Bob Dylans beste år på boks

dylannn2 - Bob Dylans beste år på boks
Det er nesten ufattelig at Bob Dylan i løpet av en 14-månedersperiode ga ut Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde, tre av rockens aller viktigste album.
dylan - Bob Dylans beste år på boks
Bob Dylan
The Bootleg Series
Vol. 12 – 1965-1966:
The Cutting Edge
(Columbia/Sony Music)
6 Stars
OK, det er definitivt gjenstand for diskusjon, men at årene 1965 og 1966 var betydningsfulle for Bob Dylan er det ingen tvil om. I løpet av en fjorten måneder lang kreativ formtopp ga han ut tre av rockens viktigste plater, Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og den doble Blonde On Blonde, i alt åtte LP-sider med så mange gode sanger at du nærmest dåner av å tenke over hva dette innebærer.

Blant låtene på disse tre platene finner vi “Love Minus Zero/No Limit”, “Mr. Tambourine Man”, “I Want You”, “Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again”, “She Belongs To Me”, “Subterrenean Homesick Blues”, “It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry”, “Tombstone Blues”, “Just Like Tom Thumb’s Blues”, “Visions Of Johanna”, “Leopard-Skin Pill-Box Hat”, “Rainy Day Women #12 & 35”, “Desolation Row”, “Positively 4th Street” og mange flere. Og ja, det var sant, “Like A Rolling Stone”.

Deluxeutgaven av Bob Dylan 1965-1966: The Cutting Edge, den tolvte i The Bootleg Series, består av seks CDer, hvorav en av dem i sin helhet er viet opptak av “Like A Rolling Stone”, den sannsynligvis aller viktigste sangen Bob Dylan har skrevet. Her får vi et unikt innblikk i Dylans metode, i hvordan musikken hans finner sin form. “Like A Rolling Stone” tok tid å spille inn, hele to dager, (her er jeg ironisk, om noen skulle lure) 15. og 16. juni 1965. Dylan og musikerne (blant dem Al Kooper og Mike Bloomfield) hadde allerede spilt inn “It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Lot To Cry” og “Sitting On A Barbed-Wire Fence” 15. juni, og da de prøvde seg på “Like A Rolling Stone” fikk de det ikke til å fungere. Etter noen få mislykkede forsøk ga de seg for så å fortsette dagen etter. Det gikk veldig mye bedre. Jeg siterer følgende fra boken som følger med i boksen:

“The first thing we hear is the band rehearsing the track. A couple of false starts and breakdowns precede take number four – where it all gels. Without realizing it, they have just finished one of the classic rock records of all time. But it’s not immediately apparent. They continue trying to better the magic of take four another ten times, recording only one more complete take (#11). But the tempo has sped up slightly and the delicate balance cannot hold for the six-minute track.”

Les også: The Beatles i lyd og bilde

På CD3 i denne boksen kan vi altså følge hele denne prosessen som den utspilte seg, og det er omtrent som å være i studio sammen med Dylan og kompani. Det er en helt spesiell lytteopplevelse som er mye mer oppslukende enn man skulle tro. Hvor mange forsøk på en og samme låt orker man egentlig å høre før man tilter? Som regel ikke så mange som her, men dette er “Like A Rolling Stone”, for pokker! På tampen av CDen får vi attpåtil høre opptakene fra hver kanal separat, først bare Mike Bloomfields gitar, deretter Dylans egen sang og gitar, så Paul Griffins piano og Joseph Macho Jr.s bass, og til slutt Al Koopers orgel og Bobby Greggs trommer.

“Like A Rolling Stone” er sangen denne samlingen går mest i dybden på, men vi får også andre klassikere i både tre og fire og fem forskjellige forsøk. Noen er bare aborterte innspillinger der Dylan begynner å le, musikerne kommer inn på feil sted eller andre tabber oppstår, mens mange er (nesten) ferdige alternative versjoner. De virkelige gærningene får sitt i form av en 18 CD-boks som inneholder absolutt alt fra disse innspillingene (den kan kun bestilles fra bobdylan.com), men for de fleste av oss klarer det seg lenge med seks CDer. Det er også gitt ut en dobbel CD-versjon/trippel vinyl, men med kun 36 spor skraper den bare overflaten. Det er klart at om du ikke er blodfan så klarer den seg kanskje, men deluxeversjonen er så til de grader spesiell at den er et av årets sikreste kjøp i avdelingen for lekre retroutgivelser. 1200 blanke kroner er kanskje ikke billig, men jeg tør likevel mene at det er vel anvendte penger. Dette er definitivt en av de beste og viktigste utgivelsene i bootlegserien så langt, og det sier faktisk en hel del. Julegave til deg selv?

Les også: Bob Dylan i Oslo Konserthus

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *