Whitney Rose – countryartist med schwung

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Whitney Rose er badass countrytradisjonalist som virkelig kan gi jernet. Det hjelper da også godt med gitarister som er så gode som Mike Molnar. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
9213c294 b1c - Whitney Rose - countryartist med schwung
Whitney Rose
John Dee
11. juni 2018
image.php?img=01 - Whitney Rose - countryartist med schwung

I går kveld var jeg så heldig å se Whitney Rose live for andre gang. Med et kanonbra band kjørte hun gjennom et helt strålende sett, og selv om det buttet litt her og der var det en meget vellykket aften. Whitney Rose er rett og slett en av de kuleste countryartistene som holder på for tiden. Hun er en sanger og låtskriver av rang med evne til å ivareta de dypeste tradisjoner og samtidig få det hun gjør til å virke ytterst relevant i samtiden.

I sin omtale av Whitneys forrige album, Heartbreaker Of The Year, introduserte nettstedet Allmusics anmelder henne som «en kanadisk countrysanger og -låtskriver som er forelsket i countrypolitan-epoken. For henne eksisterer fremdeles det Nashville som tilhører Peggy Lee, Patsy Cline, Dolly Parton og neotradisjonalistene Keith Whitley og Patty Loveless.» Det er omtrent så spot on som det kan sies. Whitney Rose vokste opp med gammel, tradisjonsbunden countrymusikk, og tidlige favoritter var sanger som Hank Williams’ «There’s A Tear In My Bear» og Johnny Cash’ «Ring Of Fire». Platene hennes er marinert i lyden av det gamle Nashville, og hun har samarbeidet med Raul Malo og The Mavericks som deler hennes fascinasjon for storslagne schmalzy ballader fra en svunnen tid.

Alt dette klarer hun å kanalisere inn i vår egen tid og få alt hun gjør til å høres moderne ut innenfor visse rammer. Både hun selv og alle som jobber med henne og hører på henne og digger henne, vet at hun ikke er ute etter å finne opp kruttet, men det hun gjør er å sette fyr på kruttet noen har lagt ut før henne – med eksplosive resultater. En Whitney Rose-konsert er virkelig forrykende saker.

Gårsdagens konsert åpnet med en kontant og sterk versjon av «Harper Valley P.T.A.», Tom T. Hall-sangen som Jeannie C. Reilly gjorde til en stor hit i 1968 og som Terje Mosnes gjendiktet til norsk under tittelen «Fru Johnsen» som Inger Lise Andersen (senere Rypdal) fikk en hit med samme år. Alt ved denne sangen gir mening når Whitney entrer scenen i lårkorte skinnshorts, en «romslig» hvit bomullstopp/tunika og oppsatt hår under en snerten cowboyhatt. Hun ville garantert også skapt furore blant «det gode borgerskap» i et lite, hyklersk drittsamfunn som Harper Valley, eller på norsk, «et sted helt innerst i en fjord». Og selv om hun har en sexy scenefremtoning, er det ikke slik at Whitney Rose later som hun er noe annet enn det hun er og skal være; en latterlig bra countryartist.

Det er dessverre også latterlig hvor glissent det var på John Dee i går kveld, og det er kanskje noe av årsaken til at hun holdt litt igjen. Ved noen få anledninger virket hun litt resignert, muligens skuffet over det beskjedne oppmøtet. Det var nok omtrent et like stort publikum som da hun spilte på Gamla i fjor, men den gang virket hun mer sulten. Her har du for øvrig en av musikernes mange utfordringer. Å trekke folk – på en mandag – i byer som Oslo der konsert- og underholdningstilbudet er så til de grader stort er ingen enkel sak, men de som kjente sin besøkelsestid fikk en i all hovedsak herlig konsert. Whitney Rose er en av mange hverdagshelter som gjør livene våre bedre å leve og verden til et bedre sted, så takk.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Ikke bare låter Whitney Rose aldeles fantastisk, hun ser dritkul ut også. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Det virket veldig naturlig at hun fulgte opp «Harper Valley P.T.A.» med «My Boots», som synes å være et slags manifest for henne. Sangen handler om at typen hennes mener det er på tide at hans nye kjæreste skal møte sin mor. Det er greit for henne, under følgende betingelse:

I’ll go if I can wear my boots
I don’t feel like high heel shoes
And that don’t mean that I’m crazy
That don’t mean I ain’t a lady
Ain’t gonna go as no one else
Only going as myself
I’ll go if I can wear my boots

Det er en sang som sier alt om Whitneys holdning til omgivelsene og at hun ikke på noe vilkår skal late som her i livet. Hun kjører sitt eget løp, og det gjør hun også på den lille John Dee-scenen. Settet er konsentrert rundt hennes to fjorårsutgivelser, minialbumet South Texas Suite (et løst konseptalbum som som hedrer hennes nye hjemby, Austin) og den aldeles fortreffelige langspilleren Rule 62. Tre av sangene er fra førstnevnte, inkludert morsomme «Analog» skrevet av Brennen Leigh, mens hun fremfører så mange som åtte sanger fra Rule 62. Det er helt greit, så bra som den er.

