Fin fransk åpning – Øya 2016 dag 1

Christine And The Queens sørget for gårsdagens første - franske - festforestilling. Foto: Erik Valebrokk

Den årlige hovedstadsbegivenheten som er Øyafestivalen startet i går. Været var utrygt, men det forble (for det meste) regnfritt, det var gjørmete og fint etter dager og dager med regn i forkant, men det var god og forventningsfull stemning, deilige solgløtt rett som det var og mye fin musikk. Som i fjor er jeg på plass med kamera og penn for å dele inntrykk fra den utvilsomt mest spennende festivalen som finner sted i Norge. Her er variasjonen så stor, overraskelsene så mange og mat-, drikke- og adspredelsestilbudene så gode at ingen festivaler er i nærheten av noe lignende. Jeg nevner ingen, så blir forhåpentligvis ingen fornærmet heller. Men det aller viktigste poenget, der Øya scorer aller høyest, er den musikalske bredden. Den er strengt tatt helt vill.

Som jeg antydet i min forhåndsomtale der jeg presenterte en spilleliste med 50 forskjellige Øya-artister, er gårsdagens åpningsartist Ingebjørg Bratland et lysende eksempel på det fordomsfrie mangfoldet festivalen byr på. Det står jeg fast ved, men jeg er usikker på hvor riktig booking akkurat dette var. Ingebjørg Bratlands form for pop farget av norsk folkemusikk havner i mine ører litt mellom to stoler og treffer meg ikke i det hele tatt. Bevares, hun har en nydelig stemme, men jeg ville satt større pris på å høre henne som ren folkemusikkutøver eller ren popartist. Hybriden av de to funker ikke i mine ører, og jeg kjeder meg rett og slett. Det er liksom ingen friksjon her, og gårsdagens åpningskonsert ble aldri noe mer enn “pen”.

Ingebjørg Bratland åpnet Øyafestivalen 2016, men jeg lurer på om hun ikke var litt feil artist i denne settingen. Foto: Erik Valebrokk

Ingebjørg Bratland åpnet Øyafestivalen 2016, men jeg lurer på om hun ikke var litt feil artist i denne settingen. Foto: Erik Valebrokk

Da var det mer fart over Sweden, som navnet til tross er et norsk band. Anført av sanger og gitarist Christian Spro leverte bandet et tidvis gnistrende sett med tydelig Teenage Fanclub-inspirert powerpop. Bandets ferske tredjealbum Oh, Dusty la grunnlaget for humørfylte tre kvarter med god energi og rock’n’roll, og bandet hadde hentet inn en rekke gjester for anledningen, blant annet Andreas Grøtterud fra Kung Fu Girls og den svenske singer/songwriteren Kristofer Åström som Christian Spro ga æren for at bandet hadde tatt navnet Sweden. Det var for øvrig et sett som økte kraftig i intensitet for hver låt, og det var virkelig ikke lett å slippe gliset da bandet takket av med en diger bøtteballett av et gjestekor som gaulet i vei. Stas!

Rølpete avslutning av Swedens sett. Legg for øvrig merke til gårsdagens desidert billigste backdrop - et svensk flagg og en lysslynge er alt som skal til. Foto: Erik Valebrokk

Rølpete avslutning av Swedens sett. Legg for øvrig merke til gårsdagens desidert billigste backdrop – et svensk flagg og en lysslynge er alt som skal til. Foto: Erik Valebrokk

Men så, mine damer og herrer, var det duket for en fransk sensasjon i Sirkus-teltet. Christine And The Queens er artistnavnet til Héloïse Letissier, en 28 år gammel panseksuell kvinne fra Nantes, og en underholdningsartist ulik det meste. Å være panseksuell betyr ikke annet enn at du er “kjønnsblind”, at du har en attraksjon overfor et annet menneske uavhengig av kjønn, og denne fordomsfriheten overfører hun også til sitt kunstneriske uttrykk. Hun åpner med å fortelle publikum at dette skal være en fri sone og at alle kan være hvem eller hva de vil så lenge konserten varer. “Hvis du vil være en sykkel er det helt greit.”

Héloïse Letisserie er den dødskule damen bak Christine And The Queens. Foto: Erik Valebrokk

Héloïse Letisserie er den dødskule damen bak Christine And The Queens. Foto: Erik Valebrokk

Slikt liker jeg. Hvem vil vel ikke være en sykkel av og til? Christine And The Queens består av hovedpersonen selv og et knippe mannlige dansere og musikere. Alle er identisk kledd, og det som følger er en oppvisning i pop- og dansemusikk forkledd som performancekunst. Eller omvendt. Hun er mest kjent for den intenst fengende “Tilted” fra debutalbumet Chaleur Humaine, som med sitt gyngende, dansbare beat og en matchende, veldig catchy melodi er pur lykke.

Og som dette funker live! Christine And The Queens er sceneartister så det holder, og hovedpersonen selv er noe av det mest sjarmerende og sympatiske jeg har sett på lenge. Det er fest fra start til mål, men uheldigvis får jeg ikke sett hele konserten av årsaker (litt) utenfor min kontroll. Etter andres reaksjoner å dømme ser jeg i ettertid at det faktisk er helt krise, så vær så snill konsertarrangører som eventuelt leser dette: Book dette bandet snarest! Jeg MÅ se mer!

Viktig melding til norske konsertarrangører: Book Christine And The Queens snarest! Foto: Erik Valebrokk

Viktig melding til norske konsertarrangører: Book Christine And The Queens snarest! Foto: Erik Valebrokk

The Last Shadow Puppets, hobbybandet til Alex Turner fra Arctic Monkeys og Miles Kane fra The Rascals som ser ut til å ha blitt en hovedgeskjeft, er neste potensielle artist, men de kjører fotoforbud, og da ser jeg ingen grunn til å dvele ved deres nokså kjedelige indierock. Breiale og arrogante engelskmenn er ikke alltid svaret på aftenbønnen.

Da heller høflige “southern gentlemen” som Jason Isbell. Med sitt faste backingband The 400 Unit dro han på fra første tone, og spilte et sett med deilig sørstatsrock (med kun små islett av country). Bandet og Isbell selv må sies å være i kjempeform, og dette var i sannhet en strålende konsert. De harver løs, det er høyt, det er gøy og det er rock’n’roll. 70-tallet blir ikke mer levende og 70-tallsrocken blir ikke stort bedre i 2016 enn når denne gjengen leverer. Det eneste ankepunktet mot Isbell og The 400 Units spreke sett er at det var for kort. Takk og pris at jeg så dem spille på Sentrum Scene i vinter. Det var nemlig en konsert for historiebøkene, og opptredenen i går var ikke mye dårligere. Damn!

Jason Isbell og backingbandet The 400 Unit viste at sørstatsrocken med utspring i 70-tallet lever i beste velgående i 2016. Foto: Erik Valebrokk

Jason Isbell og backingbandet The 400 Unit viste at sørstatsrocken med utspring i 70-tallet lever i beste velgående i 2016. Foto: Erik Valebrokk

Det ble ikke det spøtt dårligere da Aurora dro i gang sitt sett. Det 20 år gamle stjerneskuddet med etternavn Aksnes må være Bergens fremste musikalske eksportartikkel noensinne. Hun har en tilstedeværelse og et vesen ulikt alt annet. Ikke rart hun målbinder publikum internasjonalt med sitt alveaktige, utenomjordiske og nordiske utseende, men hadde hun ikke hatt musikk til å matche hadde det ikke vært like enkelt.

Aurora er simpelthen en sjelden begavelse og en flott artist. Foto: Erik Valebrokk

Aurora er simpelthen en sjelden begavelse og en flott artist. Foto: Erik Valebrokk

AURORA (det skal skrives med store bokstaver) fremstår som en komplett artist. Den tilsynelatende kjølige elektroniske popmusikken, hennes androgyne fremtoning og fantastiske, glassklare stemme, er en kombinasjon med enorm kraft. Der jeg står i “fotograven” foran scenen og knipser i vei, klarer jeg ikke la være å glise stort over det jeg er vitne til gjennom kameralinsen. Hun har en mimikk og en sjarm som slår knockout på det musikken måtte by på av “kjølig distanse”, og en melodisans som er ganske enestående. Det ville vært lett å avfeie Aurora som en artist som hekter seg på suksessen til navn som Susanne Sundfør og Emilie Nicolas, men hun er så uendelig mye mer. Aurora – eller AURORA – er rett og slett en sjelden begavelse, en aldeles nydelig artist!

Måtte bare publisere et bilde til av Aurora! Foto: Erik Valebrokk

Måtte bare publisere et bilde til av Aurora! Foto: Erik Valebrokk

Det er dessverre slik på festivaler at artister du har lyst til å se kolliderer. I går sto kampen mellom “vår egen” Ane Brun og franske M83, og jeg føler meg veldig trygg på at valget mitt som ble M83 var det rette. Anthony Gonzales og hans medmusikere, ikke minst multiinstrumentalisten Jordan Lawlor, bød på en feststund av de helt sjeldne i Sirkus-teltet, og med det var det altså duket for dagens andre franske sensasjonelt gode konsert.

Lyden av M83 er stor, som eksemplifisert så tydelig i monsterhiten “Midnight City”, og det er da heller ikke mye til små fakter å spore denne kvelden. Bandet gir jernet noe helt avsindig, og med et dødsfett lasershow forvandles teltet til det kuleste diskoteket du ikke har vært på. Musikerne dundrer på, og den ene gullåta etter den andre kommer trillende. Jeg stilte med forventninger helt på det jevne, men du verden som jeg lot meg begeistre. M83 er også et perfekt festivalband. Når ting har vært litt stille eller nedpå og du trenger en dose energi for å bli med videre kunne du ikke bedt om et riktigere band. Dette var stor, stor lykke fra start til mål.

Anthony Gonzales og hans M83 spilte opp til fest i Sirkus-teltet. Foto: Erik Valebrokk

Anthony Gonzales og hans M83 spilte opp til fest i Sirkus-teltet. Foto: Erik Valebrokk

Jeg skippa både Skepta og Unnveig Aas (de spilte samtidig og jeg burde sikkert sett en av dem) for en liten pause før dagens hovedattraksjon Massive Attack og Young Fathers. Også disse kjørte fotoforbud, men det var ikke på grunn av urimelige betingelser, mer at de mente produksjonen deres var så stor at fotografer foran scenen ikke ville få noe utbytte av å være der. Derfor ble det bestemt at Øyas egen fotograf fikk ta bilder fra avstand – og følgelig er ikke bildet under mitt. Jeg har derimot lyst til å si noen ord om denne konserten.

Kjedelig. Sært. Dystert. Innadvendt.

Sånn kunne jeg holdt på. Massive Attack fremsto som alt dette og mer til, og slagord i sjablongstil kom dundrende over skjermene bak scenegulvet. Her var det liksom ikke måte på “kritisk politisk budskap”, og mot slutten kom en rekke med “Je suis…”-meldinger. Det var “Je suis Paris” meg her, og “Je suis Bruxelles” meg der, og typisk nok og ganske så patetisk kom den største jubelen til sist med “Je suis Baghdad”. Det blir noe dustete over det hele når et privilegert hvitt middelklassepublikum hyler av begeistring over noe du vet de har glemt to minutter senere.

Mange nuller og et-tall fra Massive Attack, lite kommunikasjon for øvrig. Foto: Øyafestivalen

Mange nuller og et-tall fra Massive Attack, lite kommunikasjon for øvrig. Foto: Øyafestivalen

Men det var det med Massive Attack at de praktisk talt ikke kommuniserte fra scenen i det hele tatt, så alle sjablongene med “budskap” var det vi fikk. På et tidspunkt spurte en uinteressert Grant “Daddy G” Marshall om folk hadde det fint, og da han fikk et jubelbrøl tilbake svarte han “lovely, lovely…” og vendte ryggen til igjen. Det var heller ikke mye til kontaktforsøk fra sangerne Horace Andy og Deborah Miller, så takk og pris for gjestetrioen Young Fathers. De entret scenen et godt stykke ut i konserten og fremsto som en naturkraft sammenlignet med resten av ensemblet. For meg var de konsertens soleklare lyspunkt. Det skal sies at jeg aldri har omfavnet Massive Attack så voldsomt, de har liksom aldri vært “mitt” band, men jeg mener tross alt at det er et interessant band. Hvis dette derimot er hva de har å by på som liveband betakker jeg meg. Avsluttende “Unfinished Sympathy” føltes som en befrielse, ikke først og fremst fordi det er en fin låt, men fordi den signaliserte at konserten var over.

Sjekk også: Minnealbum fra Øyafestivalen 2015

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *