Den store finalen – Øya 2016 dag 4

J49A1763 1050x700 - Den store finalen - Øya 2016 dag 4
Grace Jones avsluttet Øyafestivalen med en konsert for historiebøkene. Foto: Erik Valebrokk

Du milde skaper, for en avslutning på årets øyafestival med utrolige Grace Jones. For ikke å si for en avslutningsdag. Fra Midnight Choir gikk på scenen kl. 13 til Grace Jones gikk av noe etter kl. 23 var det sammenhengende ti timer med til dels avsindig gode konserter, med enorm variasjon i den musikalske fordomsfrihetens navn. Med unntak av de første timenes forsiktige yr, var til og med været nydelig.

Etter tre foregående dager med til dels skyhøy kvalitet på artister og konserter skal det mye til for å toppe hele festivalen så til de grader som i går. Om lørdagen var enda bedre enn fredagen skal jeg være forsiktig med å si, men jeg hadde musikalske opplevelser begge dager som nok vil vise seg å ha satt varige spor.

Paal Flaata er vel strengt tatt Norges beste mannlige sanger, eller? Foto: Erik Valebrokk

Paal Flaata er vel strengt tatt Norges beste mannlige sanger, eller? Foto: Erik Valebrokk

La oss begynne i riktig ende, altså med det gjenforente skienbandet Midnight Choir som holdt to fantastiske konserter på Rockefeller i mars (les anmeldelse her) og har fulgt opp med noen flere jobber før vokalist Paal Flaata nå skal konsentrere seg om utgivelsen av sitt kommende album med Townes Van Zandt-sanger. Det skal i anstendighetens navn sies at den dypt mollstemte musikken til Midnight Choir egner seg bedre innendørs enn på festival i dagslys, så vi får i det minste være fornøyd med at det var “overskyet, med antydninger til yr”, mens de spilte sine tilmålte tre kvarter. Midnight Choir spilte faktisk på den aller første Øyafestivalen i 1999 i kjølvannet av mesterverket Amsterdam Stranded, og spørsmålet er om ikke bandet er enda bedre i dag enn de var den gang eller da de gikk hver til sitt i 2003.

Atle Byström er en fantastisk gitarist. Foto: Erik Valebrokk

Atle Byström er en fantastisk gitarist. Foto: Erik Valebrokk

I front står Flaata flankert av låtskriver og gitarist Atle Byström og bassist Ron Olsen, med innleid hjelp på trommer og tangenter lenger bak på scenen. Jeg husker Midnight Choir som et av Norges aller beste band, men den forestillingen jeg bivånet på Rockefeller i mars og det jeg opplever her på Øya gir meg inntrykk av et band som har modnet, som om det har ligget til lagring i en vinkjeller et sted, og nå endelig er klart til å prøvesmakes. Den enorme følsomheten i Flaatas stemme (Norges beste mannlige sådanne?) og Byströms gitar må trekkes frem spesielt, og sammen med Olsens bass og resten av bandet løftes låter som “Mercy Of Maria”, “Muddy River Of Loneliness” og “Will You Carry Me Across The Water” til nye steder. “Jeff Bridges” fremføres så vakkert at jeg nesten begynner å grine der jeg står, og avsluttende “The Ballad Of Emma DeLoner” er så storslått at jeg bikker. Den begynner helt nedpå med Byström ved tangentene, før han bytter til mandolin og deretter en Fender Telecaster for å banke inn gitarheltfaktene én gang for alle. Neil Young kunne knapt gjort dette bedre.

Ron Olsons bass er en uunnværlig del av Midnight Choirs lydbilde. Foto: Erik Valebrokk

Ron Olsons bass er en uunnværlig del av Midnight Choirs lydbilde. Foto: Erik Valebrokk

Det er for øvrig ikke veldig vanlig at festivalartister takkes av med trampeklapp, men noe som lignet veldig gjallet ut mot den store Amfiet-scenen da Midnight Choir ga seg etter sine fattig tilmålte 45 minutter. Det er på ingen måte nok, og mitt store ønske nå er at gjenforeningen blir permanent og at vi på et tidspunkt får ny musikk. Sammen er de bedre enn hver for seg.

