Melankolsk midnattsmesse

FullSizeRender 2 1 - Melankolsk midnattsmesse
Atle Bystrøm, Paal Flaata og Ron Olsen er tilbake som Midnight Choir. På tide, spør du meg. Foto: Erik Valebrokk
MI0001407402 - Melankolsk midnattsmesse
Midnight Choir
Rockefeller
7. mars 2016
6 Stars
Mer enn et døgn etter er jeg fremdeles svimmel med tanke på hvor bra det gjenforente Midnight Choir er. Trioen fra Skien hadde ikke spilt sammen på 13 år før søndagens og mandagens to dønn utsolgte hus på Rockefeller, og det er så jeg knapt kan huske at de har vært bedre. En to timers parademarsj gjennom mange av deres fineste stunder ga en vedvarende gåsehudfølelse som bare så vidt har sluppet taket nå.

Midnight Choirs selvtitulerte debutplate fra 1994 bar på ingen måte bud om hvilken retning trioen snart skulle bevege seg i. Det var et straight stykke countryrock, riktignok med en stemme i front som vi hverken før eller siden har hørt maken til innen norsk populærmusikk. Albumet var ganske utsøkt, men dreiningen over i et stadig mørkere, naknere, mer melankolsk univers så vi ikke komme. Oppfølgeren Olsen’s Lot (1996) – som nå utgis i dobbel deluxeversjon på CD, og vinyl for første gang – inneholdt sanger som “The Ballad Of Emma DeLoner” og “Jeff Bridges”, dystre komposisjoner av den sorten som best hører hjemme i de mørke timer, med såre strykere her og låtskriver Atle Byströms gitar der, hele tiden med Paal Flaatas fantastiske stemme som gir låtene vinger, kraft og drama. Musikalsk var det også et tydelig steg i retning av et mer europeisk lydbilde, der flere av låtene også var pianobasert.

Les også: Stadionartist på liten klubbscene

Forvandlingen ble fullbyrdet med Amsterdam Stranded (1998), en udiskutabel klassiker som skyldte mye til plater som Talk Talks Spirit Of Eden og Laughing Stock, og artister av typen Joe Henry og Nick Cave And Bad Seeds, samt mye annet stemningsfullt og mørkt, deilig og vakkert. Produsent Chris Eckman (The Walkabouts, Chris & Carla) viste seg også å være en perfekt samarbeidspartner for Midnight Choir. Posisjonen som landets ledende melankolikere ble befestet med de to oppfølgerne Unsung Heroine (2000) og Waiting For The Bricks To Fall (2003) før det var kroken på døra og solokarrierer for Bystrøm (under artistnavnet Al DeLoner som han lanserte alt på Olsen’s Lot), Flaata og bassist Ron Olsen.

Men søndag og mandag sto de omsider på samme scene igjen, og hvor fine plater de enn har gitt ut i mellomtiden, er det som Midnight Choir de virkelig skinner. Det var omtrent som tiden hadde stått stille de siste 13 årene og de ikke hadde vært borte i det hele tatt. Her var en tilstedeværelse, musikalitet og intensitet som vitner om at de hører sammen som trio, vel å merke godt assistert av et knippe utmerkede musikere: Frederik Mustad på Hammond B3-orgel, Glenn Vidar Solheim på trommer, Gøran Grini på ymse samples og effekter, to fiolinister (Øystein Imsen og Max Lorenz), og Eckman (som var produsent på fire av fem plater) hentet inn som en “special guest star” på gitar.

Med sedvanlig sobert scenelys, en klynge røde roser festet til Flaatas mikrofonstativ, Bystrøms veldig kule cowboyhatt, og Olsen i bar overkropp og kontrabass, var det litt av et skue. Lyden var krystallklar og ren, og at Atle Bystrøm viste mer gitarheltfakter enn jeg kan huske å ha sett noen gang, skadet heller ikke. Han løftet flere av låtene noen ytterligere hakk med seriøst flotte soloer.

Og låtene? Utvalget bestående av 19 låter fra alle fem album var rett og slett perfekt. Vi fikk “October 8”, “Mercy Of Maria”, “Harbor Hope”, “Amsterdam Stranded”, “Jeff Bridges”, “Snow In Berlin”, “Degas’s Eyes”, “Dear Friend”, “Sister Of Mercy” og mange flere. Jeg skulle gjerne hatt “Painting By Matisse” også, men jeg skal ikke klage. Den ene låta jeg derimot ikke synes passet så godt inn i settet var “Talk To Me” fra debutalbumet. Den er så mye mer pop enn resten at den skilte seg veldig ut, og kanskje var den et unødvendig eller overflødig innslag. Men for all del, det er en av deres mest kjente sanger, så det er ikke så underlig at de spiller den.

Det begynte med en konsert – “One Night Only” – som ble utsolgt på null komma svisj, og dermed ble det satt opp ekstrakonsert. Nå skal Midnight Choir også spille på Union Scene i Drammen 21. april, og bandet åpner Øya-lørdagen 13. august, kl. 13.00. Det kan med andre ord virke som Midnight Choir virkelig er tilbake, og har vi flaks får vi kanskje en ny plate også på et tidspunkt. Jeg anser det som et enormt privilegium å ha sett dem igjen, og jeg kan altså trygt si at det ikke blir siste gang heller. Velkommen tilbake, gutter. Dere har vært savnet.

Les også: Hello, my name is Johnny Cash

Her er sangene de spilte i rekkefølge, både i Tidal og Spotify.

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *