Blir dette stående som årets fineste debutplate? – Borgar briljerer!

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Road To Revelation er tittelen på Borgar Storebråtens enestående fine debutalbum. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
588035 - Blir dette stående som årets fineste debutplate? - Borgar briljerer!
Borgar Storebråten
Road To Revelation
(Apollon Records)
image.php?img=01 - Blir dette stående som årets fineste debutplate? - Borgar briljerer!

Borgar Storebråten har kun utgitt to digitale singler og holdt en håndfull små konserter, men har for lengst blitt en snakkis i miljøer der country- og americanainteresserte folk ferdes. Når debutalbumet nå lanseres blir det umiddelbart veldig tydelig at all viraken som har blitt 27-åringen fra Gol i Hallingdal til del ikke har vært grunnløs. Road To Revelation har en mer presis tittel enn Borgar nok selv kunne forestilt seg; dette er en ren åpenbaring av en plate som viser et nytt, fiks ferdig talent som kan og bør nå langt.

Det jeg nok liker aller best med Road To Revelation er det låtskrivermessige håndverket. Hver eneste sang er en finslipt liten juvel det nødvendigvis må ha vært jobbet nøye med. Her kan jeg selvsagt ta feil, og det ville for så vidt også gledet meg; enkelte låtskrivere er faktisk så heldige at de gode sangene – og tekstene – bare triller ut av dem. Det er likevel de færreste forunt, og uansett hvordan det er fatt med Borgar presenterer han nå ti mer eller mindre perfekte låter som i sum er blitt til en perfekt debutplate. Det skal i sakens anledning nevnes at han har fått hjelp på tekstsiden av sin kone, Sandra Erstad Storebråten, som også korer på alle sangene.

Åpningskuttet «America» – med tittel og hele sitt musikalske vesen – understreker med en gang hvor dette bærer. Borgars musikk er rotekte americana, men med en betydelig spennvidde og bredt nedslagsfelt. Platen inneholder mange nyanser av det som på 90-tallet ble kalt rootsmusikk, og som uansett hva du velger å kalle det dreier rundt et utvidet countrybegrep. Borgar minner meg litt om Lyle Lovett, en mann som tilsynelatende uanstrengt beveger seg gjennom et landskap som inneholder både country, blues, rock, gospel og jazz, og som på sitt mest melodiøse også sneier innom klassiske Brill Building-låtskrivere av typen Carole King, Gerry Goffin, Doc Pomus og Leiber/Stoller. Du skriver ikke en countrysoulballade som «In The Town» uten at disse betyr noe for deg.

Borgars tilsynelatende sjangerblindhet er en styrke, akkurat som det er det for Lyle. Ved ikke å klamre seg fast til ett bestemt uttrykk viser Borgar i stedet en forståelse for helhetsbildet innen countrymusikken, og det er tidvis like mye rock eller blues eller pop eller hva det måtte være. Det er fet musikk med country i bånn.

Selv om mye av musikken på Road To Revelation er av det slaget som tilsynelatende gjør lite ut av seg og liksom tripper stillfarent frem på lette sko, er den her og der også ganske voldsom og storslått. Balladen «Betty» bæres eksempelvis frem på et lekkert strykerarrangement, med et pastoralt, engelsk uttrykk, noe The Margarets kunne ha funnet på i sine velmaktsdager. Sverre Kyvik Bauge (cello), Ragnhild Kyvik Bauge (fiolin), Einar Kyvik Bauge (bratsj) og Emilie Haagenrud (fiolin) spiller helt utspekulert fint med plenty drama i buene, og følges av et florlett piano spilt av Morten Reppesgård, noen gitardetaljer fra Øyvind Ekse, samt kor fra Ekse og Borgars kone Sandra.

«Betty» er en sang om berømmelsens mange fallgruver, om en vanlig jente som blir stjerne i altfor ung alder og må betale prisen i form av ensomhet og isolasjon: «A lot of friends wherever she went, they paid her drinks just to see her smile/She bought herself shiny things, they said diamonds were a girl’s best friend/But no one seemed to notice she was all alone»

Det er en nydelig tekst, representativ for Borgars ofte empatiske innfallsvinkel.

En annen ganske «stor» – og samtidig liten – låt er «I Can Hear The Devil Crying». Da jeg anmeldte singlen kalte jeg den en blytung dødsmesse. Den skildrer Borgars følelser mens han sitter ved sykesengen til en som står ham nær og det like gjerne kunne vært vedkommendes dødsleie. Det endte godt, men her sitter han med Fanden på skulderen mens uroen river og sliter i ham. En repeterende, stakkato gitarfigur og et massivt kor gir farge til elendigheten og tilfører sangen et tidløst preg som om den var like gammel som fjellene. Du kan for så vidt lese hele anmeldelsen her hvor jeg går mer i dybden, men jeg tror altså det er den beste sangen på hele den vidunderlige platen som heter Road To Revelation, en låt av den typen det er de færreste forunt å skrive. Den er bare helt sånn «WOW!», kan du si.

«Dusty Roads» var den aller første singlen Borgar ga ut, sent i fjor høst. Som andresporet på albumet har den fått en fin plassering i det som virker som en gjennomtenkt oppbygning. Den forholdsvis nedpå og lavmælte «America» som vi alt har nevnt åpner ballet, og når fela til «supermusiker» Glen Duncan spiller opp til Borgars sang om å søke ut i verden i jakten på «den store fisken» føler du liksom at vi er i gang. «Dusty Roads» er minst like iørefallende i albumsammenheng som første gang jeg hørte den, og med countrysoulballaden «In The Town» som neste låt ut sitter du med en riktig så fet åpningstroika.

Hadde dette vært en konseptplate, burde riktignok de to låtene ha skiftet plass i narrativet, men dette er vel først og fremst ment som en samling frittstående sanger. Det er ikke dermed sagt at albumet mangler helhet. Den røde tråden ligger i elementer som gode tekster, gode melodier og evnen til å variere uttrykk innenfor et fornuftig oppsatt rammeverk. Det er grenser for hvor langt «bort» Borgar beveger seg også.

«Don’t Play With Guns» er en skikkelig Johnny Cash-pastisj, med «boom-chick-a-boom»-gitarer og alt som skal til, men også et overraskende og utvilsomt fengende «la-la-la»-refreng. «Half A Man» er en fin countryrocklåt, litt Eagles i møte med Lyle Lovett, en sang som stiller spørsmålet om du er «half a man», om du «bare» elsker betingelsesløst men ikke er i stand til å bygge et hus med egne hender eller få solen til å skinne. «But I can make you happy, even if it was the last thing that I would ever do for you», bør dog være tilstrekkelig for de fleste. Da er du ikke mye «half a man» i min bok.

Vandrertemaet fra «Dusty Roads» er tilbake i «Like A Sailor», en ballade hvis gitarintro minner meg kraftig om Lyles nydelige «North Dakota». Den handler om en hvileløs sjel «tumbling from bar to bar from city to city … searching for answers and searching for love». Her synes jeg særlig Øyvind Ekses mandolin og gitarsolo gjør mye ut av seg, og la meg nå si noen ord om ham. Øyvind er Borgars virkelige våpenbror, co-produsent (sammen med Borgar selv og Kristoffer Bjerke), arrangør, multiinstrumentalist og i konsertsammenheng en slags kapellmester. At platen låter så bra som den gjør er definitivt også mye takket være ham.

Det er heller ikke noen tøysegjeng som spiller ellers på platen. Darling Wests ene frontfigur, Tor Egil Kreken, spiller bass med co-produsent Bjerke som sidekick på trommer og perkusjon. Tidligere nevnte Glen Duncan bidrar med fele og mandolin på flere låter, og hvem har han spilt med, tro? Blant annet Mark Knopfler, Emmylou Harris, Rodney Crowell, Tim McGraw, Dolly Parton, George Jones, Brad Paisley, Waylon Jennings, Lee Ann Womack, Faith Hill, Shania Twain, Alabama, Travis Tritt, Bill Monroe, Reba McEntire og – selvsagt – Lyle Lovett. Det er hva jeg kaller en «grei» CV. Siste faste medlem i gjengen er Audun Haugeplass som er kreditert for orgel, wurlitzer og piano.

«Oh Come» er en duett for ekteparet Storebråten. Her er det mye bluegrass hånd i hånd med en seriøs kjærlighetserklæring og – hvis jeg tolker teksten rett – en aldri så liten dæsj gudstro: «You are my light, so strong and bright/I love to see, that we are worthy/Of your trust/Oh I must/Go find my peace»

Helt til sist på platen kommer «Sweet Josephine», en tung og mørk gospelshuffle som gir meg assosiasjoner til Buddy og Julie Miller. Her er handclaps, gospelkor, Charlie Daniels-aktig fele, overstyrte gitarer og et dypt og groovy komp som strekker seg så langt ned i dypet og mørket at det er som om flammene står opp fra grunnen. Hvis jeg nå omsider skal være litt kritisk her, er min eneste virkelige innvending til Road To Revelation at «Sweet Josephine» ikke er lenger enn sine knappe tre minutter. Den hadde tjent MASSE på å bli tilført et minst like langt instrumentalparti.

Sammen med «I Can Hear The Devil Crying» viser den en side ved Borgars låtskriving jeg vil høre mer av, men så slår det meg også at han har en rekke veier å bevege seg videre på, om det er veien til åpenbaring som tittelen forteller om eller en annen. Dette debutalbumet viser at han har et stort arsenal å forsyne seg av som låtskriver, og sammen med sin medsammensvorne Øyvind Ekse kan han nå langt. Jeg er ikke i tvil om at de er gode for hverandre og utfyller hverandre.

Kan Road To Revelation ganske enkelt bli stående som årets fineste debutplate? Det er riktignok early days, men du verden så fin den er!

Les også: Fantastisk ny plate fra Darling West

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.