Steffen Kverneland møter veggen

J49A2463 1050x700 - Steffen Kverneland møter veggen
Mannen og myten. Steffen Kvernelands Munch-forside pryder kortveggen til Jens Bjelkes gate 64 på Tøyen og er malt av Monica Tollnes som har gjort en formidabel jobb. Foto: Erik Valebrokk

Det er jo gøy å drikke, sier Steffen Kverneland og gliser gjennom skjegget. Jeg har møtt tegneserieskaperen for å snakke om livet etter 50, alkohol i kunsten og et digert veggmaleri på Tøyen.

Det er en måtelig fin juniettermiddag, og mens jeg venter på Kverneland står jeg og beundrer det enorme maleriet Monica Tollnes fra Malermester Buer har laget på kortveggen av Jens Bjelkes gate 64. Det er jeg ikke alene om. De fem minuttene jeg står her og venter stopper to personer opp og tar bilder med smarttelefonene sine, og så å si alle forbipasserende sender varierende grad av beundrende blikk opp mot veggen. Det er coveret til Kvernelands suksessbok Munch som er avbildet, en tegneseriebiografi som ga ham Brageprisen i kategorien sakprosa, er solgt i utrolige 15 000 eksemplarer i Norge og dessuten er utgitt i Nederland, Tyskland, Polen, Danmark, Sverige, Sør-Korea og Frankrike. Det blir flere land, ifølge Kvernelands forlegger i No Comprendo Press, Espen Holtestaul.

– Det er mektige saker, sier jeg til Kverneland når vi møtes foran muralen.

– Det er helt utrolig, jeg synes det er fantastisk moro. Hadde jeg sagt noe annet måtte du ha banket meg opp!

– Du er glad i skryt?

– Absolutt. Mine tegninger og tegneserier er en direkte henvendelse utad, og hvis jeg får positive tilbakemeldinger er det stas. Det er kanskje litt tabu å innrømme det, men det driter jeg i. En annen ting er ukritisk smisk fra folk som ikke kjenner arbeidene, men har hørt om deg. Det er ikke så interessant.

Kunstneren på barbesøk. Steffen Kverneland er glad i å ta noen glass, men blander aldri alkohol og arbeid. Foto: Erik Valebrokk

Kunstneren på barbesøk. Steffen Kverneland er glad i å ta noen glass, men blander aldri alkohol og arbeid. Foto: Erik Valebrokk

15 000 solgte bøker er et nærmest ubegripelig høyt tall i tegneseriesammenheng. Haugesunderen Kverneland albumdebuterte i 1993 med De knyttede never, basert på Øvre Richter Frichs Jonas Fjeld-roman, og siden har han sakte men sikkert bygget seg opp til der han befinner seg i dag. Han har gjort seg bemerket med sine til dels hardtslående Amputerte Klassikere der spesielt den norske, men også internasjonale, litteraturarven har fått en viss medfart. Sammen med kollega og venn Lars Fiske har han også laget tegneseriebiografien Olaf G. om den norske karikaturtegneren Olaf Gulbransson som slo seg opp i Tyskland, og de to har gitt ut fem bind av Kanon der Kvernelands bidrag i hovedsak har vært materialet som danner grunnlaget for Munch-boken. 52 år gammel er han helt på høyden av karrieren.

- Det var utrolig ubehagelig sier Kverneland om møtet med disse nynazistene under arbeidet med Gulbransson-biografien. Hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

– Det var utrolig ubehagelig sier Kverneland om møtet med disse fotballpøblene under arbeidet med Gulbransson-biografien. Illustrasjon hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

– Det har gått deg veldig bra etter at du bikka 50, men hvordan opplevde du egentlig å bli 50? Er 50 det nye 40?

– Jeg rakk faktisk aldri å feire 50-årsdagen min, for Munch-boka tok så jævlig av. Jeg fikk altså min største suksess som 50-åring og brukte hele året til å fly rundt i inn- og utland og holde foredrag, signere og pushe boka. Ellers er det jo ikke til å unngå at man merker at man blir eldre fysisk, rynker, hvitt skjegg, grått hår og faenskap, men i huet er man den samme. Ideelt sett burde selvfølgelig den fysiske aldringen stoppet en gang i 20-30 årene, mens hjernen fortsatte å modnes.

LES OGSÅ: Er 50 det nye 40?

– Hadde du noen formening om hvor du skulle rent fortellermessig med Munch da du startet?

– Det er et godt spørsmål. Svaret er vel egentlig nei, og det tok meg jo syv år å fullføre boken. Da jeg flyttet til Oslo for snart 30 år siden ble jeg del av miljøet rundt Vagant, og vi var veldig opptatt av modernismen. I den forstand er jeg ikke som serieskaper så opptatt av å følge en handling kronologisk, men tillater meg å springe frem og tilbake i tid. Sånn sett kunne jeg, om ikke stoppe hvor jeg ville, i det minste tillate meg noen fortellermessige friheter.

Alkohol, eller for den saks skyld alle slags rusmidler, er på ingen måte fremmed for kunstnere, artister, skuespillere, og andre skapende mennesker. Fra Christian Krohg og Edvard Munch til Toulouse-Lautrec og Pablo Picasso, fra Ernest Hemingway til Charles Bukowski, fra Janis Joplin og Marianne Faithfull til Steve Earle og Tom Waits – i det hele tatt er vi innom en hel haug av bra folk her – har vi sett dem ty til rus, noen av dem for å skape, andre for å bli inspirert, andre igjen fordi de bare har ramla utpå, for sånt skjer. Mennesker er kort og godt glade i rus.

Lars Fiske og Steffen Kverneland på en snurr under besøk på Munch-museet. Illustrasjon hentet fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

Lars Fiske og Steffen Kverneland på en snurr under besøk på Munch-museet. Illustrasjon hentet fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

Det gjelder Steffen Kverneland og meg og. Vi sitter på übertrendy Postkontoret på Tøyen uten at vi føler oss spesielt trendy av den grunn, med hver vår øl, og jaggu blir det ikke et par whiskey etter hvert også. Kverneland har nærmest gjort det til en imagegreie i sine serier å fremstille seg selv som en drukkenbolt, særlig i tospann med illustratøren og tegneserieskaperen Lars Fiske. Få tegnere kan skape så vellykkede fylletegninger som Kverneland, og ikke minst er han en mester i å beskrive bakrusen.

Dagen derpå og usedvanlig stygg fyll for våre helter i felten. Hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

Dagen derpå og usedvanlig stygg fyll for våre helter i felten. Illustrasjon hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

– Ja, jeg synes jo det er viktig å vise at medaljen har en bakside. Det er veldig gøy å drikke og være på vei opp, men nedturen er desto hardere. Jeg synes i anstendighetens navn jeg må vise den også. Og så føler jeg jo et visst ansvar. For eksempel når jeg sitter og signerer har jeg ofte en øl for hånden, og når det da kommer unge håpefulle med beundrende blikk er det viktig for meg å prøve å si at det ikke bare er å dure på.

Min soleklare Kverneland-favoritt. Det er 17. mai, og Kverneland og Fiske er fyllesjuke så det holder. Ifølge Kverneland klarer som regel Fiske seg fint så lenge han får mat, det er ham selv som virkelig sliter. Hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

Min soleklare Kverneland-favoritt. Det er 17. mai, og Kverneland og Fiske er fyllesjuke så det holder. Ifølge Kverneland klarer som regel Fiske seg fint så lenge han får mat, det er ham selv som virkelig sliter. Illustrasjon hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

– Du kjenner på et visst ansvar altså?

– Ja, jeg gjør jo det.

– Er rus en forutsetning for kunst?

– Nei.

Kverneland drikker da heller aldri når han arbeider, men tror han rus kan øke kreativiteten?

– Nei, ikke alkoholrusen i hvert fall, som jeg har mest erfaring med. Den blir man bare sløv og slurvete av. I beste fall kan man notere noen ideer som overlever neste dags edruelige blikk. Jeg bruker gjerne rusopplevelser som innhold i seriene mine, men det er på linje med andre erfaringer man har gjort seg, som kjærlighet, sex, sorg og så videre. Råstoff, rett og slett.

I motsetning til Kverneland var ikke Munch fremmed for å male i fylla.

I motsetning til Kverneland var ikke Munch fremmed for å male i fylla. Illustrasjon hentet fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

– Kreative mennesker forklares ofte med bruk av alkohol eller andre rusmidler, men det er nok av ikke-kreative mennesker som ruser seg. Blir rusen dermed brukt som et vikarierende motiv?

– Ja, sikkert. Først og fremst tror jeg såpass mange kunstnere bruker alkohol for å koble av fra kunsten. Hodet er på jobb 24 timer i døgnet og kverner (!) rundt kunstneriske problemer. Det er også mye prestasjonspress inne i bildet, hver gang man leverer et nytt arbeid skal man opp til eksamen, man skal slaktes, roses eller ignoreres, og det er det man har valgt å bruke livet sitt på, ikke en tilfeldig eksamensoppgave man får slengt i fleisen. Og for hver gang man har levert noe bra legges lista høyere, publikum forventer seg noe som er minst like bra neste gang. Jeg skjønner veldig godt at det ikke er uvanlig blant nobelprisvinnere i litteratur å få skrivesperre etter at de har mottatt prisen.

– Er en bohemsk livsstil mer akseptert i dag enn i det gamle Kristiania, tror du?

– Tja, det kommer an på om du mener den interne kodeksen i et «bohemsk» miljø, eller omverdenens syn på dem. På overflaten er det nok mer akseptert i dag, samtidig som jeg føler at vi lever i en nypuritansk tidsalder, kanskje særlig når det gjelder seksualmoral. 70- og 80-tallet var mye mer liberale, det er bare å se noen filmer fra den tida. Når det gjelder drikking er det vel status quo, eller kanskje det var mer akseptert i Kristiania – da hadde jo deltakerne i sportsstevner med seg lommelerke.

Edvard Munch i dårlig selskap på grisefylla i vertshuset Zum Schwarzen Ferkel. Vi ser August Strindberg i midten. Blant andre kjente nordmenn som frekventerte denne kneipa var Christian og Oda Krohg, Dagny Juel og Gunnar Heiberg. Illustrasjon hentet fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

Edvard Munch i dårlig selskap på grisefylla i vertshuset Zum Schwarzen Ferkel i Berlin. Vi ser August Strindberg i midten. Blant andre kjente nordmenn som frekventerte denne kneipa var Christian og Oda Krohg, Dagny Juel og Gunnar Heiberg. Illustrasjon hentet fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

– I visse tilfeller går det ofte en syltynn linje mellom rusmisbruk og sinnslidelse, jfr. August Strindberg. Kan du si noe om det?

– Jeg har ikke sans for den kunstnermyten med koblingen geni og psykose, jeg tror det er helt tilfeldig at noen kunstnere bikker over. Det er jo ikke så uvanlig blant ikke-kunstnere heller, men det skal liksom være noe heroisk eller ekstra følsomt og fint hvis det gjelder en kunstner. At Munch på et spesielt tidspunkt i livet holdt på å drikke seg ihjel og fikk hallusinasjoner og psykiske problemer kan nok først og fremst forklares med nettopp alkoholen. Han drakk rett og slett på seg delirium.

– Hvilke likhetstrekk finnes mellom deg og Munch?

– Arbeidsnarkomani, kjærlighet til kunst, alkoholtørst og døde familiemedlemmer.

Steffen Kverneland er som den oppvakte leser nok har skjønt en av de store skikkelsene i tegneserienorge, men kan han si noe om tegneserier i Norge før og nå?

– Oi. Jo, det kommer flere og bedre norske serier nå enn det noensinne har gjort.

Kverneland og Fiske i himmelen fra Skrik. Bildet er en beskåret versjon av samme motiv fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

Kverneland og Fiske i himmelen fra Skrik. Bildet er en beskåret versjon av samme motiv fra Munch (Steffen Kverneland, No Comprendo Press, 2013)

Tronsmo i Kristian Augusts gate har hatt stor betydning for det norske tegneseriemiljøet, og vi er skjønt enige om at det er utrolig gledelig at bokhandelen nå overlever i nye lokaler. Hvordan har Tronsmo så hatt betydning for Steffen som serieskaper?

– Jeg bodde ikke i Oslo «i mine formative år» som det heter, så jeg måtte kjøpe de moderne utenlandske seriene på postordre fra Danmark. Men etter at jeg kom til Oslo har Tronsmo vært svært viktig. Der får man se det beste av de nye seriene så å si fra hele verden, og når man skal lansere nye serier føler man ikke at boka er ordentlig ute før man har signert og/eller holdt foredrag på Tronsmo. De selger også uforholdsmessig store kvanta av seriene våre, så de er virkelig gode til å pushe ting de liker.

LES OGSÅ: Tronsmo lever videre

Nå er Steffen Kverneland, om ikke udødeliggjort, så iallfall på et vis legemliggjort litt sånn ekstra med veggmaleriet av Munch-forsiden hans. Initiativet kom fra Tøyenkampanjen som tidligere har fått dekorert vegger også av andre serieskapere, blant dem Jason. For Kvernelands del har han bidratt til at en bit av Munch dermed blir værende på Tøyen når Munchmuseet snart flyttes til Bjørvika.

Kverneland og Fiske på studietur under arbeidet med Olaf Gulbransson-biografien. Hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

Kverneland og Fiske på studietur under arbeidet med Olaf Gulbransson-biografien. Illustrasjon hentet fra Olaf G. (Steffen Kverneland og Lars Fiske/No Comprendo Press, 2004)

Men hva blir neste prosjekt for vår mann?

– Det vil jeg ikke snakke om foreløpig, det er for mange løse tråder, og jeg vet ikke helt hva det kan bli. Kanskje ingenting. Men aller først har jeg illustrert en bok Terje Emberland har skrevet om norske fascister som kommer til høsten. Der har jeg laget både cover og illustrasjoner inne i selve boken, avslutter Kverneland som er fornuftig nok til å avslå tilbudet om nok en øl. Han drar heller hjem så han skal være i stand til å jobbe dagen etter. Klok mann!

LES OGSÅ: Et stort fortellertalent er født

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *