Overraskende god åpningsdag – Øya 2018 dag 1

Foto: Erik Valebrokk
Den elleville Arcade Fire-konserten var et av gårsdagens soleklare høydepunkt. Foto: Erik Valebrokk

Jeg må innrømme at forventningene til årets øyafestival har vært sånn passe. Det er veldig lite jeg egentlig har gledet meg til å oppleve, har jeg funnet ut når folk har spurt meg, men så har det i samme slengen slått meg at det er litt sånn hvert år. Det er alltid mange artister jeg ikke har hørt om – eller hørt – og jeg blir så å si alltid positivt overrasket. Gårsdagen var det beste eksempel på dette jeg kunne opplevd. Det ble alt i alt en veldig god musikalsk onsdag i Tøyenparken, selv om jeg droppet Arctic Monkeys som stilte med en klam fotokontrakt. I likhet med størsteparten av norsk presse boikottet jeg derfor konserten, men jeg noterer meg at prinsippfastheten hos VG er en smule vaklende i dette spørsmålet noen ganger. Der valgte de å anmelde konserten med et dårlig bilde tatt fra lang avstand.

Nok om det.

Foto: Erik Valebrokk

Frontmann Einar Kaupang i Dig Deeper, med bassist Jørgen Knutsen som titter opp. Foto: Erik Valebrokk

Dig Deeper, årets åpningsact, gikk på scenen kvart over to, og leverte et helt strålende sett. Deres tungt amerikanske gitarbaserte rock trekker veksler på Neil Young, The Dream Syndicate, The Doors og mange andre og plasserer dem i bås med mer samtidige artister som The War On Drugs og Jonathan Wilson. De har finslepet en effektiv formel over til nå tre album, hvorav fjorårets In Central European Time er det mest helstøpte, en plate jeg glatt belønnet med seks blanke stjerner da jeg anmeldte den.

Hverken frontfigur og vokalist Einar Kaupang eller resten av bandet gjør veldig mye av seg på scenen. Her får musikken skinne mens duskregnet kommer og går litt, og til å spille såpass eksplosiv gitarrock er det nesten rart at uværet ikke braket løs. På sitt beste og mest intense er Dig Deepers rock egnet til å få skyene til å åpne seg, det er jeg helt sikker på. Gitarist Øystein Braut er et vidunder i rollen som stemningsskapende sologitarist, og han blir godt backet av ekstrahjelp Lars Arne Lindland og Kaupang. Bjørnar Ekse Brandseth og Arthur Kay Piene er hentet inn som bidragsytere på pedal steel og keyboards, og bandets faste rytmeseksjon med Jørgen Knutsen på bass og Raymond Tungesvik bak trommene leder hele laget trygt i mål.

Foto: Erik Valebrokk

Lars Arne Lindland i Dig Deeper. Foto: Erik Valebrokk

Dig Deeper spiller rett og slett veldig fin festivalmusikk, og låter som «Stars Tonight (Have You Seen)», «How Can I Be Certain» og sløye «Don’t Ask Too Much» står som påler. Lange instrumentalpartier gir rom for betydelig dynamikk, og bandet må rett og slett avslutte midtveis i sistelåten fordi de glemmer klokka. «Det er over», sier Einar Kaupang mens bandet lar musikken fade, og takker for oppmøtet. Sånn skal det gjøres.

Virkelig er første band ut på hovedscenen Amfiet, en ung trio fra Bodø som gir ut debutalbumet Lykke til i livet i slutten av måneden. I «gamle dager» kalte vi musikk som deres poprock, der en skarp gitarlyd, rullende bass og stødig trommespill gir fart til i hovedsak veldig uptempo låter. Tobias Aamodt fronter bandet på gitar og vokal og er flankert av Erlend Nygaard på bass og Sondre Lund Johansen på gitar, mens liveversjonen av bandet er forsterket med en ung herre med hatt som spiller keyboards og gitar samt korer, og en dyktig trommeslager.

