I går døde Holger Czukay, bassisten i det eksperimentelle og deilig eventyrlystne tyske bandet Can, 79 år gammel. Jeg skal medgi at jeg aldri helt har gått i dybden på Can, men de fascinerte meg alltid. Jeg ble oppmerksom på Holger Czukay første gang i 1983 da han spilte inn mini-LPen Snake Charmer sammen med Francois Kevorkian, Jah Wobble og The Edge. Det er et stykke fri og søkende musikk som jeg på den tiden – 17 år gammel – knapt hadde hørt maken til. Den var muligens i slekt med Brian Eno og David Byrnes banebrytende My Life In The Bush Of Ghosts, men veldig langt unna hva The Edge drev med i U2 som jeg var stor fan av.

Se også: R.I.P. Walter Becker

Holger Czukay dannet Can i 1968 sammen med gitaristen Michael Karoli, trommeslageren Jaki Liebezeit og tangentmannen Irmin Schmidt. De benyttet seg av flere forskjellige vokalister, blant annet Malcolm Mooney fra 1968 til 1970, og Damo Suzuki fra 1970 til 1973. Til tross for sin bakgrunn fra jazz, avantgarde og diverse kunstmusikk opplevde bandet kommersiell suksess med singler som «I Want More» og «Spoon». Blant deres mest kjente album er Tago Mago (1971), Ege Bamyasi (1972) og Future Days (1973).

Siden mitt kjennskap til Can er såpass begrenset lager jeg ikke en spilleliste her av den grunn at den neppe ville stått til troende. Det jeg derimot gjør er å lenke til den ferske samleplaten The Singles som samler alle bandets singler. Dessuten kan du høre Snake Charmer-albumet i sin helhet i YouTube-lenken over. Den er dessverre ikke tilgjengelig, men heldigvis har jeg den originale vinylutgivelsen – i mine ører en skatt.

For øvrig vil jeg vil si det er på tide at jeg fordyper meg i Cans fantasifulle lydverden.

Sjekk også: Mer enn 300 enstavelseslåter i én spilleliste