fra trioens selvtitulerte debutalbum som kom på tampen av fjoråret. Sangeren og låtskriveren Kristine Marie Aasvang, gitarist Thomas Bergsten og trommeslager Alexander Lindbäck dro sangen til slutt over i et intenst instrumentalparti så taket nærmest løftet seg på den lille klubben. Synd vi ikke fikk med hele konserten.

Les min anmeldelse av The Secret Sound Of Dreamwalkers-albumet her

Foto: Erik Valebrokk

The Secret Sound Of Dreamwalkers ved to av dem. Foto: Erik Valebrokk

Vi ble værende på Herr Nilsen for å se Munroe/Knutsen – Hilde Marie Munroe Kjersem og Christer Knutsen – to singer/songwritere som begge har markert seg som utmerkede soloartister OG har sunget på hverandres plater siden 2004. At de to har slått seg sammen for alvor og utgitt det fantastiske albumet A Murder Of Crows er å anse som en gave fra oven. Så vidt jeg kunne forstå spilte de seg gjennom hele platen under gårsdagens konsert, og det må jeg si: De minimalistiske arrangementene der Christer spiller elgitar og Hilde Marie innimellom spiller autoharpe gir fullt rom til selve sangene, og fremføringene er av det smått magiske slaget.

Foto: Erik Valebrokk

Hilde Marie og Christer leverte så det holdt. Foto: Erik Valebrokk

Da jeg anmeldte A Murder Of Crows (kan leses her) skrev jeg om duoens tolkning av Tom Waits-klassikeren «Hold On» at de klarte å få meg til å høre en virkelig favorittlåt på en helt ny måte. Det har selvsagt mye å gjøre med anvendeligheten i Waits’ sanger, men måten Hilde Marie fremfører den inderlig vakre teksten på akkompagnert av en dempet, litt hakkete gitar, gjør den nesten til en ny komposisjon. Du virkelig hører etter når sangen er så naken som her, og tekstlinjer som «with her charcoal eyes and Monroe hips», «you don’t meet nice girls in coffee shops» og «I miss your broken China voice» trer enda tydeligere frem enn de gjør i originalen. Jeg skal vokte meg for å si at Munroe/Knutsen gjør den finere enn Waits, men det er iallfall ikke langt unna at de tangerer mesteren.

Foto: Erik Valebrokk

Si hva du vil. Ser ikke Christer Knutsen ut som en rockstjerne, gjør ingen det! Foto: Erik Valebrokk

Fra Herr Nilsen gikk turen til Mono der ingen ringere enn Darling West skulle spille. De opptrådte på Øyas hovedscene i fjor under det verste regnskyllet jeg kan huske å ha opplevd, og det var adskillig mer behagelig å se dem på den knøttlille scenen på Mono.

Det var et opplagt band som stilte i går med ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, akkompagnert av gitarist Christer Slaaen og trommeslager Thomas Gallatin. Dette er fantastiske musikere som gir smak og farge til folk/country-musikk av sjeldent kaliber, og de leverte en helt nydelig konsert. For øvrig har bandet vært nødt til å bli litt mer fleksible i forhold til besetning av den enkle grunn at det «egentlige» tredjemedlemmet Kjetil Steensnæs er en stadig mer opptatt mann, og derfor er Slaaen blitt en del av Darling West. Mari insisterer heldigvis på at «stemningen i bandet er upåklagelig», men at konstellasjonene fremover vil variere.

Foto: Erik Valebrokk

Mari Sandvær Kreken blir bare bedre og bedre som frontfigur. Foto: Erik Valebrokk

En halv time er selvsagt altfor kort tid, men kvartetten spilte blant annet kanonversjoner av sanger som «After My Time» og «Loneliness» fra det ferske albumet When I Was Asleep og selvsagt en nydelig «The Sweetest Tune» fra forrige plate, Vinyl And A Heartache. Mari blir bare tryggere og bedre som frontfigur for hver konsert jeg ser med Darling West, og tonen er alltid løs og ledig og humoristisk mellom bandmedlemmene. Dessuten må det sies at Thomas’ plass bak trommene bare blir mer og mer viktig. Han er latterlig dyktig, og strengeleken besørget av Tor Egil og Crister (og Mari) er helt utsøkt.

Så er spørsmålet om vi noen gang kan være så heldige å oppleve Darling West i en så liten og intim setting igjen? De er straks på vei til USA (med Christer) for en ny turné der de blant annet skal spille i Los Angeles, Chicago, New York, Nashville og Austin, og de vil ganske sikkert sette spor etter seg. Vi ønsker lykke til og god tur!

Les anmeldelsen min av While I Was Asleep-albumet her

Foto: Erik Valebrokk

Det føltes som et privilegium å oppleve Darling West på den bittelille Mono-scenen. Foto: Erik Valebrokk

Borgar Storebråten fra Gol i Hallingdal imponerte meg stort med debutplaten Road To Revelation som ble utgitt i februar. Jeg beskrev den blant annet som «en ren åpenbaring av en plate som viser et nytt, fiks ferdig talent som kan og bør nå langt», og gårsdagens konsert på Uhørt bar bud om at han allerede er på god vei videre.

Den til dels svært neddempede og stemningsskapende singer/songwriteren Borgar måtte vike plassen for «Rocke-Borgar» som hadde seks ekstra personer på scenen, inkludert to gitarister – hans faste våpendrager Øyvind Ekse og supertalentet John William Haugland – og kona Sandra på kor. Det slo gnister av både Borgar som var helt i hundre og bandet som sådan. De nedpå låtene fra albumet var godt omarrangert, og å påstå at konserten ble intens er som å si at vann er vått. Dette gikk unna.

Foto: Erik Valebrokk

John William Haugland, Sandra Erstad Storebråten og Borgar Storebråten. Topp stemning! Foto: Erik Valebrokk

Borgar testet også to nye sanger, og begge var kanon. Særlig den siste som hadde «ordet dance i tittelen» som han brukte som unnskyldning for å oppfordre til nettopp dans blant publikum. Den flytta på seg noe innmari, og mot slutten av låta var det heldigvis – og ikke overraskende – noen som fulgte oppfordringen og danset i vei. Alt i alt var det topp stemning, og at Borgar er et navn å regne med er nå hevet over en hver tvil. Dette er en mann som kan nå langt utenfor små klubbscener.

Les anmeldelsen min av Road To Revelation her

Foto: Erik Valebrokk

Kosa seg! Foto: Erik Valebrokk

Kveldens siste konsert førte oss tilbake til Herr Nilsen der Robert Moses & The Harmony Crusaders skulle avslutte begivenhetene på det som for mange år siden startet som en jazzklubb, men nå er alt mulig annet i tillegg, ikke minst hjemmebanen til Østkanten Bluesklubb. Det er da kanskje ikke så mye jazz å spore i den oslobaserte amerikaneren Roberts musikk heller, men desto mer blues.

Da bandet holdt releasekonsert for det strålende andrealbumet Plutonic Friends på Krøsset for noen måneder siden var de forsterket med tre medlemmer og alt det innebar av ekstra lyd, men stammen på seks musikere (trommeslager Glenn-Vidar Solheim var erstattet av allestedsværende Alexander Lindbäck) klarte virkelig å gjøre mye av seg. Robert selv på vokal og kassegitar og Malin Pettersen (Lucky Lips) på vokal er den naturlige frontrekka, og med seg har de i tillegg til Alexander på trommer, Anders Hofstad Sørås som er en knakandes fin gitarist, superstødige Terje Støldal på bass og unikumet Ketil Kielland Lund på orgel og flygelhorn.

Foto: Erik Valebrokk

Robert Harmony & The Harmony Crusaders avsluttet gårsdagen på Herr Nilsen med en suveren konsert. Foto: Erik Valebrokk

Til å komme med såpass mye lyd som denne gjengen gjør, ble gårsdagens konsert overraskende dynamisk. Her er det stort rom for nyanser og lekre detaljer og at de var seks på scenen i stedet for ni var kanskje den viktigste årsaken til dette. Kontrastene i Roberts låter var også åpenbare og er godt eksemplifisert ved de to åpningslåtene på Plutonic Friends les min anmedelse av platen her(), «Alive In The Flood» og «Lost Lullaby», førstnevnte en «rullende», deilig bluesrocker, sistnevnte en sårbar countryballade sunget av Malin.

Kanonkonsert og en flott avslutning på en meget god klubbdag. Nå er det tid for selve festivalen, og da har jeg bare én bønn: Kan det derre regnet se og gi seg?

Foto: Erik Valebrokk

Det er lite å utsette på innlevelsen til Robert Moses. Foto: Erik Valebrokk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.