Kvinnedagen – Øya 2016 dag 2

En strålende opplagt Frøder bidro til at gårsdagen ble damenes dag på Øya. Foto: Erik Valebrokk

Det er som regel slik at kvinneandelen blir svært knapp når kritikere og ymse musikkforståsegpåere – meg selv inkludert – skal lage lister over tidenes beste album og låter og ditt og datt. Det skyldes neppe hverken fordommer eller uvett, men mer at mannsdominansen var intet annet enn overveldende innen den “seriøse” populærmusikken fra dens start – si sånn rundt omkring 1955 – og frem til cirka 1990, eller kanskje til og med 2000.

I 2016 er situasjonen takk og lov en ganske annen. Hadde vi startet en ny populærmusikalsk tidsregning fra 2000 er jeg slett ikke sikker på at herrene hadde stukket av med flest plasseringer på mine best of-lister. Rett skal dog være rett. Når jeg nå kikker på listene over hva jeg mente var fjorårets beste album og låter er mannsdominansen der fremdeles, men det har bedret seg betraktelig i forhold til hvordan det var tidligere. Dag 2 av Øyafestivalen 2016 kan stå som et lysende eksempel på at kvinner har tatt sin rettmessige plass, selv om mange festivalarrangører stadig får tyn for lave kvinneandeler. Den kritikken bør Øya gå fri fra.

Norske Dagny åpnet gårsdagen, og jeg spår henne en lysende popfremtid. Foto: Erik Valebrokk

Norske Dagny åpnet gårsdagen, og jeg spår henne en lysende popfremtid. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens første artist var norske Dagny, med etternavn Norvoll Sandvik. Den londonbaserte tromsøjenta har fått stor internasjonal oppmerksomhet for singlen “Backbeat” som har vært benyttet i TV-serien The Vampire Diaries, og den nye singlen “Fool’s Gold” flytter bra på seg på Spotify for tiden. Snart kommer hun med sin første EP, så får vi håpe 2017 byr på et album.

I så fall har jeg en mistanke om at Dagny kan stå foran et seriøst gjennombrudd. På scenen fremstår hun som entusiastisk, engasjert og forholdsvis nøktern. Hun flørter lett med publikum, men innen rimelighetens grenser, og virker ekte glad for det gode oppmøtet såpass tidlig på dagen. Det vi får servert er et knippe strålende låter som først og fremst får meg til å tenke på amerikanske Lissie og svenske Amason som begge kanaliserer arven fra Fleetwood Mac anno Rumours (1977) og Tango In The Night (1987). “Fool’s Gold” er et godt eksempel, men dette gjennomsyrer hele settet. Låtene hennes er gjennomgående veldig catchy, allsangvennlige og dansbare og står dessuten perfekt til det gode været. Dette er moderne solskinnspop, og Dagny har en melodisans og en fantastisk i kraft i stemmen som jeg tror vil føre henne langt. En suveren start på dagen, altså!

Frøder, med fornavn Katrin, leverte et utmerket sett i går. Gleder meg til debutalbumet. Foto: Erik Valebrokk

Frøder, med fornavn Katrin, leverte et utmerket sett i går. Gleder meg til debutalbumet. Foto: Erik Valebrokk

Frøder, med fornavn Katrin, var neste artist ut, og det på den store scenen. Ikke dårlig for en norsk artist som ennå ikke har albumdebutert. Hun er kjent som stemmen bak CLMDs “The Stockholm Syndrome”, men som soloartist gjør hun helt andre ting som umiddelbart fremstår som mer “seriøse”. Her snakker vi om moderne elektronisk popmusikk som ofte er litt nedpå og atmosfærisk, samtidig som hun ikke glemmer dansegulvet heller. De to singlene “Air I Need” og “Over The Sea” står som eksempler på begge retninger, og sammen danner de en helhet og et musikalsk grunnlag som kler Frøder aldeles utmerket.

