Munroe/Knutsen
«A Murder Of Crows»
(Draban Music)
[usr 6 text=»false»]

I april i fjor dukket det opp en sensasjonelt fin single med tittel «Let’s Let Go». Den var kreditert Munroe/Knutsen og var en majestetisk rockballade om dyp hengivenhet og intens kjærlighet for to stemmer, riktignok kun med mannlig harmonivokal, men de to stemmene kledde hverandre perfekt. At jeg «bare» belønnet den med fem stjerner i anmeldelsen min var for øvrig en feil. I ettertid har jeg jo kommet til at det er en soleklar sekser og fjorårets for mitt vedkommende 36. beste låt.

Etter ytterligere tre singler får vi nå debutalbumet A Murder Of Crows, og Munroe/Knutsen er altså Hilde Marie Munroe Kjersem og Christer Knutsen, to singer/songwritere som gjennom dette millenniet har markert seg som utmerkede soloartister OG har sunget på hverandres plater siden 2004. Det var vel derfor på høy tid at de skulle slå sine pjalter sammen på ordentlig.

Christer har ikke gitt ut egen musikk siden 2009, mens Hilde Marie har utgitt plater både under navnet Hilde Marie Kjersem og Marie Munroe. Som Hilde Marie Kjersem ga hun faktisk opprinnelig ut albumet Let’s Let Go i 2011, inneholdende en spretten popversjon av «Let’s Let Go», referert til over. Christers plater har vært solide låtsamlinger godt plantet i en moderne americanatradisjon, mens Hilde Marie har beveget seg fra jazz til pop med en betydelig dose eksperimentvilje og et åpenbart ønske om å bryte med konvensjoner og folks forventninger.

Konstellasjonen Munroe/Knutsen låter litt som om de to har møtt hverandre på midten. A Murder Of Crows er en i hovedsak lavmælt plate som hverken kan beskyldes for å være americana, jazz, rock eller pop, men en stemningsfull og svært vellykket blanding av elementer som gjør dette til et nytt kapittel i begges karrierer.

Med unntak av bass på to låter (Øystein Frantzvåg) og trommer (Pål Hausken) spiller Christer alt av instrumenter minus autoharpe som er Hilde Maries instrument. Han spiller gitarer, bass, piano og orgel (samt trommer på en låt). Dette er en hundre prosent organisk plate, og det er lett å forestille seg hvordan de to har jobbet med den i studio. Selv om den kan virke enkel ved første gjennomhøring ligger det lag på lag med detaljer i sangene, og jeg mistenker at Munroe og Knutsen har tatt seg god tid. Ingenting virker tilfeldig eller halvferdig, tvert imot virker det som ekstremt mye pirk ligger til grunn for det ferdige resultatet. Jeg aner at hvert eneste av platens ni spor har vært gjennom mange revideringer.

Både Hilde Marie og Christer har vært del av et profesjonelt musikermiljø i en 15 års tid, og selvfølgelig overlater de ikke noe til tilfeldighetene. Om vi skal betrakte dette som en ny begynnelse, skal vi derfor også se det som en svært gjennomarbeidet ny begynnelse. Og arbeidet har gitt resultater.

Den nyeste singlen fra platen heter «If You Don’t Try (Revisited)». Den avslutter platen, men en helt naken versjon med Hilde Maries stemme kun akkompagnert av orgel er lagt som åpningsspor. På det andre verset kommer Christer inn og synger harmoni, men det er også alt; to stemmer og et stille orgel. Er det én sang som virkelig utfordrer den allerede nevnte «Let’s Let Go» her, er det denne, så kan man saktens diskutere hvilken versjon som er best, den med eller uten bandinstrumentering.

Det duoen i grunnen understreker her er at sangene deres fungerer på flere plan. Da de lanserte «Let’s Let Go» gjorde de det med et videoklipp der Hilde Marie sang alene mot Christers elektriske gitar, samtidig som den rikere arrangerte studioversjonen var tilgjengelig på strømmeplattformene. De gjorde det samme med sin nydelige versjon av Tom Pettys «Insider». Poenget er altså at de kan gjennomarrangere og herje med en låt så lenge de vil, men at den like fullt klarer seg fint med en gitar eller et piano, og en stemme eller to. Det hadde i grunnen vært interessant om de ga ut hele albumet med demoversjoner, men jeg tror likevel vi skal være fornøyde med at de har jobbet videre med låtene i studio.

«Parallel Tracks» har også vært sluppet som single. Der «If You Don’t Try» og «Let’s Let Go» er to vakre sanger om kjærligheten og dens positive kraft, er denne det reneste speilbilde. Den er sunget av Christer med Hilde Marie på harmonivokal, og er gitt et arrangement med en oppbygging som utmerket kler det mørke innholdet i teksten, spesielt understreket av gitaren mot slutten. Her handler det om hvor grusom kjærligheten kan være når den ikke fungerer:

«Everytime I wake to find that you’re not here
it hits me like a buckshot to a chandelier
And I cannot believe how far you made me come
on these parallel tracks that we’ve been riding on»

«Never Told Her About You» handler om noe av det samme, om tingene vi ikke forteller hverandre. Det er en stemningsfull og mørk sang, også denne sunget av Christer med Hilde Marie i bakgrunnen. Denne låter litt som Emmylou Harris anno platene Wrecking Ball og Red Dirt Girl, to plater hvis eksistens nok også har mye å si for hvordan hele A Murder Of Crows faktisk lyder. «FTS» (som også finnes i en tidlig versjon på soloalbumet Let’s Let Go) har noe av det samme lydbildet med produsentene Daniel Lanois’ og Michael Burns usynlige fingeravtrykk bak der et sted, og særlig trommene og den overstyrte gitaren får meg til å tenke på disse. Hilde Marie bruker elektrisk strøm som metafor for å si noe om hvor sterk kjærlighetsdriften kan bli. En tung, nydelig låt som sammen med «Red Shoes» er albumets mest «bråkete». Den er en ren duett der duoen veksler ståsted i hvert sitt vers og refreng, en intens overstyrt country/punk/blues-rocker, ikke ulikt en White Stripes-låt.

«Insider» er opprinnelig en duett mellom Tom Petty og Stevie Nicks fra Pettys 1981-album Hard Promises. Den hadde gått fullstendig under radaren min, så da Munroe/Knutsen med nifs timing spilte inn sin versjon bare dager før Petty døde fikk jeg en ørliten åpenbaring. Som mange imidlertid visste lenge før meg er det en nydelig ballade, og jeg synes Hilde Marie og Christers versjon virkelig gjør ære på originalen, samtidig som de gjør den (litt) til sin egen. Den glir iallfall sømløst inn i helheten på A Murder Of Crows.

Enda mer vellykket er platens andre coverlåt, «Hold On», opprinnelig fra Tom Waits’ mesterlige 1999-utgivelse Mule Variations. Her akkompagneres Hilde Marie kun av Christers elektriske gitar, og det er intenst nydelig. Christer kommer inn og synger en linje sammen med henne her og der, og det går virkelig kaldt nedover ryggen på meg, så fint er det. «Hold On» er en av Waits’ aller fineste ballader, men sangene hans er så velskrevne og anvendelig at de i hendene på rette personer kan anta nye og spennende klesdrakter. Akkurat denne sangen er blant de av Waits «nyere» som jeg har spilt aller mest, men Munroe/Knutsens versjon klarer likevel å få meg til å høre den på en helt ny måte. Den er rett og slett så fin at jeg får mest lyst til å grine. Dette er også Waits på sitt lyrisk mest utsøkte:

«Well, God bless your crooked little heart
St. Louis got the best of me
I miss your broken-china voice
How I wish you were still here with me»

Sånne linjer er det ikke mange forunt å skrive, og «Hold On» er proppfull av innholdsrike bilder som her. Hilde Maries nydelige avlevering mot Christers romklangfylte gitar, gjør at du hører teksten med nye ører og at innholdet trer tydeligere frem. Dette er nesten seks minutter med ren, uforfalsket gåsehud, så fint at det nesten blir uhyggelig.

Sjekk også: Den nye singlen til Borgar Storebråten

A Murder Of Crows er muligens ikke en plate som er særlig umiddelbar. Den trenger lytting, og helst av det private slaget. Den har i stor grad en introvert grunntone, men det sier jeg i beste mening. Her har vi å gjøre med en plate for mørke kvelder, med stearinlys og god vin, ro og fred og egentid. Jeg er rett og slett dønn imponert.