Hva en god coverlåt skal være er omdiskutert. Én oppfatning er at en artist som fremfører sangen til en annen låtskriver enn seg selv, bør tilføre den noe nytt og kanskje aller helst gjøre den til sin egen. I den andre enden av skalaen finner du de rene plankeversjonene, ofte fremført live av rene coverband, der hensikten er å ligge så nær originalen som mulig.

Det er lett å sympatisere med begge syn, det førstnevnte av hva jeg vil tro er helt åpenbare årsaker, mens det sistnevnte vel har en enklere misjon: Å underholde. Og det er ikke noe galt i det. Her forleden så jeg filmen The Commitments for første gang på altfor lenge, og ja, som en del surpomper vil ha det til er det snakk om plankeversjoner av gamle soulhits, men de er fremført med både nerve, gnist og entusiasme, og da ber ikke jeg om mer enn nettopp å la meg underholde. Det holder lenge noen ganger.

Sjekk også: Aurora covrer Massive Attack

Jeg har samlet 100 forskjellige coverlåter som dekker begge disse ytterpunktene og en del som må vel befinner seg et sted midt imellom. Her går det fra det praktisk talt ugjenkjennelige tolkninger som Cat Powers versjon av Stones-klassikeren «(I Can’t Get No) Satisfaction» til mer eller mindre rene plankekjøringer som The Beatles’ versjon av The Isley Brothers’ versjon av The Top Notes’ «Twist And Shout» (fikk du med deg den?).

Du får også nok av dem som har gjort andres låter til sine egne. Gode eksempel er Aztec Cameras versjon av «Jump» (opprinnelig Van Halen), Jimi Hendrix’ «All Along The Watchtower» (Bob Dylan), Kirsty MacColls «A New England» (Billy Bragg), Jeff Buckleys «Hallelujah» (Leonard Cohen) og Hot Chips «Dancing In The Dark» (Bruce Springsteen). Andre igjen ligner mer på opphavet: Owen Pauls «My Favorite Waste Of Time» (Marshall Crenshaw), Harry Nilssons «Without You» (Badfinger), The Dream Academys «Please, Please, Please Let Me Get What I Want» (The Smiths) og Pixies’ «Head On» (The Jesus And Mary Chain).

Sjekk også: Lily Allen covrer Rufus Wainwright

Noen av disse er vel kanskje også bedre enn originalene? Kjør debatt, sier jeg bare.

For øvrig vil jeg ha nevnt at enkelte av sangene på listen kan defineres helt strengt som coverversjoner, da opphavspersonenes egne versjoner kom i ettertid. Wenche Myhre spilte for eksempel inn Jan Eggums «En natt forbi» før Eggum selv, og Jennifer Warnes spilte inn «First We Take Manhattan» før Leonard Cohen. Jeg tror forsyne meg også at jeg synes «coverversjonene» i disse to tilfellene er bedre enn «originalene». Som sagt, kjør gjerne debatt.

Noen er også gjendiktninger. Et par ferske eksempler er Roger Græsberg & Foreningens «Triste sanger og vals» (Willie Nelsons «Sad Songs And Waltzes») og Tom Roger Aadlands «Leopardskinnsbunadshetta di» (Bob Dylans «Leopard-Skin Pill-Box Hat»). Moro og svært vellykket, begge deler. Det kan også hende noen vil anse Glee-versjonen av Journeys fantastiske «Don’t Stop Believin'» som kontroversiell, men det er den ene tolkningen fra Glee jeg kan komme på som faktisk skiller seg fra originalen – OG jeg digger den.

Sjekk også: Flo Morrissey og Matthew E. White med flott coverlåtalbum

Med det er det for meg å ønske god fornøyelse. Dette skulle for de fleste være en brukbar miks av det kjente og det ukjente, og for meg er alle disse 100 coverversjonene helt strålende!