Foto: Erik Valebrokk

Tobias Aamodt fronter det meget lovende bodøbandet Virkelig. Ser ut som en ekte popstjerne gjør han også. Foto: Erik Valebrokk

Bandets låter fremføres på velklingende bodødialekt, og Tobias’ er en strålende frontfigur med et tydelig sultent band i ryggen. Manglende konsertrutine tas igjen med entusiasme og gode låter, og at disse gutta har en fremtid som popstjerner er jeg ikke i tvil om. Musikalsk ligger ikke dette veldig langt unna hva for eksempel Sondre Justad og Dagny driver med, og se hvordan det har gått med dem! På grunn av dialekten minner bandet også litt om Kråkesølv når de er på sitt mest ambisiøse, og det er dessuten visse spor etter dronerocken til The War On Drugs om du legger godviljen til.

Erlend Mokkelbost har produsert debutalbumet, og hans rutine fra arbeid med blant annet Montée, Daniel Kvammen og Kristian Torgalsen innebærer en betydelig popteft. Jeg har en anelse om at han kan ha tilført bandet mye som produsent og medarrangør, men låter som «Balletdanseren», «Evig ekko» og «Storbyangst» står utvilsomt også på egne ben. Det skal bli spennende å følge Virkelig videre på ferden.

Foto: Erik Valebrokk

Nina Elisabeth Mortvedt i Band Of Gold med bursdagsbarn Olaf Olsen bak trommene. Foto: Erik Valebrokk

Jeg kan vanskelig se for meg et band som er så til de grader et «musikernes band» som Band Of Gold. Med låtskriverduoen Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen som stamme, kompletteres de av Olaf Olsen på trommer, David Wallumrød på keyboards og Peter Estdahl på keys og litt gitar. Selv spiller Nina gitar i tillegg til å synge, og det finnes kanskje ingen stødigere bassist i Norge – eller internasjonalt – enn Nikolai. Med metronomisk presisjon bedriver han helt ubegripelige ting, noe han blant annet også viser frem i trioen Elephant9 som gjorde en forrykende konsert med Terje Rypdal på Øya for to år siden.

Men nå handler det altså om Band Of Gold som ga ut sitt fine andrealbum Where’s The Magic tidligere i år. Og det kan jeg fortelle dem, at den magien oppstår når kvintetten står på scenen og forvandles til et musikalsk lokomotiv. Rent sjangermessig er nok dette popmusikk, men når det står på tar de den i alle retninger, med lange instrumentalpartier der spesielt samspillet mellom Olaf Olsen, Nikolai Hængsle og David Wallumrød får publikum til å stå og gape. Det er virkelig ubegripelig hvordan musikerne klarer å få til denne ekstreme presisjonen i et til dels svært høyt tempo, og samtidig gir stort rom for dynamikk og nyanserikdom i låtene.

Foto: Erik Valebrokk

Nikolai Hængsle Eilertsen er simpelthen en latterlig god bassist! Foto: Erik Valebrokk

For øvrig var det deilig å høre noen nye låter fra Band Of Gold live. De gjorde festivaljobber på Øya for to år siden og Pipfest i fjor med det samme materialet, så med strålende nytt materiale som «I Wanna Dance With You Again», «Where’s The Magic» og «Bring Back» ble dette veldig bra.

Hvor deilig er det ikke å se en vaskeekte moderne California-hippie på det som i bunn og grunn har rykte for å være en hipsterfestival – selv om det vel ikke er det? Det er noe befriende uhøytidelig over den tidligere Rilo Kiley-sjefen Jenny Lewis. Hun hadde fått dekorert scenen med fargerike mikrofoner, gitarer, blomster, telefoner, ponchoer og mer, entret scenen i blå glitterbluse, glinsende tighte sølvbukser, hornsolbriller og en frisyre som var for god til å være sann, som hentet fra et moteblad fra sent 60-tall. Hun smilte som en sol og leverte det som kanskje var gårsdagens fineste konsert med et strålende band i ryggen og store doser sjarm.

Foto: Erik Valebrokk

Med smittende entusiasme og bøtter og lass med sjarm er Jenny Lewis den type artist du blir litt forelsket i. Foto: Erik Valebrokk

Her fikk vi noe i nærheten av en hitparade med blinkskudd fra solokarrieren som «Head Underwater», «She’s Not Me» og «Rise Up With Fists», og Rilo Kiley-klassikerne «Silver Lining» og «With Arms Outstretched» (jeg savnet vakre «The Abscence Of God»). Noen nye låter fikk vi også, og det tyder vel på at hun omsider har planer om å følge opp det flotte 2014-albumet The Voyager. Et absolutt høydepunkt ble den meget allsangvennlige «Just One Of The Guys» som fikk publikum til å svaie og hoie, med gedigne smil om munnen. Ekte solskinnspop med islett av god countrymusikk og en god dose religionskritikk, der har du Jenny Lewis. Bra dame!

