The Salmon Smokers
«The Never-Ending Coconut Experience»
(Grammonfon AS)
[usr 5 text=»false»]

Hørt om The Salmon Smokers? Selv ble jeg usikker da min gamle venn og kollega Tom Skjeklesæther ringte meg en fredag i januar og ville lokke meg ut på konsert med «verdens beste band gjennom tidene». Jeg mente vagt å ha hørt navnet, men kunne ikke plassert The Salmon Smokers ytterligere med en pistol mot tinningen. Tom ga meg raskt forklaringen: The Salmon Smokers rommer kremen av hans hjemby Haldens musikere: Freddy Holm (alt mulig av strenge- og tangentinstrumenter), Omar Østli (gitar), Finn Tore Tokle (bass) og Eivind Kløverud (trommer). Riktignok er Tokle og (tror jeg) Kløverud fra Drammen, men de har gjort haldensere av seg. Om disse fire kollektivt kvalifiserer til merkelappen «verdens beste band gjennom tidene» kan saktens diskuteres, men foreløpig har visst ingen valgt å utfordre dem på det.

Anledningen var The Salmon Smokers’ aller første utenbyskonsert i anledning utenbyslanseringen av debutalbumet The Never-Ending Coconut Experience. Platen har tydeligvis vært å få kjøpt lokalt en stund, men nå er den allment tilgjengelig, også digitalt (se nederst). Etter å ha eksistert som et slags hobbyband/husband på den legendariske haldenpuben Siste Reis, et sted jeg dessverre aldri har vært, tok de omsider turen til Oslo og det lille konsertstedet Buckley’s. De spilte stive tre timer med en innlagt pause, og jeg skal hilse å si det var moro. Heldige Halden og Siste Reis som har denne gjengen til å underholde seg!

Saken er at The Salmon Smokers kan kalles verdens beste coverband som også lager egne låter. Med to profilerte låtskrivere og artister i Freddy Holm og Omar Østli inneholder derfor den doble debutplaten en god miks av velkjente allsangfavoritter og nye sanger sugd av eget bryst, samt en syv minutter lang støyjam kalt «Monday Night At The Power Plant» som de også dro gjennom på Buckley’s. Jeg tok ikke tiden, men pent var det ikke, og den var om mulig enda lenger live. Når den glir over i en deilig nedpå versjon av Warren Zevons «The Hula Hula Boys» (fra 1982-albumet The Envoy) – på plate og konsert – er imidlertid alt tilgitt. I motsetning til originalen er The Salmon Smokers-versjonen ekte Hawaii og ikke bare på liksom slik Zevon gjorde det. Om den dermed er bedre skal være usagt, men det er definitivt en flott versjon som også er et godt eksempel på ferdighetene til denne kvartetten.

Så er ikke de fire lakserøkerne noen hvemsomhelster. Freddy Holm har hatt to egne band av betydning, The Cornflakes og El Corazón, mens Omar Østli er kjent fra Onkel Tuka og egen solokarriere. Alle fire er kjent fra bandet til Haldens fremste musikalske eksportvare, Henning Kvitnes, og har samlet sett spilt på og produsert hauger og lass av norske plater, sannsynligvis flere enn de klarer å telle, samt backet Luke Elliot på hans glitrende debut Dressed For The Occasion. De skal også være backingband på den kommende Leonard Cohen-hyllesten i Oslo Spektrum der blant annet Anneli Drecker, Åse Kleveland, Daniel Kvammen, Finn Kalvik, Jan Eggum, Lars Lillo-Stenberg og en drøss andre artister skal opptre, inkludert alle som deltok på den legendariske hyllestplaten Cohen på norsk: Hadde månen en søster i 1993. (Den gang var for øvrig CC Cowboys backingband.)

Se også: 100 fete coverlåter

The Never-Ending Coconut Experience er en tittel med en forklaring. På konsertene sine gjør The Salmon Smokers alltid en versjon av Harry Nilssons fantastiske «Coconut» (fra Nilsson Schmilsson, 1971). Poenget er imidlertid at de aldri slutter å utforske sangens muligheter, og etter sigende gjør den i til dels vilt forskjellige versjoner, fra jazz til opera og hva vet jeg? Platen kan skilte med to versjoner, en forholdsvis straight og kort versjon som tikker inn på under tre minutter (originalen er på nærmere fire) med nydelig fiolin fra multiinstrumentalisten Freddy, og en 16 minutters versjon som fyller hele albumets siste side. Begge er strålende.

Halvparten av låtene på albumet er egne komposisjoner. Freddy og Omar står for tre hver, mens nevnte «Monday Night At The Power Plant» er kreditert alle fire. Mest umiddelbar av disse er nok Freddys «Into The Light», en melodisk og svært iørefallende countryrocklåt med strålende driv. Den er også albumets åpningslåt, og det er nok et klokt valg. Den avløses av kortversjonen av «Coconut», og med det er albumet sparket godt i gang. Omars påfølgende «Beautiful Thing» er mer ettertenksom i formen, en utsøkt arrangert ballade som sier alt om hvor dyktig han er som låtskriver. Det er en sånn slags siste dans/klinedans-låt som i en perfekt verden ville bli spilt på alle dansegulv rett før stengetid, en virkelig vakker sang om forsoning.

Da er det kanskje OK at den følges av den alt annet enn seriøse «Crow Black Chicken», en sang signert Lawrence Wilson som Ry Cooder gjorde kjent på sitt 1972-album Boomer’s Story. Dette er tull og tøys og veldig moro, og ikke minst var den fin live. Side 1 avsluttes med Freddys «What I Know», en nydelig orkestrert og smektende countryballade som er en uforfalsket kjærlighetserklæring til noen: «I don’t know why the world is turning or what it’s turning into, I don’t much ’bout anything, I do know that I love you». Noen ganger trenger du ikke si mer.

Se også: Festaften med Aaron Lee Tasjan

Snur vi platen får vi en sakte versjon av Talking Heads’ «Heaven» (fra Fear Of Music, 1979) som er helt innenfor det akseptable, men kanskje ikke så mye mer. Da er resten av låtene på denne siden mer å skrive hjem om, alle selvkomponerte. Omar har to av disse, «Kinda Like Sober» og «City Lights», mens Freddy noterer seg for «Love Pass Me By». «Kinda Like Sober» er en rufsete countryrocker om å drukne kjærlighetssorgen i flaska, med nydelige Eagles-harmonier og hårete steelgitar. Den slepne «Love Pass Me By» er også country, men med et snev av nedpå barjazz, mens «City Lights» har noe mer grandiost over seg. Det er en ballade av det tematisk sett nitriste slaget – «we’re going down, and the days go by as we slowly fade away, like the city lights» – med et rikt og spennende arrangement, fylt med lekre detaljer.

Side 3 åpner med en følsomt sunget «Across The Universe» av Beatles-entusiast Freddy fra deres svanesang Let It Be (1970). Allerede nevnte «Monday Night…» og «The Hula Hula Boys» følger så, før platesiden avsluttes veldig overraskende med en versjon av Davitt Sigersons «It’s A Big Country», en forholdsvis obskur julelåt og en av mine desiderte favorittjulelåter (fra samlingen A Christmas Record, utgitt på ZE Records i 1981). Her er countryelementene fra originalen forsterket en smule, men alt som gjør den til en så fantastisk poplåt i utgangspunktet er heldigvis trygt ivaretatt.

Jevnt over vil jeg si at coverversjonene på The Never-Ending Coconut Experience er solide, men at de neppe tilfører originalene veldig mye. Det virker heldigvis ikke som det er poenget heller. For å «forstå» The Salmon Smokers tror jeg det kan lønne seg å betrakte dem som musikkentusiaster like mye som utøvere og ikke minst være klar over at bandet ble dannet en smule spontant, som noe i nærheten av en tilfeldighet. At det ble plate av det hele er en hyggelig konsekvens av alt annet, og tar jeg ikke mye feil vil The Salmon Smokers fortsette å glede Siste Reis’ klientell med sine livlige opptredener i lange tider fremover. I den store sammenhengen er nok derfor The Never-Ending Coconut Experience mest for en parentes å regne, men for en hyggelig parentes! Det er neimen ikke hver dag verdens beste band gjennom tidene gir ut plate heller!

For øvrig ser jeg dem mer enn gjerne igjen også. The Salmon Smokers er ekte moro!