Har Hilde Selvikvåg laget årets norske poptriumf?

Bilde 29.06.2018 20 19 06 - Har Hilde Selvikvåg laget årets norske poptriumf?
Absolutt alt klaffer på det andre albumet til Hilde Selvikvåg.
hslp01 bilde kommer - Har Hilde Selvikvåg laget årets norske poptriumf?
Hilde Selvikvåg
Fanga heile verden
(Hilde Selvikvåg)
image.php?img=01 - Har Hilde Selvikvåg laget årets norske poptriumf?

Første gang jeg hørte sangen «Indie» for to år siden kjente jeg ikke til navnet Hilde Selvikvåg, selv om debutalbumet Slepp meg fri (2015) var nominert til Spellemannpris og gode greier. Etter å ha forelsket meg i «Indie» måtte jeg selvsagt finne ut hvem den unge sangeren og låtskriveren fra Lye på Jæren var, men jeg ble ikke kjempeimponert over debutalbumet hennes. Fine anslag til tross, har jeg fremdeles litt problemer med å forstå den nominasjonen.

Alt som fulgte «Indie» derimot? En helt annen sak, og nå er album nummer to ute. Fange heile verden er noe helt annet enn debutalbumet, en fargesprakende, sprudlende og perfekt utført plate som på snedig vis kombinerer virkemidler fra klassisk musikk med elegant popkunst og moderne dansemusikk. Til tross for at hun synger på klingende jærdialekt synes jeg den mest åpenbare sammenligningen er Pet Shop Boys. Det er sikkert ikke noe hun har hørt før, men den britiske popduoen mikser nøyaktig de samme ingrediensene. Når det er skikkelig vellykket blir resultatet stor popmusikk. Det fikser både Pet Shop Boys og Hilde Selvikvåg!

Det første spørsmålet som bør besvares er hva som trigget meg med «Indie»? La meg heller snu på flisa; hva er det som ikke trigger meg med «Indie»? Dette er popmusikk av aller mest tenkelige entusiastiske overskudd, en jublende glad sang om å ta sats og hoppe ut i livet med alle dets utfordringer som ligger der for å overvinnes. Musikalsk er det «Dancing Queen» i møte med «It’s A Sin» i møte med noe helt eget som sannsynligvis best kan beskrives som hildeselvikvågsk, en nesten enestående sikker melodisans som er til stede på hver eneste sang på dette albumet. Fanga heile verden er det mest melodiøst skråsikre jeg har hørt på år og dag, og jeg tuller ikke. Mer catchy sanger er det rett og slett svært krevende å finne, selv i en tid hvor det gis ut mer forlokkende musikk enn noen gang.

Nuvel. Med «Indie» som utgangspunkt for del 2 av karrieren var innsatsen i mine ører økt betraktelig for Hilde som artist. Jeg kunne knapt blitt gladere om jeg vant i Lotto enn da jeg hørte «Indie» første og andre og tredje og ørtende gang! Den er fulgt opp av ytterligere fire singler som har havnet på albumet; «Janei», «Anemone», «Strike» og «Fanga heile verden». Isolert sett syntes jeg alle var veldig fine, men ikke like fine som «Indie». Når jeg hører dem samlet på dette albumet sammen med ytterligere fire popperler, er jeg ikke så sikker på om «Indie» er den beste sangen likevel. Etter å ha spilt albumet kanskje 20-25 ganger de siste par dagene sitter jeg egentlig igjen med ni favoritter av ni mulige. Avhengig av lynne treffer alle sangene meg på forskjellig vis. I det ene øyeblikket er tittelkuttet favoritten, men så hører jeg «Sjå deg mæ mæg», så er den favoritten, og så hører jeg «Anemone», så er den favoritten. Fanga heile verden er i grunnen en helt latterlig fengende plate, hele veien!

Mye av årsaken til at dette låter så bra som det gjør er nok kombinasjonen av Hildes åpenbare musikalitet og låtskrivertalent, og hennes to sentrale samarbeidspartnere, Børge Fjordheim (Cloroform, Wunderkammer, Morten Abel) og Gulleiv Wee (The September When). De er overalt på platen med synther, bass, trommer og gitarer, og de køler på som om livet står på spill. Er det noe som i tillegg til den enorme melodisikkerheten preger denne platen er det en knakende god produksjon med en nærmest uendelig detaljrikdom og lekne, ofte temmelig overraskende arrangementer. Hilde skriver mye av materialet selv, men har fått hjelp til musikken av Børge og Gulleiv på flere sanger, mens Karianne Arntzen (Karianne Arntzen Band) har bidratt på de fleste tekstene på platen.