Morten Myklebust er sangeren i fantastiske Apothek. Foto: Erik Valebrokk

Morten Myklebust er sangeren i fantastiske Apothek. Foto: Erik Valebrokk

At Midnight Choir ville levere var ventet, at duoen Apothek skulle imponere så stort var adskillig mer uventet. Jeg ante ingenting om dem, og var egentlig mest av alt litt småmuggen over at Midnight Choir var avspist med så kort tid for at disse jyplingene, hvem de nå var, skulle spille en halvtime på scenen ved siden av. Men man skal aldri si aldri, spesielt når man ikke aner hva man snakker om. Duoen, bestående av vokalist Morten Myklebust og tangent- og datadude Nils Martin Larsen, var utvidet med tre personer på scenen med bass, trommer og ekstra keyboards. Som lyn fra klar himmel slo de meg nærmest i bakken med sin deilige melankolske popmusikk der en tung elektronisk slagside aldri står i veien for de “organiske” instrumentene. Her er det snakk om helt og holdent å spille på lag med teknologien, kontrollere den og tilpasse den det fulle lydbildet. Kompet satt som et skudd, og Morten Myklebusts stemme var en åpenbaring, sval som en lett sommerbris, innbydende og inviterende. Jeg fikk ikke helt med meg tekstene, men de slo meg som interessante, og når Apothek albumdebuterer 30. september vil det være en plate jeg nærmer meg med stor forventning.

Nils Martin Larsen er den andre delen av duoen Apothek som live er utvidet med tre personer. Foto: Erik Valebrokk

Nils Martin Larsen er den andre delen av duoen Apothek som live er utvidet med tre personer. Foto: Erik Valebrokk

Myklebust skal også ha for et særs sjarmerende vesen. Han fremsto som en litt keitete og småsjenert, dypt takknemlig mann som ikke helt klarte å tro at han spilte på Øya. Det virket som han syntes det var veldig stort, og det var i sannhet stort å se Apothek live også. Settet var kort, men meget, meget bra. Vi fikk seks låter som alle sto til terningkast seks. Hvis dette er lyden av 2016, står det bra til. Apothek var simpelthen en stor åpenbaring.

Terje Rypdal ga ekstra farge til Elephant9s kompromissløse musikk. Foto: Erik Valebrokk

Terje Rypdal ga ekstra farge til Elephant9s kompromissløse musikk. Foto: Erik Valebrokk

Det samme var frijazztrioen Elephant9 som var utvidet med alle norske rockgitaristers gudfar, Terje Rypdal. For meg var Elephant9 et nytt bekjentskap. Jeg ante ikke hva jeg gikk til annet enn at jeg forsto det ville bli en intens musikkopplevelse, og lente meg mest av alt på forventningen om å høre Rypdals magi. Men beklager til Terje Rypdal, og til ingen forkleinelse for hans ferdigheter, det var de tre andre musikerne som virkelig imponerte meg. Jeg har vanskelig for å forestille meg at jeg noen gang har sett stødigere musikanter i aksjon, og jeg har altså sett en del.

Nikolai Hængsle Eilerten? En latterlig dyktig bassist, sier jeg bare. Foto: Erik Valebrokk

Nikolai Hængsle Eilerten? En latterlig dyktig bassist, sier jeg bare. Foto: Erik Valebrokk

Bassist Nikolai Hængsle Eilertsen sto på hovedscenen også på fredag, da som den ene delen av Band Of Gold sammen med Nina Elisabeth Mortvedt og syv gjestemusikere, men i dag var det en helt annen type musiker vi bevitnet. Borte var alt som kunne minne om popmusikk, og sammen med trommeslager Torstein Lofthus sto han for det villeste rytmesporet jeg kan huske å hørt i mitt liv. Dette er altså mennesker og ikke maskiner, og vi snakker om en for meg umenneskelig presisjon og kontroll. Musikken flytter på seg noe så jævlig, den går raskt, er aggressiv, hissig og manisk, full av taktskifter og nye vendinger, og oppå dette avsindige kompet pøser Ståle Storløkken på med orgelkaskader for harde livet, mens Terje Rypdal sitter i dyp konsentrasjon på siden. Gjennom musikken antar de fire musikerne på scenen en slags overjordiske dimensjoner, og tar oss som står og gaper med på en astral reise, gudene vet hvor, men bort fra gressmatta og til et helt annet sted. Rytmene suger deg inn, og det hele blir noe i nærheten av ekstatisk.

Torstein Lofthus er en trommeslager av rang. Foto: Erik Valebrokk

Torstein Lofthus er en trommeslager av rang. Foto: Erik Valebrokk

Alt er instrumentalt, og det er lange sanger (Sanger? Låter? Verk?) som lever sine liv i tilsynelatende fri dressur, men som åpenbart er strengt regissert og koreografert. Nå er ikke jeg musiker og har følgelig ikke peiling på slikt, men jeg ser av instrumentparken at de kun benytter vintage utstyr, av det “eklektiske” slaget, som mange – sikkert med rette – hevder gir den aller beste lyden. Old school så det holder, der altså, og en sterk, for ikke å si skjellsettende, opplevelse.

Ståle Storløkken er Elephant9s organist og har full kontroll. Foto: Erik Valebrokk

Ståle Storløkken er Elephant9s organist og har full kontroll. Foto: Erik Valebrokk

I rapporten fra andre øyadag skrev jeg at om vi hadde startet en ny musikalsk tidsregning fra rundt år 2000, ville kvinneandelen på alskens best of-lister blitt veldig mye høyere enn den ellers er, og en tilsvarende øvelse kunne man gjort om man snakket om norsk musikk. Der i gården sto det heller ikke veldig bra til frem til sånn rundt 1990, mens situasjonen i dag nesten er snudd på hodet. Norske band og artister er da også meget godt representert på Øyafestivalen, og denne dagen er det kanskje spesielt mye bra – og variert – på programmet. Mer skal med andre ord følge, og vi kan jo flytte oss bort til Vindfruen (altså den lille scenen ved siden av Amfiet) umiddelbart etter at Elephant9 har takket for følget. Der spiller bergensbandet Great News det de kaller “dazepop”.

Even Kjelby er den karismatiske frontmannen i Great News. Foto: Erik Valebrokk

Even Kjelby er den karismatiske frontmannen i Great News. Foto: Erik Valebrokk

Great News er en powertrio med sløye, litt vindskeive poplåter. Frontfigur Even Kjelby har en lys, velklingende stemme og er i god kontakt med sin indre gitarhelt. Sammen med bassist Ole Kristian Einarsen fyker han rundt på scenen med store glis og ditto fakter, mens Lars Henrik Stoud Platou banker i vei bak trommene.

Etter Elephant9s imponerende opptreden ville det meste blitt et rent antiklimaks, men Great News gjør sitt beste for å underholde, og de lykkes. Låtene viser god melodisans, og trioen låter veldig tøft. Godt jobba!

Med sin fine, litt nedpå låter, sørget Anne Lise Frøkedahl for en sårt tiltrengt pust i bakken. Foto: Erik Valebrokk

Med sin fine, litt nedpå låter, sørget Anne Lise Frøkedahl for en sårt tiltrengt pust i bakken. Foto: Erik Valebrokk

Anne Lise Frøkedal, kjent fra Harrys Gym og I Was A King, er på plate blitt til soloartisten Frøkedal, mens hun på scenen fronter Frøkedal & Familien. Det var rett og slett ganske deilig å komme litt ned etter alt gitarøset og høre et band som er udiskutabelt låtbasert. Her er ingen store fakter, ingen eksesser, og de har ikke en gang en “ordentlig” trommeslager. De har imidlertid Thea Glenton Raknes fra Thea & The Wild som stående trommeslager/perkusjonist/korist, og på et par låter dukker übertrommis Olaf Olsen opp som nyeste “familiemedlem”. Og det klarer seg lenge. Det er helt OK uten trommeslagere hele tiden. No offense meant, men som sagt trengte vi på dette tidspunktet å roe nepa en smule.

Frøkedals sanger, som for eksempel “Cherry Trees” og “The Man Who Isn’t Here”, er fulle av skjønnhet og ynde, og klinger helt vidunderlig. Responsen er deretter, og Anne Lise Frøkedal selv er en scenevant og dyktig frontfigur. Jeg er sant å si litt usikker på om Frøkedal & Familien er det perfekte festivalband med tanke på hvor lavmælte mange av sangene er. De innbyr liksom hakket mer til stille kontemplasjon enn hva som er mulig å oppnå på Øyafestivalen, men det låt veldig pent i går.

Kamasi Washington og bandet hans spilte alt remmer og tøy kunne holde. Foto: Erik Valebrokk

Kamasi Washington og bandet hans spilte alt remmer og tøy kunne holde. Foto: Erik Valebrokk

Dermed var det tid for nye musikalske “utskeielser”, denne gangen med Kamasi Washington og band. Han er en anerkjent jazzmusiker og bandleder, og ga i fjor ut det kritikerroste trippelalbumet The Epic som ble en overraskende salgssuksess. Nå entrer han og bandet Vindfruen-scenen på Øya, og Kamasi forteller at de er her for å ha det “litt moro”. Og moro blir det. Improvisert jazz eller frijazz slik den Kamasi Washington spiller er noe jeg ikke har filla peiling på, men det er deilig å bli tatt med ut på en supersonisk musikalsk reise av dette slaget. Sant skal sies, jeg benytter deler av settet til en kort matpause, men den kunne strengt tatt ha kommet på et annet tidspunkt også. Dette var rett og slett veldig bra, og jeg blir nok en gang påminnet hvor fantastisk bookingen til Øyafestivalen er med sin totale sjangerblindhet og enestående bredde. Først Frøkedal & Familien og så Kamasi Washington, liksom? Saklig!

Det skal også være plass til pophelter som Sondre Justad på Øyafestivalen. Foto: Erik Valebrokk

Det skal også være plass til pophelter som Sondre Justad på Øyafestivalen. Foto: Erik Valebrokk

Det er et stykke vei fra de to til neste post på programmet også. Nå er det Sondre Justads tur til å entre hovedscenen, og tenåringsjentene står klint inntil sperringen foran scenen. De hyler av fryd, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg skvetter der jeg står rett foran dem i fotograven. 25 år gamle Sondre er fra Henningsvær i Lofoten, og et oppkomme av gode poplåter. At han er populær blant den yngre delen av publikum skyldes også at han er en kjekk og sjarmerende ung mann og skriver tekster på dialekt om nettopp det å være ung.

Sanger som “Lovte dæ”, “Tida vi bare va” og “Det e over” er utsøkte innen sin sjanger, og når Sondre og bandet banker på med de to store hitsinglene “Nu har du mæ” og “Riv i hjertet” til slutt er det med autoritet og selvsikkerhet. Disse gutta har spilt seg gjennom Norge det siste året og jobbet inn et sett som bærer preg av det. Det er rutinert uten å være kjedelig, og det er dessuten riktig så godt med litt uforfalsket, kommersiell popmusikk nå.

Med sin voldsomme energi, sprudlende humør og deilige musikk, skapte Anderson.Paak ordentlig feststemning. Foto: Erik Valebrokk

Med sin voldsomme energi, sprudlende humør og deilige musikk, skapte Anderson .Paak ordentlig feststemning. Foto: Erik Valebrokk

Nå skal vi imidlertid nok en gang rives ut av den ene stemningen for å ta inn over oss en helt annen, eksemplifisert ved det amerikanske hip hop-fenomenet Anderson .Paak. Han har fått stor og velfortjent oppmerksomhet for det glimrende albumet Malibu som kom i januar. Anderson .Paak blander hip hop, soul og jazz og skaper en salig røre av vellyd og glede, både på plate og scene. Han kommer farende ut med mikrofon i hånden og spretter rundt på scenen, mens en meget habil bassist og gitarist gjør sitt, og etter et par låter setter han seg selv bak trommene. Han dobler nemlig som rapper og trommeslager som den mest naturlige ting på denne siden av Phil Collins, og er like sprudlende, blid, entusiastisk og full av energi både bak trommene og på beina. Når han ikke spiller trommer selv er lyden på boks uten at det påvirker konserten i negativ retning, og Anderson .Paak og bandet skaper rett og slett dagens første ordentlige fest. Han formelig eier publikum og elsker scenen, og med avsluttende “Am I Wrong” har han oss så til de grader i sin hule hånd. Hele mengden foran Vindfruen-scenen svaier og danser, solen skinner, og akkurat der og da er det ingenting annet enn den fantastiske musikken som betyr noe. Wow!

Yannis Philippakis og Foals var gårsdagens eneste lille nedtur. Foto: Erik Valebrokk

Yannis Philippakis og Foals var gårsdagens eneste lille nedtur. Foto: Erik Valebrokk

Etter en slik feststund er det duket for dagens for mitt vedkommende eneste kjedelige konsert. Engelske Foals er jeg glad i på grunn av én låt, den aldeles glimrende “My Number”, men den brenner de av helt i starten og følger på med et sett ganske ordinær gitarbasert indiepop. Det er i grunnen ingenting i veien med musikken til Foals, den er ikke dårlig, men etter alle disse utrolige opplevelsene vi nå har vært gjennom faller den pladask til jorden.

Sebastian Ulstad Olsen og Death By Unga Bunga fikk opp stemningen betydelige hakk. Foto: Erik Valebrokk

Sebastian Ulstad Olsen og Death By Unga Bunga fikk opp stemningen betydelige hakk. Foto: Erik Valebrokk

Da blir det mossingene i Death By Unga Bungas oppgave å reise den musikalske kjerringa, og det klarer de aldeles utmerket. Deres bøllete no nonsense rock’n’roll er akkurat det som skal til for å viske ut det skuffende inntrykket av Foals. Fire plater inn i karrieren har de all den rutinen og selvsikkerheten som skal til, og det er duket for en liten time med uforfalsket moro. På dette tidspunktet har jeg imidlertid flydd i skytteltrafikk mellom scener i mer enn syv timer og trenger en ørliten pause. Derfor mener jeg ikke noe mer om Death By Unga Bunga her, annet enn å si at de tre låtene jeg fikk med meg fløtta på seg som bare det.

