Antologien Evig barnefri med undertittel «Historier om frivillig barløshet» er ute i butikken. Her har jeg og andre barnefrie/barnløse – blant annet kremfolk som Brita Møystad Engseth, Mari Groven Holmboe, Frank Rossavik, Hilde Marstrander, Camilla Prytz og Ingvill Dybfest Dahl – skrevet om våre opplevelser rundt temaet, alt gnistrende godt redigert av Heidi Helene Sveen. Hun har klart å sette sammen en bok med 14 til dels svært forskjellige innfallsvinkler til et og samme tema. Sa jeg 14? Boken inneholder bare 13 artikler. Ved en kuriøs feiltagelse – spør meg ikke hvordan det har skjedd – har mitt bidrag blitt borte på veien til trykkeri. Derfor har forlaget – skamfulle som de er der i huset – trykket opp en boksingle som bare er MIN. Så i stedet for å være grinete på de tross alt veldig hyggelige menneskene i Humanist Forlag har jeg bestemt meg for å se det positive i at jeg er den eneste av oss 14 bidragsytere som har fått sin egen bok – tynn som den dog er.

Blir førsteopplaget på 2500 eksemplarer av Evig barnefri solgt, blir selvsagt min artikkel med i eventuelt nye opplag, og for dem som er Kindle-brukere eller benytter andre elektroniske plattformer er det ingen sak. Er du mer analogt orientert vil den lille pamfletten min i teorien være å få hos de bokhandlerne som selger boken. Alt etter hvor våkent butikkpersonalet er, vil kundene da få den med ved kjøp av boken, eller den blir lagt ut på disken som en slags teaser.

Uansett legger jeg ut min artikkel «Jeg er ikke far» under her. Siden forlagssjefen faktisk er genuint flau over det inntrufne fortalte hun meg under gårsdagens vellykkede lansering på Litteraturhuset i Oslo at hun ikke hadde noe problem med det. Så er du interessert i temaet, les den gjerne, og la meg igjen få understreke hvor bra jeg synes hele boken er blitt og hvilken strålende redaktørjobb Heidi har gjort. Hun er en meget dyktig dame.

Les også: God morgen, Norge – fra Mari og meg

Jeg er ikke far

Jeg er ektemann, jeg er kjæreste. Jeg er onkel, bror, sønn, fetter. Jeg er en ganske vanlig fyr, en normal samfunnsborger som utfører mitt arbeid, betaler min skatt og gjør mitt beste for ikke å plage andre.

Men jeg er ikke far, og jeg har heller ingen planer om å bli det.

Frivillig barnløs, du! Vi betraktes omtrent på linje med avholdsfolk og vegetarianere – vi møtes med sjenert undring og betraktes som merksnodige vesener et godt stykke distansert fra våre fulle fem.

Men takk og pris er jeg mann. For menn er det å være frivillig barnløs adskillig mindre problematisk enn for kvinner. Og for å ta det med en gang – så ingen skal synes synd på meg fordi jeg kanskje har en kone som ikke kan ”skjenke” meg barn eller at jeg selv skulle være infertil, ute av stand til å reprodusere de genene jeg skamløst betrakter som helt utsøkte – vi er to om det. Jeg er snart 50 år gammel, og gift med en kvinne som er nøyaktig like frivillig i sin barnløshet som meg. Slik har vi hatt det i nesten 20 år, og det er en beslutning vi alltid har stått sammen om.

Min kone har derimot fått møte omgivelsenes og samfunnets fordommer mot ”sånne som oss” i langt større grad enn hva jeg selv har. ”Hvorfor har du ikke barn?” ”Kan du ikke få barn?” ”Du må jo få barn!” ”Det er så hyggelig med barn!” ”Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?” ”Det er egoistisk ikke å få barn!” Disse reaksjonene er enkle å parere og har gjerne enkle svar. Verre er det med de ustilte spørsmålene, blikkene, hviskingen, skepsisen, den faktiske eller innbilte baksnakkingen – alt som sår tvil om hvorvidt man liker barn eller ikke, den eventuelle skuffelsen man påfører foreldre og svigerforeldre ved ikke å få barn.

I sosiale sammenhenger føler hun på alt det usagte, mens jeg kan sitte og ha det helt fortreffelig. Som når det er barn til stede ved middagsbordet og de får lov til å gå og leke snarere enn å bli sittende sammen med oss voksne. Hennes tolkning er da at de blir unnskyldt fordi hun angivelig ikke liker barn. Kanskje har hun også rett, forhåpentligvis har hun det ikke.

Som mann unngår jeg i stor grad dette stigmaet. Jeg har kun én venn som har sagt rett ut at han ikke fatter og begriper at vi ikke vil ha barn. Han skjønner det rett og slett ikke, han synes et valg som vårt er helt ubegripelig. Når jeg ber ham utdype har han ikke mer krutt å komme med enn det jeg har hørt fra ham og mange med ham så mange ganger før; at det er så hyggelig med barn, at vi ikke forstår hva vi går glipp av, at vi ikke kommer til å ha noen til å ta vare på oss når vi blir gamle og grå.

Kan hende kjenner jeg flere som stiller seg like undrende til at vi ikke ønsker barn, men de har i så fall til gode å fortelle oss det. Kanskje de bare er godt oppdratt, eller kanskje de ikke vil såre, synes det er vanskelig, ikke vil snakke om det. Det er jo en smule tabubelagt å være frivillig barnløs.

Jeg skal innrømme at jeg iblant synes det er vanskelig å bli spurt av mennesker jeg møter om jeg har barn. Det er bare tre ord – har, du, barn – men de kan ha en overraskende stor effekt. Når jeg svarer avkreftende føler jeg iblant et visst behov for å forklare meg, og når jeg derfor følger opp med at jeg er frivillig barnløs, føler jeg også et behov for å fortelle at vi er to om avgjørelsen. Jeg er klar over at det er fullstendig irrasjonelt, men som frivillig barnløs føler iallfall jeg på dette stigmaet med ujevne mellomrom, enten jeg vil eller ikke. Er jeg ekstra utrygg i situasjonen har jeg en punchline som jeg tror virker, og den er at vi ikke hadde vært gift eller sammen om vi ikke var enige. Vil den ene det motsatte av den andre – om det er å få barn eller ikke å få barn – er det noe som er så stort og viktig at det vil være ekstremt egoistisk å stå i veien for partnerens ønsker og behov. Da er sannsynligvis den beste utveien å finne en ny partner, simpelthen fordi du befinner deg i et forhold som ikke kan vare.

Men altså… Spørsmålet ”Har du barn?” kan i seg selv være vanskelig i enkelte situasjoner. Mange stiller det rett og slett fordi det anses som small talk, like ufarlig som å snakke om været, og når du er så gammel som meg forventes det ikke alltid at svaret vil være nei. Nylig satt jeg på dekk på en båt utenfor Kypros med to kolleger – en jeg kjenner svært godt, og en jeg hadde møtt få dager tidligere og ikke hadde rukket å bli så godt kjent med. Det var en vakker dag i mai, solen skinte fra skyfri himmel, det glitret i det blikkstille, krystallklare vannet rundt oss, og vi nøt dagen mens vi småpludret om løst og fast. Mitt nye bekjentskap Nikolai hadde gravid kone og skulle bli far for første gang, fikk vi vite, og min gode venninne Vibeke hadde fortalt om sine søte to barn. Det falt derfor Nikolai helt naturlig å spørre meg om stoda: ”Så, har du barn?” spurte han. ”Nei, det har jeg ikke”, svarte jeg. Stillhet fulgte. ”Vi er frivillig barnløse”, fortsatte jeg for å fylle tomrommet som oppstod. Mer stillhet, og denne gangen av det adskillig mer hørbare slaget.

Nikolai har altså her hatt så store problemer med å takle den utvilsomt ganske uskyldige overraskelsen det må ha vært å høre at jeg – gamle mannen – ikke har barn at den gode stemningen er som blåst vekk, hvor vindstille det enn er. Situasjonen er selvfølgelig like klein for meg som for ham, så jeg henvender meg smådesp til Vibeke som sitter på min andre side og skifter samtaleemne. Mon tro om jeg nevnte været på noe vis?

Hvor enkelt det enn er å svare på hvorfor man ikke ønsker egne barn, er det ikke nødvendigvis en enkel avgjørelse. Å gå barnløs gjennom livet er i minst like stor grad et kvalifisert valg som det er å bestemme seg for å få barn. Vi vet vi går glipp av mye, men vi har også tro på at det gir oss adskillig livskvalitet. Men vi velger et annet liv, en annen livskvalitet.

Det vi velger er frihet. Frihet til å gjøre det vi vil, når vi vil. Spise når det passer oss og hvor det passer oss. Spontant reise bort en helg uten at vi trenger å tenke på barnevakt eller å ta med oss barna. Vi har bedre økonomi, bor bedre og spiser bedre. Vi kan utfolde oss som vi vil uten at det går på bekostning av barna. Vi kan bruke tiden vi ville brukt til å kjøre ungene til og fra trening på å dyrke egne interesser. Høres herlig ut, ikke sant?

Det vi mister er følelsen av å bygge en familie, samles rundt middagsbordet og kjenne på tryggheten og tilhørigheten familieenheten ville gitt oss. Vi kan ikke sette pris på egne barns selskap, føle kjærligheten til dem. Vi mister privilegiet det er å følge barnas interesser selv om det stjeler av kvelder og helger og muligens stopper egen utfoldelse. Vi får aldri ta del i stoltheten av å se barna vokse opp, bli mennesker, prestere, kanskje til og med bli en slags speilbilder av oss selv. Og ganske riktig, vi har ikke egne barn som kan ta vare på oss når vi blir gamle.

Men stopp en halv! ”… ta vare på oss når vi blir gamle”? Hva er egentlig det for noe? I mine ører lyder det omtrent som viktigheten av pensjonssparing. Å få barn for å bli tatt vare på som gammel er temmelig kynisk. Jeg tror for så vidt ikke det er eneste grunn til at folk velger å sette barn til verden, men altså…

Det er ingen fasitsvar på hva som er riktig og galt for hver enkelt av oss. Jeg har – selvsagt – stoppet opp mange ganger og tenkt på hvor hyggelig det kunne vært å ha barn. Det kan virke som noe grunnleggende i livet mangler, men like fort er jeg tilbake i den virkeligheten jeg har valgt meg, der jeg er på trygg og velkjent grunn. Likevel har nok alle vi som har valgt å være barnløse følt på savnet den beslutningen kan påføre oss i litt nakne, ubeskyttede stunder. Har vi valgt feil? Har vi begått en kjempetabbe? I vårt tilfelle, neppe. Jeg tror likevel det ligger nedfelt i oss mennesker et behov for å formere oss, for å føre genene våre, eventuelt slekten, videre. Vi kjenner på det iblant, men vi angrer ikke. Det er et valg vi har tatt, som vi står for, som vi er komfortable med.

I en verden der tid er din beste valuta – mer verdifull enn penger, karriere eller familieforøkelse – er det praktisk ikke å ha barn. Det får jeg da også bekreftet relativt ofte fra overarbeidede, stressede foreldre. ”Ååååå, jeg misunner dere!” ”Du valgte rett, du!” ”London nå igjen? Skulle ønske det var meg.” ”Jeg får aldri tid til noe som helst. Når barna har lagt seg orker jeg ikke annet enn å sitte foran TVen før jeg legger meg og det er på’n igjen neste dag.” ”Jeg husker ikke sist jeg leste en bok.” ”Kino? Hva er det igjen? Å ja, det er sånn jeg tar med barna på. Space Dogs! Dritkult!”

Jeg er omgitt av foreldre som stadig vekk antyder at de gjerne skulle byttet plass med meg. Det er nok ytterst tvilsomt om de mener det, men akkurat som de har noe jeg ikke har, har jeg noe de ikke har.

For meg handler det mest av alt om livsstil. Jeg er en mann med mange interesser og gjøremål, jeg reiser en god del i jobben, jeg bruker mye tid på bøker og musikk. Med barn ville jeg opplevd begrensninger i forhold til alt dette. Men for å være dønn ærlig har jeg kanskje ikke noen gang sett dypt og grundig på årsakene til at jeg er frivillig barnløs, på hvilken grad av frivillighet som ligger til grunn for valget min kone og jeg har truffet. Kanskje er det mest av alt bedagelighet? Eller er det frykten for alt som kan gå galt?

Mange hevder at det er egoistisk ikke å få barn, å sette andre interesser foran det som i Første Mosebok heter å være ”fruktbare og bli mange og fylle jorden og legge den under oss.” Jeg undres. Mitt barnefrie liv går da neppe utover det ufødte barnet? Skal det å få barn være en altruistisk handling, altså at man setter barnet foran seg selv og sine egne behov? Skader jeg noen ved å velge bort barn? Bidrar jeg negativt til samfunnet, til BNP? I så fall handler det neppe lenger om barnets beste, men samfunnets. Det ufødte barnet er jo lykkelig uvitende om sin uteblivende borgerstatus, mens barnet som settes til verden vil ha de samme pliktene som oss selv til å bidra til samfunnets beste. Gir man dermed barnet – uforvarende – en instrumentell rolle?

Det er ikke gitt at du gjør barn en tjeneste ved å sette dem til verden. Planeten vår kan være et rått og brutalt sted, og det sier jeg uavhengig av at jeg personlig er optimistisk og positiv av natur. En potensiell sønn eller datter ville sikkert vært takknemlig for å være til, men det er ikke hevet over tvil. I 2011 passerte verdens befolkning syv milliarder, i 2024 vil den nå åtte milliarder. Slik jordklodens ressurser forvaltes i dag er vi ikke i stand til å fø alle, ei heller tilby alle et godt liv. Riktignok er norsk levestandard god nok til at vi kan regne med å klare oss ganske bra i nær fremtid, men befolkningsveksten – både i Norge og verden for øvrig – volder naturlig nok betydelig bekymring.

For mange år siden var innstillingen min – lett koketterende, det skal sies – at jeg ikke ville påføre barn å vokse opp i en så brutal verden som denne. Jeg abonnerer ikke på den tankegangen i dag. Får man først barn, får man ta jobben alvorlig og gjøre det man kan for å gi dem gode liv. Det er uendelig mange faktorer som kan komme inn fra siden og knuse alle gode hensikter, men det får stå sin prøve. Så nei, det er ikke vår brutale verden som stopper meg fra å få barn. Verden kan også være aldeles vidunderlig, og jeg ville helt sikkert kunnet dele den med en ”Mini Me” eller to i en gitt situasjon.

Ofte er imidlertid den virkelige verden nærmere enn vi tror. Den kalles hverdagen og har sin skjerv av prøvelser. Eksempelvis vet jeg en del om det i egenskap av å være skilsmissebarn. Da jeg var 10 år gammel flyttet pappa ut, og mamma ble igjen med mine to søsken og meg. De var 5 og 6 år gamle og ble rammet hardt. Jeg som var noen år eldre forsto mer av alvoret i situasjonen og tok sannsynligvis bruddet enda hardere. Det var mitt livs første – og fremdeles største – krise, og selv om jeg vet det var en riktig avgjørelse at foreldrene mine skilte lag kan jeg den dag i dag ikke underslå at det gjorde utrolig vondt. Hele tilværelsen falt i grus, alt jeg trodde var trygt og varig ble erstattet av usikkerhet og tvil. Som de fleste kom jeg meg over det – vi er jo tilpasningsdyktige – men en skilsmisse påfører barna sår, tvil aldri på det.

Den gang – på midten av 70-tallet – var skilsmisser et uvanlig fenomen. I dag er det, om ikke normen, så adskillig mer utbredt. I den moderne familie har barna en eller to fedre, en eller to mødre, halvsøsken og fillesøsken. Det kan tenkes at det er av det gode, og jeg skal ikke sette meg til dommer over noen. At man risikerer at forholdet en dag kan ta slutt er ikke et argument for ikke å få barn, men bruddet får automatisk større konsekvenser om det er barn inne i bildet. Det er verdt å ta med i betraktningen når man bestemmer seg for å bli foreldre.

Ikke alle er foreldremateriale heller. Hver eneste dag settes barn til verden av menn og kvinner som ikke blir gode foreldre. Det er mange årsaker til det, som at de ikke er modne nok, har rusproblemer, ikke har det nødvendige beskyttelsesinstinktet, ikke kan forsørge barna, eller at de er psykopater eller overgripere, ubehagelig som det er å tenke på. Et flertall er heldigvis godt egnet til å ta vare på barn, men langt ifra alle. Mer enn 10 000 norske barn bor i dag i fosterhjem. Disse barna har altså biologiske foreldre som av forskjellige grunner er ute av stand til å ta vare på dem. Det er meg fjernt å skyve dem foran meg for å argumentere for at jeg ikke vil ha egne barn, men også jeg skal ha økonomi, helse, trygge rammer og andre ting på plass om jeg skal bli far, og kanskje viktigst av alt, et reelt ønske om å bli det. Det siste har jeg ikke.

Det finnes en del oppleste ”sannheter” om oss som har bestemt oss for ikke å få barn, som for eksempel at vi ikke vet hva vi snakker om når vi påpeker alt som har med oppdragelse å gjøre. 48 år på denne jord har dog lært meg at foreldre er hårsåre vesener, så jeg er forsiktig med hva jeg sier. Det skulle for så vidt bare mangle. Andres barn er jo sjelden mitt problem. Når det er sagt, har jeg en del kvalifiserte meninger om hva som er god og dårlig oppdragelse, men jeg skal ikke gå inn på dem her.

En annen av disse ”sannhetene” er at frivillig barnløse ikke liker barn. Det er en frisk påstand som for mitt eget vedkommende er som tatt ut av løse luften. Jeg er onkel til seks barn, og jeg er veldig glad i alle sammen. De er strålende små mennesker, herlige å være sammen med, gøyale å leke med, og i varierende grad er de også gode samtalepartnere. Det er klart jeg snakker med dem om andre ting og på andre måter enn med foreldrene deres, men å tro at man ikke liker barn fordi man selv har valgt å være barnløs er for meg en besynderlig antagelse.

Jeg vil heller være en god onkel enn en potensielt misfornøyd og dårlig far. Så får jeg håpe at mine nieser og nevøer vil huske meg som han kule onkelen når jeg sitter der tilårskommen og dårlig til bens. For meg er det givende å tilbringe tid med barn, men jeg vil ikke tilbringe all min ledige tid med dem. Jeg vil ikke ha ansvaret det er å ha barn, med alle bekymringene og frustrasjonene det medfører. Jeg vil ikke ha den økonomiske byrden, og jeg vil ikke endre livsstil. Det kan godt tenkes jeg ville blitt en god far – mange har antydet det (uten at de nødvendigvis har rett) – men jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har. Som far ville det sett helt annerledes ut, og muligheten for at jeg ikke ville være lykkelig er så avgjort til stede.

Så altså – jeg er ikke far, og jeg har heller ingen planer om å bli det.