Vi får nesten ta dette i rekkefølge. «Fanga heile verden» åpner festen, med et stille instrumentalparti som minner litt om introen til Dire Straits’ «Money For Nothing». Når et stakkato rytmemønster og klangfulle synther gir selve sangen en eksplosiv start stanser akkurat den sammenligningen, og erstattes av et innledende refreng som gir vei til et mer ettertenksomt vers, før det braker løs igjen i et nytt refreng. Pompøse pålegg av kor, klokkespill, gitarer og et voldsomt komp begynner å sette sine spor, og vi snakker nå Stor lyd med kjempestor S. Nok et vers følger, der Hilde snakkesynger (eller rapper, om du vil) over det mer nedpå beatet som ligger akkurat her:

Me gjekk i skogen
traff kje på nogen
Dæ va en helligdag
en sånn dag kor mange går i lag
Hadde heile verden aleina
Eg ba te Gud ikkje la dette bare gå forbi
Snakte om penga
og kor di bør enda
Snakte om hund og sånn
og at di helst ikkje sko gått i bånd
Og du gav meg Kongen av Danmark
Du sa at dette her æ smagen av din oldefar

Dette er veldig godt skrevet, og teksten som helhet har i seg noe av den samme fryktløsheten som også preger «Indie». Og om korpåleggene så langt i sangen har vært storslåtte er det peanuts i forhold til  broen senere i sangen som er pur Pet Shop Boys på sitt mest pompøse når de prøver å emulere sovjetiske statskor. Det låter schwært!

En litt stille og nedpå intro til trøss, er ikke neste sang mye til pustepause. «Erlend» er imidlertid ikke fullt så pompøs som «Fanga heile verden», men kan skilte med en innsmigrende oppbygning som munner ut i et fantastisk driv. Dette er pur popmusikk med en melankolsk slagside som også er ekstremt medrivende. Det melodiøse synthtemaet i refrenget kontrasteres av smakfullt gitarspill og et lekent, gyngende komp, og i mellomspillet/broen tar bandet det hele ned før det eksploderer igjen og ender i noe som i en perfekt verden ville vært en monsterhit. Her er elementer av både ABBA og Calvin Harris, og akkurat den kontrasten er finurlig. Det låter veldig moderne, samtidig som det virker helt tidløst. Vi er to sanger ut i platen, og det er bare å gi seg ende over. Hvor vil dette bære?

I første omgang bærer det til en ringetone og et følsomt drama. «I min hage» er en sang for og om de store følelser:

Æg vett det ikkje æ sånn så det va før men
Me he jo komt så langt
og me må kje gje opp nå

Hilde snakker innledningsvis i «telefonen» før hun begynner å synge platens første ballade. Etter de to massive åpningssangene er det helt nødvendig for å gi denne platen den dynamikken den har behov for. Et vakkert pianotema er grunnelementet her, men det er naturligvis i selskap med mye annen og velklingende lyd, ikke minst noen deilige strykere. Et aldeles uimotståelig vakkert instrumentaltema dukker opp midtveis i sangen med nye korpålegg og mer «telefonprat» der Hilde åpner opp for fortvilelse og gråt. Det blir nesten parodisk, men koblet med den nydelige musikken som ligger i bånn slipper hun unna med dette (nesten) overspilte dramaet.  Det viker plassen for et nydelig kortema der arrangementet samtidig vokser i styrke før det ender i et orgeltema som kunne vært hentet fra noe av Albinoni. Det er helt tullete pent. Sangen handler om ikke å gi opp selv når kjærligheten er som vanskeligst hvis du først har trua på den du er sammen med og det dere har sammen.

Introen til «Karusell» kjennetegnes av en cembalo (som jeg antar er spilt på en synth) som også gir de rette assosiasjonene til klassisk musikk før Hilde begynner å synge nok en innsmigrende ballade. Og igjen, det starter så rolig, men før du vet ordet av det kommer de store musikalske faktene og virkemidlene inn for å underbygge teksten. Hilde er en åpenbar romantiker, og selv om hun her synger om lengsel etter en hun ikke lenger har er det gjort på en måte som ikke klarer å forkle håpet om forsoning.

«Strike» er skamløst fengende popmusikk, ikke helt ulik Ellie Gouldnings «Burn», men med et dancehall-aktig allsangrefreng som hadde gjort sangen like velkommen på Ibiza som Jamaica. Dette er moderne dansemusikk av beste merke – på jærdialekt – som det er umulig å sitte i ro til. Det eneste jeg vil når jeg hører «Strike» er å feste, feste, feste hele natten og virkelig ikke tenke på morgendagen. For som hun – og koret – synger:

Når du tenke nå vil du ha det
Då ska du gå fram å ta det
En komma to, komma tri, kom igjen
ikkje snu deg nå
Ingen andre vett når du grine
Ser ikkje tårene dine
En komma to, komma tri, æ du mæ
dæ kan vera vekke i mårå

Det er her og nå du lever, og i Hilde Selvikvågs verden skal det liksom ikke være fnugg av tvil om det heller. Her synger hun til sine jevnaldrende – hun er 27 – en gang i fremtiden og de alle ser seg tilbake, og meldingen er klar: Behold troen på deg selv, ikke la noen andre fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan du skal leve, og grip de mulighetene livet byr deg. Det er muligens litt klisjéfylt à la uttrykket «When life hands you lemons, make lemonade» (som er mye morsommere hvis du sier «When life hands you lemons, ask for tequila»), men det er dette med entusiasmen og viljen Hilde legger for en dag som appellerer til alt som er godt med livet og som i sin tur treffer meg som lytter med full styrke.

Midtempolåta «Anemone» handler om noe av det samme, men fra en annen innfallsvinkel. Det er et mer personlig tilbakeblikk der hun stiller spørsmål som «kæ æ det som gjer at eg vil få det bra?» Riktignok er anemonen et rovdyr under havets overflate, men det er lite av naturens råskap å finne her:

Eg he vokst ifrå meg
sjøl om livet he blitt te meir
Som anemone
onna havet he æg et reir

Også musikalsk har «Anemone» en mer ettertenksom tone og befinner seg et sted midt imellom pianoballade og svulstig synthpop. Atter en gang er melodien intenst innsmigrende, og som om ikke sangen er perfekt nok i seg selv tar hun attpåtil sats og modulerer når det er gått et lite minutt – og på nytt rett før det er gått to og et halvt minutt. Å modulere er å skifte toneart slik at musikken tar sats på nytt, som om du gir den et sjette gir. Det er et veldig effektivt virkemiddel som jeg må si benyttes forunderlig sjelden i populærmusikken.

Det spørs – når alt kommer til alt – om ikke «Sjå deg mæ mæg» faktisk er favorittlåta mi på Fanga heile verden. Alt ved denne sangen er helt enestående vellykket. Nok en gang er dette er en hyllest til kjærligheten og forelskelsen fylt av entusiasme og glede:

Æg vil sjå deg mæ mæg
Æg vil sjå deg mæ mæg
Æg vil sjå deg dansa
Æg vil sjå deg mæ mæg

Refrenget gjentas gang på gang, og hvor enkelt det enn er, så er det også utrolig fint. Det er noe totalt hengivent og betingelsesløst over disse to korte setningene som hun banker inn i lytteren, igjen og igjen. Sangen er da også en real dancefloor banger, som på mest overtydelige vis også åpner med summingen fra stemmene til feststemte mennesker før DET beatet entrer arenaen og lytteren blir stående forsvarsløs på dansegulvet og bare MÅ bevege seg. Blir popmusikk av denne typen bedre, tro? Jeg er neimen ikke sikker. Også her er det verdt å legge merke til dynamikken og oppbyggingen i sangen. «Sjå deg mæ mæg» er så ekstremt godt arrangert og produsert at jeg knapt finner ord for det.

«Janei» har tidligere vært utgitt både i «vanlig» og akustisk versjon, og det er sistnevnte Hilde har funnet plass til på Fanga heile verden. Jeg synes det er et godt og riktig valg, da den akustiske versjonen i tillegg til å gå stillere i dørene er langt mindre anmasende. Selv om originalen er god, var det en sang med et uforløst potensial som i større grad er hentet ut i versjon 2.0. «Janei» er kanskje også platens mest reflekterende sang, og i det perspektivet føles ikke denne roligere versjonen mindre riktig.

Siden vi allerede har snakket så varmt om «Indie» innledningsvis i denne anmeldelsen er det ikke noen annen grunn til å nevne den på dette tidspunktet enn at den avslutter platen med et gedigent smell. Jubelfølelsen den frembringer gir deg lyst til å sette på platen fra begynnelsen igjen og skru opp lyden enda noen hakk før du synger med av full hals og danser til musikken – slik The Aller Værste en gang oppfordret til.

Det kan muligens virke litt søkt å stille spørsmål om hvorvidt popmusikk blir bedre enn dette all den tid popmusikk kan være veldig mange ting, men i den delen av sjangeren Hilde Selvikvåg befinner seg tror jeg svaret er nei. Fanga heile verden er simpelthen så bra som du får det i 2018!

Sjekk også: The Northern Belles nye triumf av en plate

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.