Utrolig rørende om Glen Campbell

Glen Campbell: I'll Be Me er en rørende avskjed med en av verdens fineste sangere.

Glen Campbell: I’ll Be Me
Regi: James Keach
Med: Glen Campbell, Kim
Campbell, Ashley
Campbell, m.fl.
6 Stars
Beautiful singing voice, a pure tone and the simple presentation… Never fancy, he wasn’t singing all over the place. It was simple at the surface, but it was a world of emotion underneath.

Ordene tilhører Bruce Springsteen, en av en lang rekke kjente skikkelser som uttaler seg i den nydelige dokumentarfilmen Glen Campbell: I’ll Be Me (tilgjengelig på Netflix), der vi blir presentert for et nådeløst ærlig portrett av et menneske – og en familie – som blir offer for Alzheimers sykdom. Da Glen Campbell ble diagnostisert med den alvorlige sykdommen som rammer nervecellene i hjernebarken og blant annet bryter ned hukommelsen og svekker kognitive funksjoner ble det bestemt at han skulle legge ut på en landsdekkende avskjedsturné i USA, og her har regissør James Keach hatt full tilgang. Filmen sentreres rundt sykdommen med turneen som et naturlig bakteppe, og vi ser hvordan (den stadig levende) legenden falmer og blir gradvis dårligere. Det er et hjerteskjærende skue, selvsagt på Campbells egne vegne, men vel så mye på vegne av familien og vennene rundt ham, ikke minst hans fjerde kone og ektefelle gjennom snart 34 år, Kim. Når han synger den vakre “I’m Not Gonna Miss You”, sin aller siste innspilling mot slutten av filmen, er det ikke mulig å holde øynene tørre. Her er en mann som kanskje bare delvis er klar over sangens profetiske budskap, nemlig at han ikke vil savne noen rundt seg, fordi han ikke lenger aner hvem de er.

En ting er at Alzheimer-pasienter mister hukommelsen, men deri ligger jo også minnene våre, og det er minnene som gjør oss til den vi er. Tenk deg at alt glipper, at du bare lever forvirret i nuet uten å forstå rare greiene av det som foregår rundt deg. Alzheimers sykdom bryter gradvis ned hjernens funksjoner og er dessuten dødelig, selv om dødsårsaken vil være en ytre årsak og ikke sykdommen i seg selv.

James Keach’ kamera følger Campbell og familien hans gjennom halvannet år eller deromkring, og dermed er vi som seere også med på de forskjellige stadiene, fra tidlig i sykdomsforløpet når familien bestemmer seg for å offentliggjøre sykdommen og i den forbindelse turneen, til den siste, 151. (!) konserten som finner sted i Napa, California 30. november 2012. Denne siste konserten går ikke spesielt bra, for å si det forsiktig, men turneen som helhet er bemerkelsesverdig vellykket sykdommen tatt i betraktning. Selv om Campbell er helt avhengig av en teleprompter for å huske tekstene, sitter musikken i beinmargen, og han er i full stand til å spille gitar som den gitarhelten han er, og han kommuniserer fint med publikum. Legene er da også overbevist om at turneen er i Campbells beste interesse og at han ved å opptre – som er det han elsker aller mest her i livet – også bremser sykdommen til en viss grad.

Jeg skammer meg ikke over å si at jeg ble dypt rørt og felte mang en tåre da jeg så denne filmen. Det gjør vondt å se et friskt menneske falme og forsvinne, og vissheten om hvor utbredt sykdommen er, gjør ikke saken bedre. Campbells familie brukte sykdommen så godt de kunne politisk, og datteren Ashley fikk holde en tale i kongressen for å gjøre politikerne oppmerksomme på alvoret og en sterkt mangelfull pengebruk i forhold til forskning på Alzheimers sykdom. I 2006 var det registrert at så mange som 26,2 millioner mennesker var rammet av Alzheimer på verdensbasis, og overføringene står på ingen måte i forhold til det høye tallet.

Les også: Historisk konsertopplevelse med Jimmy Webb

Selv om filmen er trist som faen, er den også veldig fin. Den tegner et bilde av en familie som holder sammen i en tung tid, og den viser en hovedperson som forsøker å være så sterk han bare klarer oppi det hele og som stort sett også beholder humoren. Gjennom en rekke intervjuer med blant annet Springsteen, Blake Shelton, Brad Paisley, The Edge fra U2, Jimmy Webb, Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers, Vince Gill, Kathy Mattea, Sheryl Crow og Steve Martin, ja, til og med Bill Clinton, får vi også en følelse av hvilken bauta artisten Glen Campbell er. Med sanger som “Gentle On My Mind”, “Wichita Lineman”, “By The Time I Get To Phoenix” og “Rhinestone Cowboy” ble han et amerikansk ikon svært få artister kan måle seg med. Nå er han 80 år og svært syk, men tilgi følgende klisjé: Musikken han etterlater seg vil vare evig. Her har jeg laget en spilleliste med mine Campbell-favoritter. Hør på den, og se for all del filmen. Den er nydelig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *