Aaron Lee Tasjans første norgeskonsert – en for historiebøkene

IMG 7213 1050x788 - Aaron Lee Tasjans første norgeskonsert - en for historiebøkene
Dette er hva det handler om når det kommer til stykket: Mann (eller kvinne), gitar, mikrofon. Foto: Erik Valebrokk
a1569602329 10 - Aaron Lee Tasjans første norgeskonsert - en for historiebøkene
Aaron Lee Tasjan
Buckley’s, Oslo
29. januar 2017
image.php?img=01 - Aaron Lee Tasjans første norgeskonsert - en for historiebøkene
Å stå to stive timer alene på en konsertscene foran en fullsatt klubb og tviholde på publikums oppmerksomhet og entusiasme er ingen liten bragd når du kun er bevæpnet med en kassegitar og et mikrofonstativ. Den amerikanske, Nashville-baserte singer-songwriteren Aaron Lee Tasjan gjorde nettopp det i går kveld, og han kunne sannsynligvis holdt på en stiv time eller to til uten særlige problemer. Aaron Lees opptreden er noe av det mest fengslende jeg har sett på svært lang tid, en konsert for historiebøkene.

Med andrealbumet Silver Tears som kom i fjor høst ble det en betydelig buzz rundt Aaron Lee Tasjan. Det er en samling sanger som viser stor bredde, forankret i countrymusikken og det klassiske låtskriverfaget slik du hører det på hundrevis av barer rundt i Nashville, Austin og andre amerikanske musikkbyer, men med et musikalsk nedslagsfelt som gir rom for rock’n’roll og en tydelig punk-attityd, samtidig som du hører spor av klassisk gitarpop à la sen Beatles, Kinks, Badfinger og tilsvarende. For ikke å snakke om at alt du han gjør er gjennomsyret av soul, dels som i sjangerbegrepet, men også at han har et helt spesielt sjelfullt uttrykk sånn generelt.

Alene på scenen med kassegitar er imidlertid det meste av dette strippet vekk, og Aaron Lee står der alene, sårbar, men med et godt flir som rett som det er glir over i et bredt glis, og en selvtillit bare en ekte musikalsk sliter kan fremvise. At han er en mann som har gått gradene får man raskt inntrykk av, da det i alt hans vesen ligger en rutine og trygghet som kun mangeårig, hardt og målrettet arbeid kan gi deg. Det er lett å se for seg at denne unge mannen (han er 30) har stått for underholdningen i glisne barer med fire tilskuere og strevd for oppmerksomheten. Det er like lett å se for seg at han har bannet og svoret og nektet å gi seg. Du ser det på enkelte artister at de har i seg det ekstra som trengs, og Aaron Lee har det i bøtter og spann. Han tilhører i så måte en lang og ærefull tradisjon, og av alle artister jeg har hørt minner han meg ikke om noen mer enn Rodney Crowell. Det er noe med stemmen og måten han bruker den på som gir meg assosiasjoner i den retning, og det er jo ikke det verste man kan si om folk.

Han er morsom, vittig og virker svært oppegående og intelligent. Dette er artisten som singer/songwriter/entertainer, ikke kun de to første som ofte er tilfellet, og det er det som skiller ham fra flokken. Riktignok har han et stort utvalg noveltysanger, men han er ikke helt Ray Stevens av den grunn. Aaron Lee Tasjan er en mann med en stor palett og tilsvarende repertoar. Kameraten og samarbeidspartneren BP Fallon skriver i sine liner notes på Silver Tears dette om sangene til Aaron Lee: “Like Dan Penn and Neil Young, this is white soul that is beyond colour and full of colour, heart to art and vice versa, the voice authentic with the dust of the road. Songs of pain and redemption, of loss and longing and toleration and elucidation and maybe elevation, which way is up? And d’you mind if we have a laugh along the way?”

Sjekk også: Maktdemonstrasjon fra Torgeir Waldemar

Mer presist kan sanguniverset til Aaron Lee Tasjan neppe oppsummeres, så da skal jeg heller ikke prøve. Han feier gjennom glansnumre på løpende bånd med betydelige komiske innslag mellom sangene. Vi får blant annet “Hard Life”, “Memphis Rain”, “Where The Road Begins And Ends”, “Lucinda’s Room”, “The Trouble With Drinkin'”, “Ready To Die”, “On Your Side”, “12 Bar Blues”, “Sixty-Six Dollar Blues” og en haug til – og den herlige “Bitch Can’t Sing” glir mot slutten sømløst over i T. Rex-klassikeren “Get It On” som den mest naturlige ting. Selv bare med en kassegitar klarer Aaron Lee å rocke så taket på knøttlille Buckley’s nærmest reiser seg, og han får i samme slengen vist hvilken utmerket gitarist han er. At han spilte en kort periode i det gjenforente New York Dolls (i 2009) gir også en viss mening når du ser ham i aksjon. Dette er showmanship og rock’n’roll av beste kaliber, det nakne formatet til tross. Aaron Lee har plukket opp et og annet triks på veien hit, en vei han har beveget seg på gjennom snart 20 år. Ifølge Wikipedia lærte han seg å spille gitar til Oasis-sanger som 11-åring. Ifølge hans eget utsagn denne kvelden var oppdagelsen av The Beatles’ “Getting Better” og Ted Nugent kanskje viktigere, og uten at han ville preke for oss, hadde han et velment råd: “Skal du høre på Ted Nugent, gå for de tidlige tingene.”

Aaron Lee fortalte mange morsomme anekdoter i løpet av kvelden, og en av dem bet jeg meg spesielt merke i. Sangen “Lucinda’s Room” ble til etter at han bodde på McMenamins Crystal Hotel i Portland, Oregon, der alle rommene er oppkalt etter sanger som er blitt fremført på Crystal Ballroom i samme bygning de siste 100 årene. Han bodde i Lucinda Williams’ “Drunken Angel”-rom, og det inspirerte altså denne strålende sangen. Kort oppsummert: Her vil jeg også bo, og ikke nødvendigvis i “Drunken Angel”-rommet heller. Gi meg plass i Nick Caves “Night Of The Lotus Eaters”-rom, James Browns “Just You And Me Darling”-rom, Wilson Picketts “In The Midnight Hour”-rom eller Allen Ginsbergs “Howl”-rom, og du skal se jeg blir fornøyd likevel.

Sjekk også: Kanondebut fra Country Heroes

Etter to timer var de fleste av de kanskje 200 publikummerne kollektivt lamslått av en opptreden det vil gå gjetord om i lang tid fremover. Dessverre var jeg ikke til stede da Sturgill Simpson holdt sin første sagnomsuste norgeskonsert på Pokalen i Oslo i 2014, men jeg har en følelse av at Aaron Lee-konserten er i samme kategori selv om Sturgill hadde med seg band. Etter den konserten startet Roger Græsberg og vennene hans countryband, og jeg ville ikke blitt sjokkert om noen som var i salen i går ville gjøre det samme eller noe tilsvarende. Riktignok var flere musikere til stede i går som allerede har countryband, men jeg så også noen som ikke har det, så hvem vet? Jeg tror iallfall jeg trygt kan påstå at dette var en konsert som gjorde inntrykk på alle tilstedeværende, en konsert for historiebøkene. Neste gang Aaron Lee Tasjan spiller i Norge blir det på en større scene.

IMG 7218 - Aaron Lee Tasjans første norgeskonsert - en for historiebøkene

Det er ikke så ofte jeg maser med å bli avfotografert med artister, men i går klarte jeg ikke dy meg. Aaron Lee for president! Foto: Vibeke Sjøvold

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *