Saturday City m/Elvira Nikolaisen
«Carry What I Can»
(Pisco Records)
[usr 6 text=»false»]

Mossebandet Saturday City har gitt ut to fine singler tidligere i år og kommer på fredag med den tredje smakebiten fra det kommende debutalbumet. «Carry What I Can» er den mest oppsiktsvekkende av de tre, med selveste Elvira Nikolaisen som duettpartner for vokalist Magnus Gulbrandsen. Den er kanskje enda bedre enn de foregående «Losing My Mind» og «Land Of Hearts», og det sier litt. Og én ting er sikkert: Den debutplata blir bra!

Saturday City – med Morten og broren Stian Gulbrandsen fra Death By Unga Bunga som kjerne – har valgt å gi seg den klassiske amerikanske heartlandrocken i vold. Det betyr referanser som Tom Petty, Bruce Springsteen og John Mellencamp, artister som inspirerte norske låtskrivere av typen Henning Kvitnes og Bjørn Kulseth på 80-tallet. Tidligere har Saturday City gitt ut en EP og noen singler, og veien frem til i dag har vært litt hompete. Nå skjer det endelig ting, og bandet er i dag en angivelig stødig enhet på fem. Det blir miniturné i høst, og da tror jeg noen hver bør kjenne sin besøkelsestid.

Les også: Intervju med Bjørn Kulseth

Det slår en ny rootsbølge innover Norge for tiden, og Saturday City føyer seg pent på lasset. De har selskap av så forskjellige artister som The Northern Belle, Silver Lining, Jack Stillwater, Torgeir Waldemar, Lucky Lips, Darling West, Signe Marie Rustad, Country Heroes og mange andre. Aller mest kan vi kanskje sammenligne bandet med Kenneth Norum, den unge mannen fra Skogsbygda i Akershus som nylig debuterte med den aldeles glimrende Heart On A Sleeve. Felles for hele bøtteballetten er at de omfavner forskjellige sider av  den vidtfavnende americanaparaplyen. Og de gjør det med betydelig forståelse for de musikalske landskapene de befolker. Dette er artister som vet hva de driver med.

Les også: Sanger fra skogen – Kenneth Norum anmeldt

Men nå er det altså Saturday City og deres nye single det skal handle om. «Carry What I Can» er en nydelig americanaballade for piano, gitar, klassisk grunnkomp og to flotte stemmer. Elvira Nikolaisen har ikke gjort mye av seg de siste årene, så å ha henne tilbake er mer enn velkomment. Hun kler da også sjangeren veldig godt. Det er nemlig ikke innmari langt fra hennes mer «sofistikerte» amerikanske vestkystpop til denne mer rufsete countryrocken. Jeg kan legge til at jazzalbumet I Concentrate On You som hun gjorde med Mathias Eick for fire år siden er noe helt annet igjen. Elvira har rett og slett en svært anvendelig stemme.

Elvira Nikolaisen. Foto: Julia Naglestad
Det er godt å høre Elvira Nikolaisens stemme igjen. Det er fire år siden hun ga ut sin foreløpig siste plate. Foto: Julia Naglestad

Om hun kan synge absolutt hva som helst vet jeg ikke, men hun har en inderlighet som kler «Carry What I Can» og stemmen til Magnus Gulbrandsen som hånd i hanske. Det er en dyster og sår sang om to kjærester som sliter med å få forholdet til å fungere, men nekter å gi opp, mange skjær i sjøen til tross. De utveksler tekstlinjer med følsomhet og fingerspissfølelse, og løfter sangens budskap opp til mer enn troverdig når stemmene flettes sammen og de synger «My dear, we both know what it means to be a burden.»

«Carry What I Can» er et utsøkt eksempel på hvor god en duett kan være. Her er to i utgangspunktet sterke stemmer som gjør hverandre enda mer uttrykksfulle. Uten sammenligning for øvrig er det de samme mekanismene som trer i kraft som da eksempelvis Dinah Washington og Brook Benton sang sine flotte duetter i 1960, da Marvin Gaye og Tammi Terrell lovet hverandre evig troskap med «Ain’t No Mountain High Enough» i 1967, eller da Nick Cave inviterte Kylie Minogue til å synge med seg på «Where The Wild Roses Grow» i 1995. Vi har å gjøre med to stemmer som vanskelig kunne kledd hverandre bedre, og en låt som er skreddersydd til formålet. Sangen sier også noe om potensialet som ligger i en duett som idé.

Sjekk også: It takes two – 100 fantastiske duetter

«Å synge duett med Norges diggeste og mest sjelfulle stemme er, som musiker, noe av det kuleste man kan gjøre. Det er klasse fra ende til annen, og hun bidrar til å dra låta opp på neste nivå», sier Magnus selv om Elviras tilstedeværelse. Jeg medgir gjerne at han har rett, men han bidrar i mine ører vel så mye selv til å løfte «Carry What I Can» opp til å bli noe helt spesielt. Forventningene til Saturday Citys debutalbum er ikke mindre etter denne.