Springsteens «julegave» til fansen

Bruce Springsteen
«The Ties That Bind: The River Collection»
(Columbia/Sony Music)
[usr 6 text=»false»]

Da Bruce Springsteen i 1979 skulle følge opp Darkness On The Edge Of Town, sto han ved et veiskille. Han hadde etablert seg for et noe begrenset, men voksende publikum med trilogien Greetings From Asbury Park, N.J., The Wild The Innocent & The E Street Shuffle og selvsagt Born To Run da ting virkelig begynte å flytte på seg. De tre platene etablerte Springsteen som en søkende ung mann med et persongalleri på leting etter den amerikanske drømmen, et udefinerbart, men like fullt klart mål i sanger som «Growin’ Up», «It’s Hard To Be A Saint In The City», «4th Of July, Asbury Park (Sandy)» og «Thunder Road». Ofte var bilen og highwayen sentral, og en ungdommelig frihetssøken et bærende element.

Darkness On The Edge Of Town var en mørkere, mer dystopisk nattversjon av fremtidsoptimismen som preget mange av de tidlige sangene. Med sitt neste album ville Springsteen i større grad utforske de følelsesmessige sidene ved rollegalleriet sitt og gi seg selv et større emosjonelt spillerom. The River lyktes til slutt å oppfylle visjonen han hadde for øye, men veien dit var humpete, lang og komplisert.

I den gedigne boksen The Ties That Bind: The River Collection får vi ta del i hele prosessen. Fordelt på fire CDer og to Bluray-disker (eller tre DVDer) fortelles historien om dobbeltalbumet The River for første gang i musikalsk detalj. Her er det endelige dobbeltalbumet å finne på de to første CDene. Den tredje rommer The Ties That Bind som er den platen Springsteen opprinnelig ga fra seg til plateselskapet, men som han trakk tilbake da han innså at den ikke var i nærheten av det han ville den skulle være. Den fjerde CDen inneholder 22 låter fra innspillingene som ikke havnet på albumet, halvparten av dem tidligere uutgitt, mens mange av dem dukket opp på boksen Tracks i 1998. Den første Bluray-disken inneholder en fersk dokumentar der Springsteen forteller om hele prosjektet, og den andre inneholder en forrykende konsert med The E Street Band i Tempe, Arizona, 5. november 1980, drøye to uker etter at The River var utgitt. Se en trailer for boksen her:

The River var min inngangsport til Bruce Springsteens univers. Jeg var 14 år gammel da den kom, og sangene her traff meg som en slegge. Jeg var utvilsomt for ung til å forstå sangenes dybde, men jeg klarte fint å forholde meg til den jublende glade «Out In The Street» som var Springsteens svar på The Easybeats’ «Friday On My Mind», der arbeidsuken var slutt og den velfortjente festen kunne viske ut alt slitet fra fem dagers innsats. Enda mer betatt ble jeg av tittelkuttet som fremdeles er en av de fineste balladene jeg vet om. Det er en på alle måter genial sang. I løpet av fem minutter får vi del i fortellerpersonens oppvekst og begrensede utviklingsmuligheter i en amerikansk industriby, forelskelsen som resulterer i et barn, frihetsdrømmen som brister og fører ham til en av de få arbeidsplassene i den lille byen, og illusjonene som brister i kjølvannet av den økonomiske krisen som var i ferd med å ta kvelertak på amerikansk industri. Det avsluttende spørsmålet «Er en drøm en løgn om det ikke går i oppfyllelse, eller er det noe verre?» er intet mindre enn hjerteskjærende.

Les også: Bob Dylans beste år på boks

De to sangene er to av platens følelsesmessige ytterpunkter og på hver sin side representative for The River som helhet. De viser en sanger og låtskriver som er blitt voksen, som ser seg nødt til å dikte videre på det opprinnelige persongalleriets skjebner, delvis i takt med sin egen skjebne og det Amerika han ser rundt seg, i stadig endring. «Stolen Car» og «Point Blank» er til å grine av, der drømmer og illusjoner brister, og avslutningssporet «Wreck On The Highway» er tilsvarende sterk kost. Den handler om en mann som kjører hjemover en regnværskveld og støter på vraket av en bil der en ung mann ligger og blør ihjel. Som forfatteren og journalisten Mikal Gilmore påpeker i boken som følger med her kunne fortellerpersonen vært en av personene fra et stort antall av Springsteens tidligere sanger, men det kunne også den døende mannen vært. Gilmore konkluderer med at det er vanskelig å forestille seg The River uten denne avslutningen.

Kontrasten er sterk til sanger som nevnte «Out In The Street», «Cadillac Ranch», «Ramrod», «Sherry Darling» og «Two Hearts», feststemte, klassiske rhythm’n’blues- og rockabillysanger som viser potensialet i E Street Band med en åpen og luftig produksjon som gjør at The River puster. Sangenes karakter er helt annerledes enn balladene, inspirert som de er av blant annet The Isley Brothers, Mitch Ryder & The Detroit Wheels, Gary U.S. Bonds og The Animals, men de glir sømløst sammen til en forbilledlig helhet. «Hungry Heart», Springsteens første virkelige hitsingle, er jo dessuten en ren selvmotsigelse av en sang. Den dras i to retninger, og handler om en mann som sitter i en bar og forteller om hvordan han forlot kone og barn i Baltimore, mens fantastiske Beach Boys-harmonier gjør den til en ordentlig gladlåt. Kontrastenes mirakuløse effekt her, altså.

Jeg tror alle som hører den tredje CDen i denne boksen, altså det opprinnelige albumet Springsteen ga fra seg, vil være lykkelige over at han tok den tilbake. Med sine ti sanger, tre av dem som ikke havnet på det endelige albumet, er den kort, for all del ganske fin, men mangler fokus. Den er mer en samling løsrevne låter enn et helhetlig album. De tre som ikke havnet på The River, «Cindy», «Be True» og «Loose Ends» er greie, men ikke viktige. Av de 22 sangene på CD nummer fire som heller ikke fikk plass på The River er det noen få virkelige blinkskudd. Min favoritt er «Chain Lightning», en minimalistisk rocker som faktisk ikke er milevis unna Suicide, Alan Vega og Martin Revs duo som var en inspirasjon for Springsteen. Han har sagt at «State Trooper» fra Nebraska er direkte inspirert av «Frankie Teardrop» fra Suicides debutalbum, og «Chain Lightning» er også beslektet.

«Meet Me In The City» og «Party Lights» har vært sluppet forut for boksen og er begge forholdsvis lystige up tempo-sanger som er gode, men ikke essensielle. Springsteen sier selv at «Roulette» burde hatt plass på The River og skjønner ikke helt hvorfor den ikke fikk det. Vi hørte den første gang som B-side til Tunnel Of Love-singlen «One Step Up» i 1988, og det er lett å være enig med Springsteen. Det er litt av en låt. «Where The Bands Are» og «Living On The Edge Of The World» er begge kjent fra Tracks-boksen og ytterligere to kremlåter.

Alt i alt tror jeg likevel The River er best som den er. Den klarer seg godt uten både «Roulette» og «Chain Lightning», men disse opptakene er selvsagt suverene å få del i på en så omfattende måte. The Ties That Bind: The River Collection er årets definitive julegave til Springsteen-fansen. Siden mitt første møte med Springsteen var The River er den følgelig min soleklare favoritt blant platene hans, andre mesterverk til tross, og med denne boksen er den muligens blitt enda litt bedre.

Jeg har bare én liten innsigelse. Boken som følger med er på 148 lekre sider på glanset på papir og full av flotte fotografier, det nevnte essayet til Mikal Gilmore og noen ord fra Springsteen selv. Men det som er utelatt er tekster, og detaljer om musikere, innspillingssteder, hvem som har gjort hva og så videre. En meningsløs utelatelse når man først lager noe så omfattende som dette. For øvrig: Terningkast 6.

Les også: The Beatles i lyd og bilde