Musikalske opplevelser med naturen på perkusjon – Øya 2018 dag 3

Foto: Erik Valebrokk
Ola Kvernberg briljerte med sitt fantastiske band Steamdome i går. Foto: Erik Valebrokk

Takk til min facebookvenn Tommy Grøtterud for inspirasjon til tittelen på denne rapporten fra Øya 2018s tredje dag. «Nydelig åpning med Susanna & co på Vindfruen. Naturen på perkusjon, der vinden røska og sleit i scena.» Dette skrev han på FB-siden sin etter gårsdagens åpningskonsert med Susanna – etternavn Wallumsrød – og hennes brave kumpaner som sto – og satt – foran et beskjedent, men oppmerksomt og takknemlig publikum. Været var da også den store utfordringen i går. Regnet ga seg i løpet av første halvdel av konserten og vendte heldigvis aldri tilbake, men vinden var forholdsvis agressiv, om det ikke var på langt nær så ille som andre steder i landet.

Men hva betyr vel litt vind? Det vi opplevde i går var ingen match for den gode musikken, som det for øvrig var langt mer av enn på den skuffende dag nummer to av årets festival, iallfall for mitt vedkommende.

Foto: Erik Valebrokk

Susanna Wallumrød imponerte med en nydelig konsert. Foto: Erik Valebrokk

Tidligere i år ga Susanna ut albumet Go Dig My Grave sammen med den sveitsiske harpisten Giovanna Pessi, fiolinsten Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars og den forholdsvis ukjente akkordeonisten Ida Hidle. Det var dette albumet hun presenterte på Øyafestivalen i går, sammen med Pessi, Syvertsen og den i enkelte miljøer meget kjente akkordeonisten Frode Haltli som stilte i stedet for Hidle. Det var nesten like nakent på Vindfruen-scenen som det var glissent på plenen foran, der kvartetten med unntak av Susanna selv satt på stoler med hvert sitt instrument, delvis skjermet av notestativ og mikrofoner. På sett og vis så det ut som et stusslig ensemble. Men om det så stygt ut både vær- og publikumsmessig slo varmen i mot oss fra scenen da kvartetten åpnet med den gamle folkevisen «Rye Whiskey» – som ikke må forveksles med Tex Ritters gamle countrylåt med samme tittel. Ikke bare ønsket Susanna hjertelig velkommen med et stort smil og ektefølt takknemlighet over at noen i det hele tatt hadde giddet å stille opp så tidlig, men Syvertsens fiolin og de andre instrumentene som la seg bak henne trakk oss rett inn i musikken og lot oss forbli der.

Foto: Erik Valebrokk

Den sveitsiske barokkharpisten Giovanna Pessi er Susannas viktigste samarbeidspartner på albumet Go Dig My Grave. Foto: Erik Valebrokk

Av og til blir det tydelig at musikk også er teater, i den forstand at særlig sangerne inntar forskjellige roller. Det er lite som tyder på at Susanna synger om seg selv i tekstlinjer som «I wandered alone, drunk as the Devil and a long ways from home», men hun gjør det med en sånn innlevelse at hun blir troverdig i rollen som en hjemmebrennende fyllefant fra gamle tider. «If the ocean was whiskey and I was a duck, I’d dive to the bottom and drink my way up», synger hun til mer enn troende, akkompagnert av en dyster, dommedagstruende melodi og et mørkt og vindskeivt arrangement. Det er en sterk åpning.

«Cold Song», introdusert som den «garantert eldste sangen som noen gang er spilt på en øyascene», er nydelig. Den er komponert av Henry Purcell med libretto skrevet av John Dryden og stammer så vidt jeg har forstått fra semioperaen King Arthur fra 1691. Ikke vet jeg hvordan det låt da den første gang ble fremført i Dorset Garden Theatre i London, men 327 år senere skaper kvartetten på scenen en magisk stemning, og det er her vi virkelig blir oppmerksomme på vinden i rollen som perkusjonist. Kraftige vindkast griper tak i presenninger og stillaser og rister og sliter i alt i dens vei, og det blafrer godt rundt musikerne som dermed får uventet og «interessant» rytmisk assistanse.

Foto: Erik Valebrokk

Og på akkordeon, Frode Haltli. Foto: Erik Valebrokk

Vi får servert de fleste låtene fra Go Dig My Grave, samt en versjon av Leonard Cohens «Who By Fire» som Susanna og Giovanna Pessi gjorde på plate sammen i 2011. Siste sang er kvartettens aldeles uimotståelig vakre versjon av Lou Reeds «Perfect Day» som selvsagt får et ironisk skjær over seg akkurat denne dagen i Tøyenparken: «Just a perfect day, drink sangria in the park». De hadde tydeligvis planlagt et siste nummer også, men  bommet med fem minutter før de kom på scenen og måtte derfor avslutte med «Perfect Day». Det kunne vært verre, spør du meg!

Foto: Erik Valebrokk

Jommen fikk jeg ikke plass til et bilde av Tuva Syvertsen også! Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens første dilemma kom for meg med de to neste artistene jeg ville se som spilte samtidig på hver sin scene. Det løste jeg ved å se tre sanger med Oslo-jenta Rohey Taalah og hennes jazz/neo soul-band Rohey og deretter fire sanger med det flotte tromsøbandet Hollow Hearts. Det var mitt første livemøte med Rohey, og der jeg virkelig elsket Fieh som åpnet torsdagen på Øya med beslektet musikk, falt Rohey litt igjennom. Ikke at Rohey selv mangler sjarm og tilstedeværelse eller at bandet – Ivan Blomqvist (keys), Kristian B. Jacobsen (bass) og Henrik Lødøen (trommer) – mangler talent, men dette er såpass upløyd musikalsk mark for meg at jeg faller av når vi beveger oss for langt ut i jazzens tidvis krevende verden. Så ikke til forkleinelse for noen av de tilstedeværende; denne er på meg.

Foto: Erik Valebrokk

Rohey Taalah fronter kvartetten Rohey oppkalt etter henne selv. Foto: Erik Valebrokk

Etter tre låter tuslet jeg derfor over fra hovedscenen Amfiet og ned til den adskillig mindre Hagen der Hollow Hearts spilte sine mer «konvensjonelle» sanger et sted i skjæringa mellom rock, blues og country, og der den melodiske teften er et effektivt våpen i kampen om oppmerksomhet i en bransje som jo er babelsk av natur. At Hollow Hearts har skapt seg et navn skyldes i tillegg til gode låter at de er et stødig liveband, noe de også gjorde sitt beste for å understreke under gårsdagens konsert. Når det er sagt hadde jeg inntrykk av at det ikke var noen enkel oppgave å dra i gang det relativt sett lille publikummet som var møtt opp. Det var stadig tidlig på dagen, og mange festivalgjengere satt fremdeles hjemme i påvente av at været skulle bli litt lysere.

Foto: Erik Valebrokk

Ida Løvheim og resten av Hollow Hearts gjorde sitt beste for å få liv i publikum. Foto: Erik Valebrokk

Om det ikke ble en dundrende suksess for Hollow Hearts i går tror jeg likevel de klarte å spille seg til noen nye tilhengere i løpet av sine knappe 40 minutter. Fine sanger som «Red House Song» og «Trouble» satt godt, men det er showstopperen «Sing Sing Sing» til slutt som virkelig får opp stemningen. Den er kun utgitt som B-side på singlen «Into The City» og er ikke med på debutalbumet Annabelle som kom i vinter, en spagettiwesternaktig stomper av en låt der vokalist Ida Løvheim synger av full hals og resten av bandet – Ida Karoline Nordgård (bass), Christoffer Nicolai Mathisen (bass) og Mikael Pedersen Jacobsen (trommer) – spiller som om de har Fanden i hælene. Kanon!

Apropos at det å fyre opp publikum kan være en krevende oppgave, så var det iallfall ett band som ikke lyktes med det i går, Austin-kvartetten … And They Will Know Us By The Trail Of Dead. Jeg skal ile til med en gang og nevne at jeg aldri har vært fan, men mange mener at 2002-albumet Source Tags & Codes er et mesterverk innen mørk alternativ rock. Det er dette de fremfører i sin helhet under sin pågående turné som i går altså førte dem til Tøyenparken.