Hun spiller ingen sanger fra debutalbumet Whitney Rose (2012) og kun en fra Heartbreaker Of The Year, den ellevilt kule bluesrockeren «The Devil Borrowed My Boots». Resten av settet består av velvalgte coverlåter: I tillegg til «Harper Valley P.T.A.» spilte hun også en annen Tom T. Hall-låt, den minst like fabelaktige «That’s How I Got To Memphis», og dessuten versjoner av eviggrønne «Suspicious Minds» (skrevet av Mark James og gjort kjent av Elvis Presley), Rodney Crowells «I Couldn’t Leave You If I Tried» og Lesley Gores «You Don’t Own Me» (som er en tidlig feministisk sang – fra 1963 – ironisk nok skrevet av to menn, John Madara og David White). Her er hun også svært klar i sin tale: «Don’t tell me what to do! And don’t tell me what to say!»

Til slutt fikk vi en forrykende versjon av Delbert McClintons «Two More Bottles Of Wine» som i 1978 ble gjort kjent av Emmylou Harris. Den er kveldens andre ekstranummer, etter at bandet har spilt en versjon av Santo & Johnnys klassiske «Sleep Walk», et av musikkhistoriens beste argumenter for å overflødiggjøre vokalister. Etter en så til de grader nydelig instrumental som dette trengs virkelig en låt som «Two More Bottles Of Wine» og en fremføring som den vi ble til del for å gjenopprette trua på sang som virkemiddel. Mitt eneste ankepunkt er at de ikke la inn noen fete instrumentalpartier og gitarsoloer slik denne sangen er skapt for.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Mike Molnar, et stykk fabelaktig gitarist. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Og milde himmel for et band hun hadde med seg! Dette er ikke en spesielt kjent gjeng, men meget habile musikere fra Austins musikkmiljø der det ikke akkurat er mangel på folk som kan spille et instrument. Om det er eksplosive up tempo-sanger som «Arizona», «Can’t Stop Shakin’» og «Time To Cry» eller mer nedpå og/eller klassisk country av typen «Three Minute Love Affair» og «You Don’t Scare Me», låter dette helt utsøkt. Særlig gitarist Mike Molnar er en fryd å bivåne, men også nummer to-gitarist Devan Jones vet hva han holder på med. Kompet med Andrew Pacheco på bass og nylig innleide Spyros Magliveras på trommer er et lokomotiv. De gjør for det meste det som virker som en stødig og kanskje til og med litt monoton jobb, men hører du etter skjønner du at disse guttene kan spille. Når det virkelig tar av, og det gjør det så til de grader iblant her, er de regelrett ustoppelige og dundrer i vei som om det var det siste de gjorde i livet.

Med gitar, bass og trommer mangler i for seg en og annen dimensjon fra platene til Whitney som er krydret med alt fra trekkspill til saksofoner, men du savner det egentlig ikke. Dette bandet er så kompetent at det rekker i massevis. Det er selvfølgelig også slik at Whitney med sin sjarm og tilstedeværelse er den naturlige hovedpersonen, med en samling sanger som begeistrer og engasjerer. På sitt beste høres hun ut som like deler Maria McKee, k.d. lang, Dolly Parton og Tammy Wynnette, sånn omtrent. La meg avslutningsvis si at jeg kommer til å være fast inventar hver gang Whitney Rose spiller i Oslo, og at om jeg hadde kunnet hadde reist til Bergen i dag og Kristiansand på torsdag for å se henne igjen. Dere som bor på de kanter vet hva dere har å gjøre, og dere som bor i Oslo og kaller dere countryfans uten å ha sett henne gjør selvsagt klokt i å stille neste gang.

Sjekk også: Debutalbumet til Silver Lining anmeldt

PS! Dere som ikke var til stede gikk også glipp av Malin Pettersen som sammen med sin musikalske makker Stian Jørgen Sveen varmet opp med åtte av sangene fra det fantastiske soloalbumet References Pt. 1. Whitney passet på å skryte veldig av henne fra scenen, flere ganger.

Foto: Erik Valebrokk

Whitney og gutta hennes. Foto: Erik Valebrokk

(Her er til slutt en spilleliste med alt (?) hun spilte. Dette er opprinnelig setlisten fra Malmø dagen før, og jeg lurer på om det kan ha vært en eller to justeringer i rekkefølgen. Det spiller for så vidt mindre rolle, her er det bare å skru opp lyden så høyt du kan og hyle av fryd. Go, Whitney!)

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.