Foto: Erik Valebrokk

Det gikk for seg på scenen da bergenstrioen Great News spilte. Foto: Erik Valebrokk

Jeg trodde bergenstrioen Great News var et ukjent navn for meg, men de spilte forsyne meg på Øya for to år siden også, og jeg beskrev dem da som «en powertrio med sløye, litt vindskeive poplåter». Så vidt jeg kan forstå har de utviklet seg en smule siden den gang og presenterte et intenst sett med en fartsfylt form for gitar- og synthbasert popmusikk som runget ut over området. Med fryktløs entusiasme gikk vokalist/gitarist/keyboardist Even Kjelby, bassist Ole Kristian Einarsen og trommeslager Kim Åge Furuhaug (ny siden sist) løs på oppgaven med å riste liv i øyapublikummet, og lyktes godt.

Foto: Erik Valebrokk

Strike a pose! Foto: Erik Valebrokk

Sist gang gikk bandet faktisk på scenen etter Elephant9 – og leverte mot alle odds en konsert som var god nok til å fange interessen min. Denne gangen skulle de altså følge Jenny Lewis’ fantastiske opptreden og besto nok en gang med glans. Sånn er det når du har gode nok låter – som herlige «Told», «Secrets» og «Sleep It Off» – alle å finne på debutalbumet Wonderfault som ble sluppet i vinter. Legg til et åpenbart ønske om å underholde som ga seg utslag i full fart og løping og moro på scenen, og du har alt som trengs for en god øyafest. Kanon, gutter!

Foto: Erik Valebrokk

Under første Arcade Fire-låt var det stille før stormen uten at det var kjedelig av den grunn. Foto: Erik Valebrokk

Og som om ikke Great News var nok fest, var det deretter tid for Arcade Fire, for mange gårsdagens høydepunkt, og et ellevilt skue der de åtte bandmedlemmene «bjudar på» mer enn samtlige andre øyaartister til sammen. I motsetning til hva som er vanlig kom ikke bandet inn på scenen bakfra, men gikk opp foran publikum. Frontmann Win Butler og resten av bandet hilste pent til stormende jubel, og kastet seg kjapt ut i herlige «Everything Now», tittelkuttet fra deres foreløpig siste album og den beste ABBA-låten Björn og Benny aldri skrev.

Foto: Erik Valebrokk

Régine Chassagne hilser publikum. Foto: Erik Valebrokk

Derfra bar det rett ut i tilnærmet punkrock i «Neighborhood #3 (Power Out)», og var ikke spetakkelet i gang før var det det iallfall nå. Her står ingen stille så mye som et sekund, og i neste låt, «Rebellion (Lies)» tar det helt av når multiinstrumentalist Will Butler «angriper» gitarist Richard Reed Parry. Hvordan han klarer å spille mens Will drar av ham jakka og herjer er et mysterium, men det går helt utmerket og er fryktelig moro å se på!

Foto: Erik Valebrokk

Livlig, for å si det pent. Foto: Erik Valebrokk

Dette var min første Arcade Fire-konsert, og det betrakter jeg som en smule trist. Jeg har åpenbart gått glipp av mye gøy, og bandets schizofrene musikalske nedslagsfelt er egnet til å forbløffe og glede. Her glir disco, punk, country og skamløst fengende popmusikk opp i en høyere enhet, og når det mot slutten eksploderer med kremlåter som «Sprawl 2 (Mountains Beyond Mountains» der Régine Chassagne danser seg inn i publikums hjerter, «Reflektor» og «Afterlife», er jeg solgt. Neste gang Arcade Fire kommer til byen er jeg på plass, ingen tvil om det. Det er helt vilt underholdende og veldig stas med et band som snart 20 år inn i karrieren fremdeles orker å holde tempoet oppe i sånn grad. Det alene er dypt imponerende.

Foto: Erik Valebrokk

Win Butler sto heller ikke så mye stille at det gjorde noe. Foto: Erik Valebrokk

Så takk, Øya, for en strålende dag 1! Jeg gleder meg til dagens konserter.

Les også: Klubbøya – strøken åpningskveld på byen

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.