Foto: Erik Valebrokk

… And You Will Know Us By The Trail Of Dead er et bedre bandnavn enn band, etter gårsdagens konsert å dømme. Foto: Erik Valebrokk

Tja… Vet ikke, jeg! Kvartetten med vokalist og gitarist Conrad Keely i front overbeviste meg ikke i det hele tatt om at de er en særlig god konsertbillett, og gårsdagens opptreden var vel først og fremst kjedelig. Rent musikalsk og sjangermessig skal jeg være forsiktig med å mene for mye, men du kan komme slepende med ganske mye musikk jeg ikke normalt hører på og overbevise meg om dens kvaliteter uten at det dermed er sagt at jeg «forstår» den så innmari godt. Det er ikke alltid det er et poeng, men på et eller annet plan må det være noe i musikken eller i det minste fremføringen som griper deg. Det var fraværende her. Det virket ikke som publikum hvori sikkert opptatt mange fans var spesielt imponert heller når det kom til stykket. Iallfall ga de ikke uttrykk for det der de sto rett opp og ned og betraktet et musikalsk skue som i det minste burde avstedkommet en smule headbanging eller poging. Jeg sliter med andre ord med å se at … And They Will Know Us By The Trail Of Dead er stort mer enn et godt bandnavn.

Foto: Erik Valebrokk

Tønes, ja! Omsider er også jeg fan av rogalendingen. Foto: Erik Valebrokk

Vi må snakke om Tønes, eller det vil si, jeg må snakke om Tønes. Jeg har nemlig en lei innrømmelse å komme med. Du vet hvordan det er når du blir oppmerksom på en artist på et litt sent tidspunkt og vedkommende har gitt ut litt for mange album til at du kan høre deg opp på forholdsvis kort tid? Da er det veldig lett å ignorere vedkommende og late som artisten ikke angår deg, selv om du vet inderlig godt at du vil ha sansen hvis du bare dykker ned i materien. Eller skal vi si materialet? Tønes, av sine foreldre kjent som Frank Tønnesen, fra Sokndal helt sør i Rogaland, er blant mine musikalske akilleshæler.

Jeg kan ikke si når jeg første gang hørte om Tønes, men han hadde gitt ut en god del plater da. Sannsynligvis leste jeg en anmeldelse skrevet av blodfan Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen som lovpriste Tønes, ikke minst for hans underfundige tekster. Bernt Erik er fra Farsund i Vest-Agder, et par timers kjøring fra Sokndal, og kan sannsynligvis forholde seg til Tønes’ lokalforankrede betraktninger langt bedre enn hva jeg er i stand til. I kombinasjon med antallet plater jeg hadde gått glipp av og derfor følte jeg måtte høre meg opp på var dette nok til at jeg stakk hodet i sanden og latet som at Tønes slett ikke eksisterte i den verdenen jeg levde i, men kanskje bare i et parallelunivers jeg ikke trengte å forholde meg til.

Sånn har det fortsatt, og når jeg innimellom har hørt en og annen Tønes-låt har jeg tenkt tanker av typen «faen, det der var da en god sang» eller «det der var jammen godt sagt». Så om ikke annet, synes jeg at jeg skal ha for en smule selvinnsikt her. Likevel, etter gårsdagens opptreden på Øya er én ting klart: Mine dager med å ignorere Tønes er forbi. Fordi: FOR en god låtskriver han er, FOR en god tekstforfatter han er, FOR en fin scenepersonlighet han har, og FOR et fint band han har, inkludert selveste Anne Lise Frøkedal på keys, gitar og kor!

Foto: Erik Valebrokk

Det skader ikke Tønes’ muligheter til å gjennomføre en god konsert med Anne Lise Frøkedal godt plassert i bandet. Foto: Erik Valebrokk

Siden jeg likevel ikke kjenner låtene hans godt nok til å si særlig mye klokt om dem på nåværende tidspunkt, skal jeg begrense meg til å nevne «Sesong fire», tittelkuttet fra hans siste, niende album, utgitt i fjor. Kort fortalt handler den om tomheten som oppstår etter et brudd og man ikke har sett ferdig TV-serien man han sett flere sesonger av sammen: «Ka ti skal me to se ferdig sesong fire av The Wire?» spør Tønes. Det er ikke på noen måte et eksistensielt spørsmål, men det er et godt spørsmål.

Multiinstrumentalist og «gal professor», romsdølingen Ola Kvernberg, sto for gårsdagens desidert feteste konsert. Med sitt nye prosjekt Steamdome ga han på tampen av fjoråret ut en instrumentalplate som er helt koko bra. Selv kaller han Steamdome for «rendyrket perkussiv musikk», og med tre trommeslagere og en perkusjonist, en bassist, en gitarist, en organist og seg selv på fiolin, gitar og ymse tangenter og knotter, blir da dette også så perkussivt som det er mulig å få det.

Foto: Erik Valebrokk

Ola Kvernberg i rollen som gal professor. Foto: Erik Valebrokk

Det var min første Steamdome-konsert, og jeg var på forhånd gjort oppmerksom på at dette ville bli Saker. Med stor S, ja. Og det må jeg si! Kvernberg skred til verket med å underholde øyapublikummet med et stort glis og dyp konsentrasjon sammen med et knippe musikere som ikke egner annet enn å imponere dypt med sine ferdigheter. Det er ekstremt velspilt i sitt tilsynelatende kaos, med til dels lange låter (eller «stykker») som hensetter lytteren i noe tilnærmet transe. Rytmikken er hele tiden drivkraften, og de tre trommeslagerne og Martin Windstad på perk banker på gjennom hele konserten, mens bassist Nikolai Hængsle med sin tilsvarende rytmiske teknikk henger med i hver minste lille sving. Samtidig tilfører de andre instrumentene farge og nyanserikdom, melodiøsitet og ytterligere driv, og Kvernbergs fiolin løfter musikken opp i nærmest himmelske sfærer. Det er en helt latterlig bra konsert som tar en fantastisk plate ytterligere noen hakk nærmere fremtidig klassikerstatus. Det spørs om det noen gang er utgitt bedre instrumentalmusikk her til lands enn dette. Jeg har i så fall til gode å høre den.

Foto: Erik Valebrokk

Jeg har aldri hørt bedre norsk instrumentalmusikk enn Steamdome. Foto: Erik Valebrokk

En introvert og puslete Charlotte Gainsbourg faller pladask til jorden når hun er neste artist ut, og det på hovedscenen, Amfiet. Her har hun ikke mye å gjøre, for å si det pent. At hun er blant gårsdagens headlinere er faktisk ikke til å fatte og begripe. Hun er en god plateartist som jeg egentlig kjenner altfor dårlig, men på en konsertscene fremstår hun kun som innadvendt, veik, drepende kjedelig og usjarmerende.

Foto: Erik Valebrokk

Boring! Foto: Erik Valebrokk

Det er alt jeg har tenkt å si om hennes opptreden, men jeg tar gjerne tak i dette med at hun var på feil scene. deLillos var invitert til å Øya for å feire at det er gått 25 år siden utgivelsen av albumet Neste sommer og spille det i sin helhet, og de var plassert på den lille Amfiet-scenen rett etter at Gainsbourg var ferdig! Jeg håper virkelig det er en god grunn til at det var organisert på den måten. I løpet av de fire årene Øyafestivalen har vært arrangert i Tøyenparken har jeg aldri sett så mange mennesker klemt sammen foran Amfiet, og det er hverken særlig underlig eller overraskende. Neste sommer er blant norsk populærmusikks virkelige hjørnestener, og selv om den kanskje ikke er deLillos’ beste plate er den utvilsomt blant de viktigste. Den inneholder et godt knippe låter folk ELSKER, og det var svært mange som stilte på Øya i går med denne konserten som et potensielt høydepunkt. At deLillos på grunn av programmeringen også kolliderte med St. Vincent-konserten som jeg gjerne skulle sett, gjør ikke saken bedre. Så altså; hvorfor i all verden ble det slik?

Nuvel. deLillos-konserten var morsom, underholdende og veldig bra, tidvis fantastisk. Neste sommer markerte et veiskille for bandet da Lars Lundevall ble innlemmet som ekstra gitarist i bandet, og Kyrre S. Fritzner produserte det som ble det definitive kommersielle gjennombrudd for oslobandet. Lundevall og Fritzner hadde med seg en forkjærlighet for skotske Teenage Fanclub, og tilførte deLillos noen skarpere kanter som kombinert med flere eksepsjonelle låter gjorde dem til allemannseie.

Foto: Erik Valebrokk

Lars Lillo-Stenberg gjør seg klar til å spille. Foto: Erik Valebrokk

Tittelkuttet «Neste sommer» er blitt noe i nærheten av en ny nasjonalsang, og for meg har den en helt annen og dypere resonnans enn Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraaks mer patriotiske hymne. «Når vi en gang kommer neste sommer, skal vi atter drikke vin» er simpelthen en tekstlinje som treffer meg uendelig mye hardere enn «elsker, elsker det og tenker på vår far og mor». Det er ikke spesielt upatriotisk som jeg ser det heller. «Neste sommer» er så norsk i sitt vesen at du kan konservere den på boks og klistre på en merkelapp med norsk flagg. Og kanskje en vinflaske. Og et svaberg ved Kjerringvik.

I Kjerringvik sør for Sandefjord ligger nemlig familien Lillo-Stenbergs sommerparadis, og bilder herfra har preget flere deLillos-plater, ikke minst Neste sommer. Av den grunn er et fotografi tatt fra samme posisjon som coverbildet herfra bakteppe på scenen denne kvelden. Det er ingen tvil om hva som skal skje, og ingen overraskelse når den korte og akustiske kortversjonen av «Langfredag i Aarhus» er første sang ut. Og så roper Lars Lillo «GITAR!!!» inn i mikrofonen som et signal til Lundevall. Han svarer med å vrenge av seg noen overstyrte riff, og bandet kaster seg ut i sin kanskje tyngste låt noensinne, eviggrønne «Kokken Tor». Det er en konsertklassiker bandet har spilt utallige ganger, og den låter deretter.

Foto: Erik Valebrokk

Lars Lundevall tar sats. Foto: Erik Valebrokk

«Glemte minner» som er neste låt med sine underfundige tekstlinjer skrevet av Lars’ far Per Lillo-Stenberg er muligens min personlige favoritt. At det er mulig å sette så fine ord på dette med tapt kjærlighet og det til en så fin melodi, overbeviser meg om at det er noe som heter magi her i verden, slikt som ikke kan forklares på en rasjonell måte. For det er jeg evig takknemlig overfor far og sønn Lillo-Stenberg.

Lars Beckstrøms «Fornøyd» kommer så med sitt blytunge bluesriff og allsangvennlige melodi, før «Uendelig trist» gir oss nok en kanonbra popmelodi og tekst signert Lars Lillo med noen av platens fineste harmonier. Etter at den noe mindre medrivende «Søvn» har tonet ut, poengterer frontmannen at den avslutter side en, men at Neste sommer faktisk ikke ble utgitt på vinyl opprinnelig, kun CD.

Side to, for å holde oss til LP-plate-sjargong, åpner med «Postmann» og «Album» som kanskje er platens minst minnerike sanger, men når vi er redde for at dette skal bli litt kjedelig er det selvsagt tid for «Neste sommer». Og jeg må bare si det, at hver gang jeg står i en klynge av deLillos-fans og vi alle sammen gauler ut refrenget av full hals, så åpnes tårekanalene mine på umerkelig vis. Jeg blir like grepet hver eneste gang, og i går var intet unntak. Da sangen egentlig var ferdig lurte Lars på om vi ikke skulle ta et lite refreng til, og da var det opp til publikum å synge det a capella. Det blir god stemning av slikt.

Foto: Erik Valebrokk

Ekte gitarhelter! Foto: Erik Valebrokk

«Ved porten der jeg bor» er en søt sang, men føles også litt som en parentes, og da er det godt å få Lars Beckstrøms tredje sang for kvelden, den fabelaktige «Søster». Med sin nærmest Tom Waits-aktige tekst i brevs form er det en vakker, rørende og stemningsfull sang, et lite pustehull med alvor som fungerer utmerket til tross for at vi egentlig er på fest. Når så den avsluttende elektriske og lange versjonen av «Langfredag i Aarhus» sparkes i gang med sitt medrivende countrygyng, er det bare glede å spore. «Alt er til mitt velbehag i dag, nok en deilig dag i dag. Det spiller ingen rolle nå at jeg har ingenting å finne på», synger Lars, og det er en deilig dag. Hadde det vært tak her, hadde jubelen stått i det, men i stedet stiger den høyt til værs når bandet takket for seg.

Jeg må legge til at den unge musikeren Ola Geir Raftevold hjalp til med gitarspill og annet småtteri i går, litt i rollen som produsent Kyrre S. Fritzner, vil jeg tro. Han gjorde en super innsats sammen med Lars, Lars og Lars, samt trommeslager Øystein Paasche.

Foto: Erik Valebrokk

Lars, Øystein, Lars og Lars. Foto: Erik Valebrokk

For meg ble dette gårsdagens siste konsert, en helt suveren avslutning på en godt over gjennomsnittlig vellykket dag. Som jeg har skrevet tidligere har det ikke vært så mye jeg virkelig har gledet meg til fra årets festivalprogram, men jeg blir jo også så å si alltid fornøyd likevel. Takk!

Les også: Klubbøya, Øya dag 1 og Øya dag 2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.