Bjørn Kulseth om gjenforeningen av legendariske The Act – og andre gamle synder

J49A5748 - Bjørn Kulseth om gjenforeningen av legendariske The Act - og andre gamle synder
Bjørn Kulseth har gjenforent The Act, men kun for én kveld. Det kan bli historisk. Foto: Erik Valebrokk

Albumet September Field vakte berettiget oppsikt da det ble utgitt vinteren 1986. 30 år senere har Bjørn Kulseth stablet sitt første band på bena igjen. The Act gjenoppstår – for én kveld.

– Vi ble skikkelig hypa, sier dagens 53 år gamle Bjørn. – Vi fikk ikke spesielt gode anmeldelser da plata kom. Mange ble nok veldig skuffa. The Act hadde et godt liverykte, og vi var mye røffere enn det ble på plate.

The Act, senere bare Act, hadde ikke spesielt lang levetid, og bandets andre runde blir heller ikke langvarig. Lørdag 6. februar spiller Bjørn, samt Rune Krogseth, Trond Ihlen og Dag Bøgeberg, sammen for første gang på mer enn 30 år. Bøgeberg sluttet nemlig under innspillingen av September Field. Lava-trommeslageren Per Hillestad steppet inn på platen, og live ble Bøgeberg etterfulgt av to trommeslagere – Bjørn “Julle” Juliusson og Totto Hansen – før bandet ble endelig oppløst bare et år etter plateutgivelsen.

The Act anno 2016, gjenforent og fotografert med selvutløser. Fra venstre

The Act anno 2016, gjenforent og fotografert med selvutløser. Fra venstre Rune Krogseth (gitar), Bjørn Kulseth (gitar, sang), Dag Bøgeberg (trommer) og Trond Ihlen (bass). Foto: The Act

– Det er utrolig kult å spille de gamle sangene igjen, sier Bjørn når vi en iskald vinterkveld sitter i varmen inne på Mathallen i Oslo, rett overfor Pokalen, der konserten skal finne sted. – Vi har hatt noen øvinger nå, og det låter overraskende bra. Vi har også funnet frem flere låter vi hadde liggende på gamle kassetter som aldri ble spilt inn, og det er mye bra der. Blant dem er flere av Runes låter som er skikkelig tøffe, og til tider låter det litt Teenage Fanclub-aktig.

Les også: Et besøk hos verdens mest musikalske kjøkkensjef, Massimo Bottura

En ung Bjørn Kulseth kom til Oslo fra Flisa tidlig på 80-tallet. Han rykket inn en annonse i Nye Takter der han søkte medlemmer til bandet han ville starte, og fikk raskt samlet Rune, Trond og Dag. De kalte seg Wham Bam, men endret det til The Act da den engelske popduoen Wham! ble store internasjonalt. Wham Bam/The Act låt annerledes i starten enn da September Field så dagens lys. Bjørns musikalske ballast var betydelig, og den gikk i flere retninger.

– Jeg kjøpte “God Save The Queen” da den kom i 1977, jeg kjøpte debuten til Costello. Jeg leste jo også de engelske musikkavisene og fulgte med så godt jeg kunne. Det var ikke så lett bestandig. Vi måtte inn til Kongsvinger for å finne plater, men jeg fikk med tid og stunder med meg veldig mye. Både Costello og Nick Lowe og hele postpunken, Clash og så videre. Men disse tingene henger jo litt sammen. Costello ga ut Get Happy! som var en ren soulplate, og fulgte opp med en reinspikka countryplate. Jeg var glad i soul fra før, og nå ble jeg også oppmerksom på Gram Parsons og de folka der.

Her er The Act fotografert i 1984, slik de så ut på coveret til debutsinglen "Dream Talk". Fra venstre Rune Krogseth (gitar), Dag Bøgeberg (trommer), Trond Ihlen (bass) og Bjørn Kulseth.

Her er The Act fotografert i 1984, slik de så ut på coveret til debutsinglen “Dream Talk”. Fra venstre Rune Krogseth (gitar), Dag Bøgeberg (trommer), Trond Ihlen (bass) og Bjørn Kulseth. Foto: Atle Aas

– Vi var ikke Wham Bam så lenge, og da vi skiftet navn til The Act var vår første spillejobb på Blitz Café såvidt jeg husker. Gorm (Gullo, Puls-journalist med pseudonymet Gigi som ble bandets manager) kom inn i bildet, og vi fikk flere spillejobber. Da skjøt hypen fart, erindrer Bjørn.

Når jeg hører igjen September Field som ble sluppet i Spotify og Tidal før jul, slår det meg at det er en plate som er enda bedre enn jeg husket. Jeg aner ikke når jeg hørte den sist, men ble raskt minnet om hvilken god popkomponist Bjørn Kulseth er. Han er Norges sannsynligvis mest uttalte Nick Lowe-fan, og det er lett å forstå beundringen. Som Lowe har også Bjørn et eget øre for snedige melodier, gode hooks, fete koringer og iørefallende refrenger, og mestrer kunsten å bygge en poplåt til fingerspissene. Bare hør på “Storyteller”, “Coming Closer” og “Dream Talk” fra September Field. Det er svært lite i veien med dem.

Året er 1985, og vi befinner oss i Bel Studio under innspillingen av September Field. Fra venstre Bjørn Kulseth, Ingar Helgesen (tekniker}, Steve Berlin (produsent), Rune Krogseth (gitarist).

Året er 1985, og vi befinner oss i Bel Studio under innspillingen av September Field. Fra venstre Bjørn Kulseth, Ingar Helgesen (tekniker}, Steve Berlin (produsent), Rune Krogseth (gitarist). Ukjent fotograf.

– Jeg elsker å konstruere låter, jeg er jo designer, ler han. – Egentlig er jeg popmann, sier han og nevner Nick Lowe, Per Gessle, Jeff Lynne og ABBA som artister han beundrer. Et utseende som kunne gjort ham til popstjerne til tross har Bjørn i grunnen aldri blitt dét. September Field er en renspikket americanaplate, inspirert som den var av band som kom skliende på den tiden som R.E.M., Green On Red (The Act varmet opp for begge), The Long Ryders, The Rain Parade, Los Lobos, Bangles og andre som havnet under samlebetegnelsen “Paisley underground”. Act ble raskt del av vårt hjemlige miljø der musikkavisen BEAT (tuftet på restene av Puls i 1985) var svært toneangivende, og Tom Skjeklesæther og Kai Jarre drev den lille klubben Ratz som fikk besøk av flere internasjonale størrelser som The Dream Syndicate og Violent Femmes.

Bjørn Kulseth som posterboy på forsiden av BEAT i 1986.

Bjørn Kulseth som posterboy på forsiden av BEAT i 1986.

Både BEAT og Nye Takter hypet Act kraftig, ifølge Bjørn, og det skadet heller ikke at Peter Buck var full av lovord etter at bandet hadde varmet opp for R.E.M. “To see a band like The Act is an affirmation that there is something good going on”, sa han til Karin Westrheim i NRK-programmet Roxrevyen. Steve Berlin, saksofonisten i Los Lobos, produserte September Field, og man skulle tro alt lå til rette for at The Act, eller Act som de da het, skulle få et vesentlig lengre liv.

– Jeg var yngst av gutta og kunne nok holdt på lenger, men de andre var i den alderen da de etablerte familier og det ble vanskelig å vie like mye tid til musikken. Jeg gikk på Westerdals (Bjørn utdannet seg til designer på det som den gang var Oslos ledende reklameskole.), men hadde likevel ikke de samme forpliktelsene.

Les også: De 25 beste Beatles-låtene

Så da Act-eventyret brast tilbød norsksjefen i EMI som hadde vært bandets hjem Bjørn en solokontrakt. Han grep sjansen og ga ut albumet Away under pseudonymet Hi-Yo Silver! Det var en helt annen skål.

Coveret på Away, Bjørn Kulseths eneste soloalbum, utgitt under navnet Hi-Yo Silver!

Coveret på Away, Bjørn Kulseths eneste soloalbum, utgitt under navnet Hi-Yo Silver! Coverfoto: Raymond Mosken

Hi-Yo Silver!-albumet låter i dag mildt sagt datert og er et tidvis merkelig produkt av tiden det stammer fra, 1987-88. Det er en ren popkonstruksjon som er ganske fornøyelig å høre på når du dykker ned i den. Du skvetter til når du hører de cheesy synthene som formelig spretter ut av høyttalerne når åpningslåta “Nervous In The Night” setter i gang, men hører du nærmere etter er det en utspekulert godt konstruert poplåt. “Get Rich” er et annet godt eksempel. Begge er låter Per Gessle lett kunne kommet opp med.

– Vi tok faktisk kontakt med Per Gessle, forteller Bjørn. – Han var på samme plateselskap som oss, så vi fikk en tape med tre låter, og en av dem var faktisk en tidlig versjon av “It Must Have Been Love”. Det ble ikke til at vi brukte noen av dem. Vi spilte inn demoer med Paolo Vinaccia og Jørun Bøgeberg (broren til Dag i Act), og så dro jeg med Steve Forward til England og spilte inn albumet med folk han kjente. Steve var en engelskmann som var kjæresten til Anita Skorgan, en kjempekul fyr og skikkelig rocka type.

Albumet viste seg vanskelig å selge og ble ingen suksess. Det hjalp heller ikke å gi ut en versjon av George Harrisons “What Is Life” på single, og Away forblir Bjørns eneste soloalbum.

Men han hadde adskillig mer musikk i seg, og neste skritt på ferden ble The Contenders som Bjørn startet med lillebroren Stein.

The Contenders fotografert i 1992. Fra venstre Odd Eirik Fleischer (bass), Stein Kulseth (piano), Per Ivar Stræte (trommer), Arnfinn Tørrisen (gitar). Bjørn sitter foran.

The Contenders fotografert i 1992. Fra venstre Odd Eirik Fleischer (bass), Stein Kulseth (piano), Per Ivar Stræte (trommer), Arnfinn Tørrisen (gitar). Bjørn sitter foran. Foto: Raymond Mosken

– Contenders startet som et moroband med broder’n, forteller han. – Det var ganske hardcore, og vi kjørte tungt på å låte litt Blasters- og Los Lobos-aktig. Pubrocken var nok også viktig her. EMI hadde fått ny norsksjef som ringte meg og spurte om jeg hadde noe nytt. Han var villig til å jobbe videre med meg etter at Hi-Yo Silver! floppa. Vi ba om fire dager i studio, og det skulle være mye mer rock’n’roll. Vi trengte bare to dager til miks, og alt var sånn schmuck – rett inn. Det solgte selvsagt ikkeno’.

Det selvtitulerte debutalbumet til The Contenders som også talte Odd Eirik Fleischer, Per Ivar Stræte og Stein Ramberg i medlemsrekkene var slett ikke dårlig, tvert imot. Platen som kom i 1989 er tøff som bare det, med masse energi og rock’n’roll, en super miks av The Blasters, Rockpile og Chuck Berry med Bjørns sikre meloditeft som løfter mange av låtene noen ekstra hakk.

Men én låt som ikke ble spilt inn, som allerede forelå som demo, skulle forandre spillet for Bjørn Kulseth.

– Det var “Radioland”. Allerede på demostadiet låt den som en million dollar, og da gikk det en faen i meg. Jeg tenkte at nå gidder jeg ikke leke lenger.

Radioland ble tittelen på The Contenders’ andre album, utgitt i 1991, og tittelkuttet ble en hit. Det var kanskje ingen stor hit, men en hit likefullt, og Bjørn har rett når han sier at den låt som en million dollar. Det gjør den fortsatt, til tross for at den ligner så mye på Tom Petty og/eller Traveling Wilburys at det nesten blir komisk.

– Ja, da fikk vi endelig en hit, og det var veldig morsomt. Jeg insisterte også på å produsere selv. Jeg visste akkurat hva jeg ville og ble litt nazi. Det ble veldig mye “du gjør sånn, og du gjør sånn”, men det funka.

Oppfølgeren til Radioland ble sluppet i 1993, og da hadde forsyne meg Bjørn begynt å skrive på norsk.

Les også: En alvorsprat med Lars Beckstrøm

– Jeg hadde masse tanker om å skrive på norsk i The Act, men jeg feiga ut. Jeg syntes det var for vanskelig. Og da deLillos dukket opp, slo jeg det helt fra meg. De var så bra at jeg følte at jeg aldri kunne lykkes med å skrive på norsk.

Amors bil var tittelen på den nye platen med fine tekster på norsk, og “Folkets hus” ble en liten hit, heller ikke den milevis unna lydbildet til Tom Petty. Dessverre ble Amors bil bandets siste plate, men Bjørn hadde enda litt mer musikk i seg før han vendte sin egen platekarriere ryggen. Han startet sitt eget lille plateselskap kalt NorskAmerikaner som har gitt ut plater med blant annet Trond Granlund, Onkel Tuka, Roy Lønhøiden og Anders Wyller, og sammen med lillebror Stein og Lønhøiden ga Bjørn i 1998 ut et album under navnet Kulseth & Lønhøiden Almenning.

Kulseth & Lønhøiden Almenning ga ut én plate, i 1998. Fra venstre Stein Kulseth, Bjørn Kulseth og Roy Lønhøiden.

Kulseth & Lønhøiden Almenning ga ut én plate, i 1998. Fra venstre Stein Kulseth, Bjørn Kulseth og Roy Lønhøiden. Foto: Raymond Mosken

Det må ha vært et veldig annerledes prosjekt rent ambisjonsmessig? Følte du deg ferdig som frontfigur/popstjerne?

– Yepp, Contenders var satt på pause, og popstjerneambisjonene var definitivt ute av tankene. Merkelig nok hadde jeg masse overskudd til å fokusere musikalsk og friheten til å drite i pengene. At vi dro inn Roy var at jeg så ham som et utrolig låtskrivertalent. Det endte med at jeg direkte anbefalte ham og legge ned Almenning og at jeg heller kunne være produsent for Roys soloplate, forteller Bjørn og sikter til det som er blitt en strålende sanger/låtskriver-karriere for Roy Lønhøiden.

Bjørn kaller seg muligens ikke plateartist lenger, men holder døren på gløtt for eventuell pensjonistrock. Dog, han er kun 53 år gammel. Foto: Erik Valebrokk

Bjørn kaller seg muligens ikke plateartist lenger, men holder døren på gløtt for eventuell pensjonistrock. Dog, han er kun 53 år gammel. Foto: Erik Valebrokk

Nå er NorskAmerikaner også lagt på is, og Bjørn er i ferd med å tilbakeføre masterrettighetene til artistene. Det er snakk om cirka 20 plater, og når den prosessen er ferdig vil labelen være ledig for Bjørns eventuelle egne prosjekter.

– Kult det. Pensjonistrock. Eller mer eksperimentelle prosjekter. Vi får se.

Det kan også bli nytt materiale fra The Contenders.

– Vi har nesten 20 nye låter og prøver å gjøre noe ut av det senere i år. Blir det bra legger vi noe ut for streaming. Hvis ikke, null stress. Hvis låtene har noe å melde og vi leverer noe som ingen andre gjør, kanskje det blir noe live. Vi har full frihet og tar det som det kommer. Men vi er litt sugne da…

Konserten med The Act er imidlertid et one shot. Det kapitlet i Bjørns musikalske liv er over etter konserten 6. februar. Sier han nå. La oss se, sier nå jeg.

Avslutningsvis har jeg invitert Bjørn til å lage en spilleliste med nyere musikk som han hører på for tiden. Det er nemlig slik at i motsetning til hva man kanskje skulle tro, er Bjørn veldig flink til å orientere seg i ny musikk, og ikke bare på grunn av at han selv har barn. Det eldste av dem, Malin, er sågar gift med Lars Vaular – som Bjørn selvsagt er fan av.

Les også: Ren poesi til folket

– Jeg hører mer på musikk nå enn noen gang, siden jeg har all verdens tid som har voksne unger og så videre. Jeg er jo egentlig popmusikkfan, så for tiden gleder jeg meg over å finne ny, artig popmusikk. Produsentkollektivet RAC ga ut dette tiårets kuleste popskive i 2014…  Men tidene med låter så bra som det Beatles, Beach Boys, ABBA, Bee Gees, 70-talls-Fleetwood Mac, Bowie,  ELO, Prince og så videre ga oss, kommer aldri igjen… Tror jeg. Men mimring er også gøy.

Med det takker vi for praten og setter over til Bjørn Kulseths “moderne” favoritter, i Tidal og Spotify, vær så god!

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *