Hasse Farmen
«Livet du redder kan være ditt eget»
(Farmen Gramofon)
[usr 6 text=»false»]

Musikkopplevelser kan være så mangt, eller for å snu det på hodet: Opplevelse av musikk kan anta veldig mange forskjellige former. Du kan falle pladask for en sang, for eksempel noe så umiddelbart fengende som «Twist And Shout» eller «Mamma Mia», eller du kan ubevisst la deg forføre av en låt fra en Bowie-plate du har spilt en milliard ganger uten egentlig å ha lagt merke til før den bare en dag «er der». Du kan slumpe til å se et band live som du aldri har helt har fått fot for og la deg gripe av noe ubestemmelig som ikke har latt seg overføre til plateformatet, eller du kan være euforisk på fest og i fylla innse at du «elsker Ariana Grande». Med musikk er mye rart mulig.

Men så er det all den musikken som du hører er bra med en gang, men som vokser og vokser og antar stadig tydeligere form jo mer du hører den. Det er den musikken som inneholder så mange nyanser, så mange lag eller så mye subtil dybde, at den krever mer tid enn den musikken som bare kommer til deg. Det er et velkjent fenomen, og jeg har ikke tall på alle de platene som har vokst til å bli klassikere over tid. Det kan være plater med kjente artister som i første omgang kanskje skuffer, eller det kan være plater du bare ikke registrerer, det kan være plater som du synes er «rare» eller til og med dårlige, og det kan være plater som ikke passer inn i noen av disse mønstrene.

En slik plate er Livet du redder kan være ditt eget, Hasse Farmens fjerde album på 20 år, og hans desiderte mesterverk. Opplevelsen av denne platen var fra starten av da den kom i september som en virvelvind av inntrykk, der medprodusent Kenneth Ishaks oppfinnsomhet og Hasse Farmens nesten deliriske tekster var det jeg først merket meg. At jeg ikke anmeldte platen i september skyldes flere ting, ikke minst at det er en plate med så mange lag at du må høre den veldig mange ganger for bare forsøksvis å kunne «forstå» den. Det er en plate med et så åpenbart omfangsrikt innhold, som vil ta lang, lang tid å gjøre seg ferdig med, at du nesten blir redd for å gå inn i den. Jeg føler meg riktignok ikke ferdig med den nå heller og er slett ikke sikker på om jeg har «forstått» den, mer enn to måneder etter utgivelsen, men i disse årsoppsummeringstider kan jeg simpelthen ikke la være å anmelde denne platen som jeg oppfatter som en av årets aller beste utgivelser.

Sjekk også: Den beste musikken fra september

Som antydet er tekstene nesten deliriske, stream of consciousness-aktige, kreative og fulle av ordspill, omskrivninger og metaforer, for ikke å si referanser, popkulturelle som litterære. En fotocollage på innercoveret viser filmversjonen av Ray Bradburys science fiction-roman Fahrenheit 451, Peter Gabriels tredje soloalbum, bøker av Dante og Fante, plater av Dusty Springfield og Woody Guthrie og mer, alle sammen ledetråder til innholdet på Livet du redder kan være ditt eget.

Åpningssporet heter enkelt og greit «Fahrenheit 451» etter Bradburys dystopiske roman der fortellerpersonen setter «fyr på Dante, Fante, Bradbury, Lindgren». Her går Farmen rett inn i rollen som «brannmann» på motvillig jakt etter kontrabande (om jeg oppfatter den korrekt), og et møte med Shakespeares Romeo og Julie representerer et slags vendepunkt for fortellerpersonen. Alt er fortalt på en litt Raymond Carver-aktig måte, men der Carver tegner bilder av litt mistrøstige skjebner, oppfatter jeg Farmens tekst som en slags marerittvariant av hans fortellerstil. Det er et voldsomt ubehag i formuleringene her, og det minsker ikke i tittelkuttet som er neste spor på platen. «De kom på skolen en dag, to sivile. Kjørte meg vekk, to svarte biler. Jeg satt i baksetet og så på, to stive kraver. Jeg satt urolig og lyttet, til tausheten tale», leser/resiterer han før han sakte tar sangen til sin konklusjon: «Barnelærdom der jeg kommer fra, er at livet du redder kan være ditt eget.»

I «Skal vi krige?» tar han et annet spennende grep. Her har Farmen omskrevet deler av og oppdatert Peter Gabriels «Games Without Frontiers» (fra hans tredje soloalbum, se over), der de små barnas krigslek er en metafor for de langt mer alvorlige krigshandlingene som herjer verden: «Ola leker med Ali, Ali med Ben. Ben leker med Willi, Willi er villig igjen. Suki leker med Atom, Vladi med Bashar. Osama leker sisten, Obama har’n. Blåser en lang marsj og gjemmer seg i sanden. Blåser en lang marsj og lakener i ørkenen. Ai ai ai ai, for en arty krig. Morer seg til døde med et klikk og en joystick.»

«Katt under hett blikktak» er selvsagt en omskrivning av Tennessee Williams Pulitzer-vinnende skuespill Katt på hett blikktak om en familie i krise fanget i et nett av løgner, svik og bedrag, og i Farmens «versjon» spinner han videre og blander både Elvis og Bowie inn i miksen: «Finnes det er liv etter de tretti. Finnes det et liv på andres bekostning. Finnes det er liv på andre siden – finnes det et liv på denne siden. Åh, menn med innsikt, menn i granitt, dere kan ta all den teen i Kina og kaste den på sjøen. Dere kan aldri stoppe tupelosøstre fra å seile sin egen sjø. Nøden lærte oss å spinne, og at ingen vinner før alle vinner. Er det liv på Mars, er det liv i meg? Er det liv i Elvis, er det liv i deg?»

Se også: Hasse Farmens favorittjulelåter

Disse fire låtene utgjør side 1 på vinylutgaven av albumet. Farmens utgangspunkt for innspillingen av Livet du redder kan være ditt eget var å høre den for seg som en slags symfoni, med et klart ønske om at låtene skulle avløse hverandre naturlig, «som satser – fire på hver vinylside – i en – litt langsom – rocksymfoni.» Den ambisjonen har han lykkes med, og når side 2 tar til med den ni minutter lange svevende og suggererende «Mannen i sanden» virker den å bevege seg enda langsommere. Det er kanskje platens aller mest stemningsmettede sang, en besnærende og medrivende affære som lyrisk befinner seg et sted midt imellom road movie og syretripp med Dusty Springfield som sirene. En merkelig, deilig, fascinerende låt.

De tre siste adjektivene der, samt andre jeg var innom i forrige avsnitt – «svevende», «suggererende», «besnærende», «medrivende» – er dekkende for hele platen. Når «Fredag» følger som neste sang og Farmen blander rollegalleriene fra Robinson Crusoe, Bibelen og Manndomsprøven blir ikke dette noe mindre mystisk og uforståelig, en flom av assosiasjoner og tvetydigheter, men det er likefullt en tekst du ikke kan gi slipp på uten videre. «Vi flyr» er en form for veldig skakk kjærlighetssang, der fortellerens stemme er hviskende, messende, fjern i lydbildet: «Du var all min verden i går. Du hvisket jeg elsker deg da. På alle andre enn vårt eget språk. Er du ute av min verden i dag? Beibi?»

Du kan si veldig mye pent om de syv låtene jeg nå har nevnt, men ingen av dem er spesielt innsmigrende melodiske. De har det felles at de er «styggpene» – ofte veldig atmosfæriske og med en «drømmende» fasong – men ingen av dem er akkurat umiddelbart fengende eller potensielle listetopper. Du kan ikke kalle avslutningssporet «Landet» en kandidat til årets hit heller, men det er utvilsomt en veldig pen sang, sannsynligvis den peneste på hele albumet. Jeg har en anelse om at Farmen er veldig bevisst på å bruke stemmen sin som et instrument mer enn bare noe å synge med. For meg virker det veldig tydelig hvordan måten han synger på (eller snakker eller «snakkesynger») er ment å tilføre låtene forskjellig farge, som en ren effektbruk, og i så måte går han forholdsvis tradisjonelt til verks på akkurat denne. Det er da også i denne sangen han tyr til arven etter Woody Guthrie og hans alternative nasjonalhymne «This Land Is Your Land». Med en søt melodi og myk stemme blir avslutningen av albumet en svakt oppstemt oppsummering av alt vi har hørt, og et bud om det som skal komme: «Tilbake i byen – i skyggen av kirkespiret, under minareten – ser jeg et nytt land spire. Noe gleder meg, noe skremmer meg. Noen gjemmer seg, noen selger seg. Noen korser seg, en fremmed spør meg: ble dette landet skapt for deg og meg?»

Livet du redder kan være ditt eget er en skildring av verden slik Hasse Farmen ser den, men det er en plate som også hviler tungt på medprodusentens skuldre. Kenneth Ishak er blant annet kjent fra bandet Beezewax og har i en årrekke laget popmusikk av det litt alternative slaget både her og som soloartist, og han har en veldig deltagende produsentrolle for blant annet Kaja Gunnufsen og lager lydsporet til Bård Torgersens dikt i duoen Universet. På Livet du redder kan være ditt eget kan du si han har valgt en rolle midt imellom de to sistnevnte. Hasse spiller selv gitar, bass og litt synth, mens Kenneth spiller både disse instrumentene og veldig mange flere. Imidlertid er all musikken kreditert Hasse som komponist, så her er bidraget fra Kenneth mindre enn det er på Ikke tenk på det, Kaja Gunnufsens ferske plate, også den et aldri så lite mesterverk.

Les anmeldelsen av Kajas Ikke tenk på det her.

Om han ikke nødvendigvis har bidratt som komponist, har han likevel satt sitt tydelige «ishakske» bumerke på denne platen. Her er en detaljrikdom å dykke ned i som er noe utover det du forventer av en popplate (om dette er pop kan dog diskuteres), arrangementer og instrumentering som er alt annet enn A4, og et lydbilde så rikt på klanger og effekter at du blir helt ør. De to har produsert platen sammen, og bak alt alvoret i lyrikken ligger en lydmessig lekenhet som virker befriende.

Du kan ikke kalle dette hverken pop eller avantgarde eller kunstmusikk eller rock eller noe som helst annet som kunne gi platen en «trygg» merkelapp. Du må bare tro meg på mitt ord når jeg sier at dette er «noe annet» og at det er helt vanvittig bra. Livet du redder kan være ditt eget er kanskje vanskelig å trenge inn i, men det er ikke alt vi skal forstå i hjel for å sette pris på heller. I mine ører er dette både pop og kunst og poesi på en gang, og det er en av årets aller beste plater. Hasse Farmen – og Kenneth Ishak – kan ta juleferie i trygg forvissning om det.