Hun har en nydelig stemme og ser ut til å trives noe veldig på scenen. Smilet sitter løst, hun er i stadig bevegelse, og akkompagneres litt ut i konserten av fire korister som gir henne og bandet et ekstra løft. Det er noe storslått og ganske besnærende over Frøders musikk, og publikum ser ut til å sette pris på det de får servert. At hun er en artist med en fremtid er jeg virkelig ikke i tvil om. Dette er solid og gir grunn til å glede seg til albumet som er rett rundt hjørnet.

Julia Holter er nok ikke den fødte festivalartist. Foto: Erik Valebrokk

Julia Holter er nok ikke den fødte festivalartist. Foto: Erik Valebrokk

Julia Holter – kritikerrost og bejublet som hun er – er ingen festivalartist om vi skal dømme ut fra gårsdagens opptreden. Rett skal være rett, publikum virket ikke veldig interessert i hennes ikke spesielt umiddelbare kunstpop (?), men dette er heller ikke musikk som kler festivalformatet nevneverdig. Skal man oppleve Holter bør det være hjemme i egen stue eller i en mer intim konsertsal. Etter fem-seks låter kjedet jeg meg såpass at jeg heller stakk ned i Sirkus-teltet der det norske hardcorebandet Okkultokrati harvet i vei. Det var veldig mye kulere. Sorry, Julia!

Svenske Seinabo Sey leverte en gårsdagens aller fineste konserter. Foto: Erik Valebrokk

Svenske Seinabo Sey leverte en gårsdagens aller fineste konserter. Foto: Erik Valebrokk

Men så jävlar var det dags for svenske Seinabo Sey, som for meg ble gårsdagens store aha-opplevelse. Jeg stilte med null forventninger, selv om jeg liker singlen “Younger” som også er blitt remikset av Kygo med hva det innebærer av suksess og et visst gjenkjennelig lydbilde. Det var imidlertid den eneste sangen jeg hadde hørt av henne, og det viste seg at hun er en artist med adskillig mer å by på enn samplede panfløyter. For øvrig er originalversjonen av “Younger” fri for disse, om noen skulle lure.

Jeg beklager om det ikke vedkommer saken så veldig, men jeg måtte bare publisere et bilde av Rosemary Longdon-Hughes som korer for Seinabo Sey. Festivalens vakreste? Foto: Erik Valebrokk

Jeg beklager om det ikke vedkommer saken så veldig, men jeg måtte bare publisere et bilde av Rosemary Longdon-Hughes som korer for Seinabo Sey. Festivalens vakreste? Foto: Erik Valebrokk

La oss begynne med stemmen. Sterk, kraftig og uttrykksfull, breddfull av følelser og oppriktighet, et våpen som kommer godt med i det tilsynelatende mylderet av R&B-artister av varierende kvalitet. Låtene må i grunnen kunne kategoriseres som ren popmusikk, men med forsiktige elementer av såvel moderne R&B som gammel soul, samt en dæsj hip-hop og dansemusikk. Sangene hennes er dypt personlige, og den åpenheten hun byr på fra scenen, der hun forteller om følelsene rundt brutte forhold og farens dødsfall for fire år siden, bidrar i tur til et hengivent publikum. Når hun så smeller til med å si “I just fucking LOVE to sing” og forklarer hvor takknemlig hun er for å kunne gjøre det som et levebrød er det bare jubel, smil og latter å få tilbake. Selv må jeg si jeg er takknemlig for å ha oppdaget Seinabo Sey – og det fine debutalbumet Pretend – sånn på ordentlig.

Troy Sanders elsker scenen! Og bassen sin. Foto: Erik Valebrokk

Troy Sanders elsker scenen! Og bassen sin. Foto: Erik Valebrokk

I fjor avlyste metalheltene i Mastodon sommerturneen sin som blant annet skulle ført dem til Øya, men i går var de klare. Jeg må medgi at kjennskapet mitt til Mastodon er… la oss si begrenset, med tanke på at jeg ikke er noen utpreget metaltilhenger, men det lille jeg fikk med meg av gårsdagens konsert var tøft på linje med både toget og trikken. Ikke minst setter jeg pris på å se et band som Mastodon, som velter seg i rock’n’roll-klisjeer og elsker hvert sekund av det. Bassist og vokalist Troy Sanders med sitt store grå hår og skjegg drar på noe jævlig og rister løs, flankert av gitaristene Brent Hinds og Bill Kelliher, som ser ut som henholdsvis gjennomtatovert villmann og uttrykksløs pornoskuespiller, med trommeslageren Brann Dailor som sitter bak og kliner til med alt han har. Herlig!

Amanda Bergman gjestet Øya med Amason i fjor. I går var hun tilbake som soloartist. Foto: Erik Valebrokk

Amanda Bergman gjestet Øya med Amason i fjor. I går var hun tilbake som soloartist. Foto: Erik Valebrokk

Jeg nevnte det svenske bandet Amason i forbindelse med omtalen av Dagny. Amason spilte på Øya i fjor, og i går var Amanda Bergman tilbake som soloartist med den ferske debutplaten Docks i bagasjen. På plate er stemmen og meloditeften suveren, på scenen ikke helt på nivå. Hun fremstår som noe usikker, kanskje overveldet av et stort publikum, hva vet jeg, men konserten tar liksom aldri helt av. Det er pent og trygt, det er melankolsk popmusikk av godt merke, men den løftes liksom ikke helt. I likhet med Julia Holter kunne nok Amanda Bergman klart seg bedre innendørs, for et mindre publikum, noe hun sikkert viste da hun spilte på John Dee i våres. Hun er blid som en lerke og smiler fra øre til øre, men famler litt, og jeg har en mistanke om at hun gjør adskillig bedre, kanskje til og med helt strålende klubbkonserter. Låtmaterialet er det lite å utsette på, men rammen sangene presenteres i er avgjørende noen ganger. Amanda Bergman tilbake til John Dee eller til Parkteatret, please!

PJ Harvey hadde pyntet seg for anledningen. Foto: Erik Valebrokk

PJ Harvey hadde pyntet seg for anledningen. Foto: Erik Valebrokk

Så er det duket for aftenens hovedattraksjoner. Her er jeg nødt til å velge mellom PJ Harvey og Jamie XX. Med tanke på at jeg aldri har knukket PJ Harvey-koden helt (annet enn at jeg selvsagt er i stand til å høre at hun er en god artist og låtskriver), faller valget på The xx-sjef Jamie XX, eller Jamie Smith som han faktisk heter. Planen er derfor å fotografere PJ Harvey under de to første låtene og så løpe ned til teltet der Jamie spiller. Imidlertid er godeste Harvey fem minutter forsinket, så det blir kun fem minutter med foto. Men skitt au, sånt skjer jo.

Jeg ble skuffet over Jamie XX som egentlig ikke leverte annet enn et DJ-sett inne i et telt. Foto: Erik Valebrokk

Jeg ble skuffet over Jamie XX som egentlig ikke leverte annet enn et DJ-sett inne i et telt. Foto: Erik Valebrokk

Vel på plass i teltet er det duket for fest med Jamie XX, men en halvtimes tid ut i konserten slår det meg at dette ikke er stort annet enn et DJ-sett i et telt, der én mann står og spiller plater og lager lyd og får folk til å hoppe og danse så godt det lar seg gjøre når man står klemt mange tusen mennesker sammen. Jeg elsker In Colour, soloalbumet hans fra i fjor, men en konsert med det samme materialet fremstår som helt annerledes og kort sagt ganske kjedelig. Jeg skulle med andre ord ha gått for PJ Harvey, men noen feilvurderinger må det være rom for her i livet. Dette var ikke min første, og det blir heller ikke den siste.

Men alt i alt, en strålende fin Øya-dag. Gleder meg til mer!

Les også: Fin fransk åpning – rapport fra dag 1

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *