I år er det 40 år siden utgivelsen av så forskjellige plater som Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols, Fleetwood Macs Rumours, Emmylou Harris’ Luxury Liner, Talking Heads’ ’77, Iggy Pops The Idiot og David Bowies Low. Det er bare seks av svært mange gode plater som satte sitt preg på «the year of the punk», på en måte et slags år 0, der alt som var gått forut nødvendigvis måtte betraktes i nytt lys, og alt som kommer etter var en konsekvens av den DIY-holdningen punken etterlot seg.

Selv ble jeg 11 år gammel i 1977 og var for ung for punk. Det gikk enda et par år før jeg hørte mine første Clash-plater, og jeg syntes i det hele tatt punken virket ganske skummel. Spytting og bælming av øl, flaskeknusing og sikkerhetsnåler gjennom kinnet, liksom? Ikke noe for en liten guttunge fra Oslo vest, akkurat. I retrospekt skjønte jeg tidsnok hva punken betød, men mitt 1977 besto av ABBA, Fleetwood Mac, Wings, Rod Stewart, Baccara, Space (den fantastiske «Magic Fly»), Supertramp, Queen, 10CC, Electric Light Orchestra og Saturday Night Fever. Ikke akkurat noe som skremte vannet av så mange, men stort og skjellsettende på sitt vis, tro meg. Jeg var ikke stor på progrock og musikkverdenens virkelige dinosaurer som punken opponerte mot, men likevel. For meg var det godt å ha ABBA.

Sjekk også listene for 1976, 1979, 1982, 1983, 1984, 1985, 1987 og  1991.

Så ha meg tilgitt for at denne lange spillelisten virker schizofren. Det vil uansett en hvilken som helst spilleliste jeg lager være, all den tid jeg elsker å blande sjangere. Derfor finner du her «Peaches» av The Stranglers side om side med «Don’t Stop» av Fleetwood Mac, «Ma Baker» av Boney M side om side med «Lights Out» av UFO, «Foreign Affair» av Tom Waits side om side med «Nasty Nasty» av 999, og «Railroad Man» av New Jordal Swingers side om side med «Innocents» av John Cooper Clarke. Sånn kan det gå, liksom.

Hva du enn liker her i verden er jeg trygg på at mye av dette vil falle i smak, så er det jo bare i kjent stil å skippe det du ikke orker å høre. For øvrig tar jeg gjerne imot forslag til låter jeg har utelatt, glemt eller kanskje ikke kjenner. Det fine med spillelister som denne er at de alltid er justerbare, works in progress. Og med det sier jeg bare «over til Clash»!