Ujevn avslutningsdag – Øya 2018 dag 4

Foto: Erik Valebrokk
Patti Smith, en av verdens fineste artister. Foto: Erik Valebrokk

Det var ikke den helt store avslutningsdagen på Øyafestivalen i år, men bevares – Patti Smith var der – både i legeme og i ånd. Da Haley Shea i Sløtface sang «Magazine» med tekstlinjen «Patti Smith would never put up with this shit» var det en grei påminnelse om hva vi hadde i vente helt til slutt. Noen artister er mer verdt å vente på enn andre.

Åpningskonserten i går var – som vanlig – ikke snau. På Øyas siste dag inviteres alltid en artist eller et band som er litt på siden av hva som er innenfor «normalen», artister som ikke passer helt inn i formatet. Skjønt, Øya er og blir en temmelig fordomsfri festival med stor takhøyde og variasjon. De siste årene er deLillos, Midnight Choir og Vazelina Bilopphøggers blant dem som har åpnet lørdagen, og i år var det vidunderlige No. 4 som hadde fått æren.

5E0A8035 1024x683 - Ujevn avslutningsdag - Øya 2018 dag 4

Emilie Christensen frontet No. 4 i nyinnkjøpt buksedress som hun kunne fortelle var i varmeste laget. Foto: Erik Valebrokk

Trioen bestående av Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek har med de to nydelige platene Henda i været (2016) og Hva nå (2017) posisjonert seg som et av de mest iørefallende norskspråklige bandene vi har, med underfundige og hverdagslige betraktninger rundt livet, kjærligheten og døden de fleste vil kjenne seg igjen i. Selv om gårsdagens konsert var i korteste laget, klarte trioen – med hjelp fra fire mannlige musikere og gjestevokal fra Mattis Herman Nyquist på den strålende «Låst» – å klemme inn et imponerende antall låter. De pusha det i det lengste slik at neste artist – bergenske Myra – fikk noen minutters forsinket konsertstart.

Jeg holdt ikke tellingen, men det virket som det var ganske jevnt fordelt med låter fra de to platene. Vi fikk perler som de aldeles nydelige «Det finnes bare vi» og «Oslo forteller», «Alexander B» og «Vi burde vært på film» fra Hva nå, og de spilte både nevnte «Låst», «No. 1», «Lite og stort» og ikke minst min storfavoritt «Føkk lunsj» fra debutalbumet. I tillegg fikk vi høre en forkortet versjon av den uutgitte Øya-sangen deres som av åpenbare årsaker passet ekstra godt i Tøyenparken. Alt i alt var det en ren lykkestund, med noen av de fineste sangene på norsk som er gitt ut de siste årene. Du kan ikke bli annet enn glad av en No. 4-konsert, og det skader ikke at de er så morsomme som de er heller. Skulle det gå på dunken kan iallfall Emilie forsøke seg på en karriere som stand up-komiker, sannsynligvis også med stort hell.

Foto: Erik Valebrokk

Håret til Myra er nesten ikke til å tro, men hun har mer enn gode nok låter til å backe det opp. Foto: Erik Valebrokk

Da «Vi skulle vært på film» tok slutt, satte en sulten Myra i gang med sitt sett på naboscenen Vindfruen. Hun var et nytt bekjentskap for meg, men veldig hyggelig sådan. Bergensrapperen har kanskje det lengste, mest imponerende håret jeg har sett i mitt liv, men hun er adskillig mer enn en kul frisyre for å si det sånn. Armert med et knippe veldig catchy låter var hun entusiastisk til stede, med et crew på kor som ga ekstra lyd til sanger som «Ekstremsport», «Hola» og kanonbra «Føler meg selv», mens Maya Vik og Lars Vaular gjestet på hver sin låt. Myra har ikke gitt ut noe album ennå, men sjekk singlene hennes som er digitalt tilgjengelige der du hører musikk. Dritbra!

Foto: Erik Valebrokk

Matias Tellez og Young Dreams hadde havnet på feil scene. Foto: Erik Valebrokk

Tilbake på den store Amfiet-scenen der No. 4 for kun kort tid siden hadde bergtatt sitt publikum, fikk jeg forsyne meg «gleden» av å oppleve det kjedeligste bandet jeg noen gang har sett. Her er jeg antageligvis fryktelig urettferdig, men jeg skjønner ikke hva Young Dreams hadde å gjøre på en så stor scene. Introvert drømmepop kan ha mye for seg, men de passet overhodet ikke inn i en festivalsammenheng på denne måten. Og selv om vidunderbarnet Matias Tellez er sentral, ble dette alt annet enn vellykket. Jeg skal innrømme at jeg forlot åstedet etter to låter med det jeg oppfattet som shoegazing uten shoegaze. Kanskje tok det seg opp når de fikk spilt seg varme, men det fristet mer å få med seg siste del av settet til det ferske bandet Orions Belte. Det var nok heller ikke en direkte utadvendt opplevelse, men veldig fint og tilnærmet instrumentalt. De briljerte også med en knakandes fin versjon av The Pussycats-klassikeren «Ebb Tide» som virkelig plasserte dem på kartet for mitt vedkommende.

Foto: Erik Valebrokk

Du får det ikke så mye mer entusiastisk enn hva Nicolai Muñoz alias boy pablo gjør det. Foto: Erik Valebrokk

Savnet vi nå fart og energi fikk vi det i bøtter og spann fra boy pablo (skrives med små initialer) og det entusiastiske bandet hans. Den 19 år gamle bergenseren som egentlig heter Nicolai Muñoz er skikkelig helt blant småjentene og vet akkurat hva som skal til for å fyre dem opp. Med ekte spilleglede og en voldsom begeistring over å være på scenen, står han ikke stille et sekund, noe heller ikke bandmedlemmene hans gjør. Dette ser ut til å være en sammensveiset vennegjeng som har det helt topp og pløyer gjennom deilige gitarbaserte poplåter av typen «Dance, Baby!», «Everytime», «Sick Feeling» og den superfine, Prefab Sprout-aktige «Losing You». Her har Sondre Lerche fått en utfordrer, og det vil jeg bare ha sagt; boy pablo har en lysende fremtid!

Foto: Erik Valebrokk

Curtis Harding hadde ikke den mest sprudlende opptredenen, men han er hjertelig velkommen. Foto: Erik Valebrokk

Den amerikanske soulartisten Curtis Harding måtte dessverre avlyse sin øyaopptreden for noen år siden, men i går kom han endelig. Med sin flotte stemme kjørte han og bandet gjennom et sett som inneholdt perler som «Need Your Love», «Next Time» og «Till The End» fra de to utmerkede platene Soul Power (2015) og Face Your Fear (2017). Det var ikke den mest energiske opptredenen jeg har sett, og det manglet rett og slett litt trøkk. Kommunikasjonsferdighetene var det så som så med, men bevare meg vel for noen fine sanger han skriver. Dette er nydelig moderne soul som passet veldig godt i det overraskende fine været. La oss håpe at Curtis Harding kommer tilbake til en mer intim klubbkonsert innen rimelig tid, der han også har med seg med en full blåserrekke og ikke bare én saksofon.

Foto: Erik Valebrokk

Jeg ser ikke bort ifra at Jorja Smith fyller Telenor Arena innen ganske få år. Foto: Erik Valebrokk

I en alder av kun 21 år har engelske Jorja Smith for lengst etablert seg som en suksessrik og talentfull artist. Moderne og dansbar R&B er hva vi hører på årets debutalbum Lost & Found, med inspirasjon som spenner fra Lauryn Hill, Alicia Keys og Mos Def til The Streets og Stormzy. Vi snakker dog om forholdsvis pen musikk her, uten de skarpeste kantene, men sanger som «Where Did I Go?», «Teenage Fantasy» og superhiten «Blue Lights» er strålende. Det vil forbause meg om ikke Jorja Smith er superstjerne i løpet av få år og fyller Telenor Arena på null komma svisj. Da er det moro å tenke tilbake til den gangen vi så henne på den lille Vindfruen-scenen i Tøyenparken.

Foto: Erik Valebrokk

Haley Shea i Sløtface vet hva publikum setter pris på. Foto: Erik Valebrokk

En kort tur for å se Lucy Swann begeistret meg ikke fullt så mye, så det ble med to låter og deretter en ørliten pause fra musikken før vi gikk og så Sløtface. Stavangerbandet med Haley Shea i spissen leverte et gnistrende, høyenergisk sett med intens poppunk og dro i gang med den ovenfor nevnte «Magazine» der hun målbærer meninger om modellbransjen med konklusjonen «Patti Smith would never put up with this shit». Det er nok helt sant, og resten av konserten er en eneste feststund. Allerede på sang nummer to føler bassist Lasse Lokøy at han må ut blant publikum og spille mens de holder ham oppe, og på sang tre er det Haleys tur til å sprette ned fra scenen og hilse på den jublende glade fansen. Det blir gode konserter på den måten.

Foto: Erik Valebrokk

Australske Alex Cameron er tydeligvis i regelmessig kontakt med sin indre Rick Springfield. Foto: Erik Valebrokk

Jeg er ikke særlig overrasket over at The Killers’ Brandon Flowers har skrevet sanger sammen med australske Alex Cameron til Las Vegas-bandets siste album. De to har en åpenbar felles fascinasjon for litt pompøs synthpop eller det amerikanerne kalte new wave fra tidlig 80-tall. Med laksefarget åpen skjorte med kinakrage og en hvit t-skjorte under ser han ut som en slags Rick Springfield-wannabe og har et sett fakter av det mer teatralske slaget. Cameron skal ha for evnen til å skrive brukbare poplåter, men arrangementene er glætte og slappe, assistert av en grusom saksofon avlevert av en herre han beskriver som sin «business partner». På sitt vis kan du vel si at Alex Cameron er et godt eksempel på Øyafestivalens fordomsfrie booking, men det var ikke den beste konserten jeg har sett akkurat.

Foto: Erik Valebrokk

Jacob Bannon i Converge jobber for pengene for å si det mildt. For et show! Foto: Erik Valebrokk

Det amerikanske hardcorebandet Converge er den totale kontrast, et beinhardt og illsint ensemble frontet av ustoppelige Jacob Bannon. Dette er på ingen måte musikk for meg, men det er veldig morsomt å stå foran scenen og fotografere den smørblide vokalisten. Jeg aner ikke hva Bannon synger om – det er umulig å høre og sikkert ikke noe hyggelig – men han ser ut til å storkose seg der han hopper rundt og gliser med hele ansiktet når han ikke forsøker å riste av seg hodet og drepe stemmebåndene sine med primalskrik. Her er det full rulle!

Foto: Erik Valebrokk

Laura Lee i Khruangbin. Skal si hun ser kul ut! Foto: Erik Valebrokk

Den kanskje gledeligste overraskelsen for mitt vedkommende i går var den i all hovedsak instrumentale Houston, Texas-trioen Khruangbin, beskrevet som en «Thai funk, surf soul trio». Dette er nydelig og iørefallende drømmemusikk som bergtar, fremført av den spennende gitaristen Mark Speer, bassisten Laura Lee og den musikalsk tilbakeholdne og superstødige trommeslageren Donald Ray «DJ» Johnson Jr. Her er det bare å svaie i takt med musikken og – som jeg og mange andre rundt meg gjorde – glise fra øre til øre og nyte kvelden. En fantastisk fin opplevelse!

Foto: Erik Valebrokk

Cezinando fikk den attraktive oppgaven med å avslutte årets festival på Amfiet-scenen. Foto: Erik Valebrokk

Så til dagens mest uforståelige programmering. Jeg synes Noen ganger og andre er et av fjorårets aller beste album, men jeg forstår likevel ikke hvorfor Cezinando opptrer på Amfiet, altså hovedscenen, samtidig som Patti Smith spiller i Sirkus-teltet. Cezinando hadde garantert passe bedre i Sirkus og Patti Smith på Amfiet, så her har noe gått galt. For øvrig så jeg bare et par låter med Cezinando før jeg løp ned for å fotografere Patti, så jeg skal ikke uttale meg om konserten hans. Men det var sikkert fint, det er ingen grunn til å tro noe annet.

Foto: Erik Valebrokk

En Patti Smith-konsert er en veldig fin ting. Foto: Erik Valebrokk

Jeg så heller ikke så mye av Patti Smiths opptreden. Det skyldes først og fremst at jeg så henne på Heartland-festivalen på Fyn for noen måneder siden – og det var veldig bra – men også at det var ekstrem trengsel inne i teltet (det hadde vært noe helt annet oppe ved Amfiet) og fordi jeg var sliten. Jeg fikk med meg Patti fra avstand, og kan si så mye som at det låt veldig fint også derfra. La meg også legge til at jeg synes Patti Smith er en av de fineste artistene som finnes, ikke bare på grunn av de mange flotte låtene hennes, men også fordi jeg er av den oppfatning at hun er et gjennomført godt og anstendig menneske.

Foto: Erik Valebrokk

Takknemlige Patti Smith-fans. Foto: Erik Valebrokk

Konklusjonen for avslutningsdagen er at det var ujevnt, men sånn er det jo på Øya. Vi får se hva de byr oss til neste år. Det blir nok litt ymse da også, men for en fin festival det likevel er! Takk for meg!

Les også: Klubbøya, dag 1, dag 2 og dag 3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.