Og så, til slutt, er turen kommet til Grace Jones. At hun er her skyldes tidenes hell i uhell-situasjon, at de egentlige headlinerne Haim måtte kansellere og den legendariske jamaicanske artisten og performancekunstneren steppet inn som erstatning. Skjønt, erstatning? Haim som hovedattraksjon på Øyas avslutningsdag ville rett og slett vært litt merkelig, mens Grace Jones på den annen side neppe kunne vært riktigere.

Slik entret Grace Jones scenen på Øyas siste dag. Foto: Erik Valebrokk

Slik entret Grace Jones scenen på Øyas siste dag. Foto: Erik Valebrokk

Hun skapte da også en opptreden for historiebøkene, iallfall den dagen Øyafestivalens historie skal skrives. En heldekkende svart duk er hengt opp foran scenen, og et stort og forventningsfullt publikum er på plass. Ganske sikkert er veldig mange her ene og alene for å oppleve Grace Jones, og jeg er sikker på at ingen av dem angrer. Duken faller, og til syne kommer 68 år gamle Jones iført en dødningemaske i gull og svart kappe. Hun står på en plattform bakerst på scenen, og synger en hypnotisk “Nightclubbing” akkompagnert av et band som i løpet av konserten viser seg å være eksepsjonelt kompetent. Dette er musikk for mellomgulvet, og den fremføres deretter.

“Nightclubbing” er åpningen av et sett som blir til de grader spennende på mer enn én måte. Musikken vi får høre er en ting, men en Grace Jones-konsert handler om så mye mer. Det er performancekunst av beste merke, der dans, kostymer, lys og dialog er vel så viktige ingredienser. Når hun kaster kappen ser vi at hun er toppløs, kun iført et korsett og g-streng, og hun er kroppsmalt med de ikoniske stripene slik Keith Haring malte henne i 1984 da han brukte henne som levende kunstinstallasjon. Mellom hver sang skifter hun hodeplagg, og hun benytter tiden til å bable i vei om tilsynelatende alt og ingenting, om religion og sex, om Jamaica og Norge. Her skal det ikke være et kjedelig sekund, og det blir det heller ikke.

Grace Jones klarte seg utmerket uten klær. Det var jo fremdeles sommer i Norge, mente hun. Foto: Erik Valebrokk

Grace Jones klarte seg utmerket uten klær. Det var jo fremdeles sommer i Norge, mente hun. Foto: Erik Valebrokk

De fleste sangene er velkjente, mens “This Is” og “Williams’ Blood” fra 2008-utgivelsen Hurricane glir fint inn i helheten. Låtene blir spilt i lange versjoner, og de stadige kostymeskiftene fører til at det ikke blir plass til så altfor mange, men det vi får en gjennomgående helt kanon. Her er hennes hypnoitiske versjon av Pretenders’ “Private Life” og en intens oppjagd versjon av Roxy Musics “Love Is The Drug” som skiller seg betydelig fra den hun spilte inn til Warm Leatherette-albumet i 1980.

Aller best denne kvelden er en fantastisk versjon av “Pull Up To The Bumper” som bare oser av råhet og animalsk kraft, der bandet til de grader kommer til sin rett. Den får originalen fra 1981 til fullstendig å blekne, og det sier ikke så rent lite. Avsluttende “Slave To The Rhythm” er også strålende, og her står hun faktisk og danser med en rockering gjennom hele låta. Den er ikke i nærheten av å falle nedenfor midjen, og her er vi vitne til kroppsbeherskelse på et helt annet nivå enn den eksempelvis jeg selv er i besittelse av.

Rockeringen gikk rundt midjen gjennom hele "Slave To The Rhythm", og det var tolvtommersversjonen som ble spilt, for å si det sånn. Foto: Erik Valebrokk

Rockeringen gikk rundt midjen gjennom hele “Slave To The Rhythm”, og det var tolvtommersversjonen som ble spilt, for å si det sånn. Foto: Erik Valebrokk

Grace Jones er 68 år gammel, sprek som et uvær, uredd og passe klin kokos, og hun var den perfekte avslutningsartist for en festivaluke som har vært stappfull av suverene konserter. Takk for i år, Øya. Det har vært veldig, veldig moro!

Her kan du også lese om dag 1, dag 2 og dag 3 av Øyafestivalen.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *