Fire ord: Bandet til Bjørn Eidsvåg!

Foto: Erik Valebrokk
Det ble med mobilkamera under konserten i går, så bildekvaliteten er deretter. Foto: Erik Valebrokk
show image event page - Fire ord: Bandet til Bjørn Eidsvåg!
Bjørn Eidsvåg, support
Kristian Torgalsen
Blå
23. august 2017
image.php?img=01 - Fire ord: Bandet til Bjørn Eidsvåg!

Jeg skulle jo ikke anmelde denne konserten! I går var jeg på Blå i Oslo, primært for å se stortalentet Kristian Torgalsen som skulle varme opp for Bjørn Eidsvåg, og kvelden endte i en heidundrandes, total konsertopplevelse. Og heltene mine heter ikke først og fremst Bjørn Eidsvåg eller Kristian Torgalsen. De heter Kjetil Steensnæs, David Wallumrød, Bjørn Holm og Anders Engen. De fire utgjør bandet til Bjørn Eidsvåg. Det er de som var gårsdagens virkelige helter, ved siden av Amund Maarud som sammen med Wallumrød spilte med unge Torgalsen.

I går holdt Bjørn sin tiende årlige intimkonsert på Blås utescene der det er plass til rundt 500 publikummere. Et fast innslag på konsertene er en nøye utvalgt oppvarmingsartist, og blant dem som tidligere har deltatt er Stein Torleif Bjella, Jonas Alaska, Daniel Kvammen og No. 4. Solide navn altså, og i går var det Kristian Torgalsen sin tur. Han har gitt ut én låt, den helt nydelige “No One Told You”, og i løpet av høsten kommer debutplaten.

Det er nok å se på hvilke musikere som spiller på albumet til Kristian for å forstå at dette er noe helt spesielt: Martin Horntveth (som også har produsert), David Wallumrød, Amund Maarud, Nicolai Hængsle Eilertsen, Even Ormestad, Olaf Olsen, Jonas Alaska, Billie Van, Mikhael Paskalev, Martin Windstad, Erlend Mokkelbost, Christer Knutsen og flere. Flere av disse er fra det absolutte elitelag blant norske musikere, folk som kjenner igjen kvalitet når de hører det.

Foto: Erik Valebrokk

Kristian Torgalsen, godt hjulpet av Amund Maarud og David Wallumrød. Foto: Erik Valebrokk

Det var andre gang jeg så Kristian spille i går. Første gang var på Piknik i Parken tidligere i sommer. Da var han kun akkompagnert av Amund Maarud (og Christer Knutsen på et par låter), mens også David Wallumrød stilte i går. Det var en liten, men hardtslående enhet. Kristian står i front og synger sangene sine som den naturligste ting, men bak ham jobber Maarud og Wallumrød for harde livet.

Amund Maarud er gitarhelt så det uler. Gi mannen en hvilken som helst gitar, akustisk eller elektrisk, og han herjer! Fingrene flyr opp og ned langs gitarhalsen, og han vrenger og vrir og får de mest liflige toner ut av instrumentet. Med David Wallumrød som sparringpartner, primært på orgel, er det nesten ikke grenser for hva vi får av utsøkt musisering. Her og der gløtter de bort på hverandre, Amund med ulvegliset, David med et enormt smil plastret over hele ansiktet. Det kan ikke misforstås. Disse guttene er glade i jobben sin!

Det spørs om Kristian Torgalsen helt har skjønt hvor heldig han er. Med sånne musikere i ryggen er det ikke mulig å bomme. Imidlertid er ikke musikerne mindre avhengige av gode låter enn låtskiveren er av gode musikere. Det skal jeg komme nærmere tilbake til. Her er det nok å si at Kristian fikk presentert seg og låtene sine på best mulig måte. Det var et kort, men eksepsjonelt overbevisende sett. Han åpnet med “Infinity On My Mind” (sannsynligvis neste single), fulgte opp med smellvakre “No One Told You”, og leverte også de flotte “Time Will Come”, “Get Along With Life”, “Rescue Us” og – tror jeg – en låt til.

Sjekk også: Den nydelige nye singlen til No. 4

Kristian ble behørig presentert av Bjørn Eidsvåg før konserten, og mot slutten av sitt eget sett takket han Kristian en ekstra gang. Det var tydelig at også hovedpersonen var imponert. Så deler de da også tangentmann.

Det var selvfølgelig Eidsvåg flesteparten av de 500 fremmøtte var kommet for å se. Mitt eget forhold til den nesten tullete populære artistens musikk er strengt tatt litt avmålt. Jeg har alltid likt Bjørn Eidsvåg, både som artist og person, men musikken hans har liksom aldri interessert meg. Det må ikke forveksles med at jeg ikke har likt den. Den har bare ikke truffet meg på samme måte som mye annen musikk gjør.

Av den grunn stilte jeg heller ikke med de store forventningene, annet enn at jeg var nysgjerrig. Jeg visste ikke en gang om disse faste konsertene hans på Blå, men en ting er sikkert: Jeg er fast inventar fra nå av.

Få ting begeistrer og gleder meg mer enn musikk. Og når jeg får en ahaopplevelse, gjerne fra en artist jeg ikke venter å få det fra, gleder det meg litt ekstra. Jeg hadde en lignende opplevelse som gårsdagens da jeg så Kari Bremnes på Norwegian Wood tidligere i sommer. Akkurat som med Bjørn er hun en slik artist jeg alltid har respektert og strengt tatt likt, men ikke interessert meg for. Hun – og til de grader også bandet hennes – blåste sokkene av meg, og jeg gleder meg til å se henne spille på et utsolgt (?) Sentrum Scene senere i høst.

Les også: Kari Bremnes på Norwegian Wood

Felles for Bremnes og Eidsvåg er en rekke ting: Begge synger på norsk, begge ble kjent som artister på Kirkelig Kulturverksted, begge har vært likt og respektert av meg uten at jeg har hatt den helt store interessen for noen av dem, og begge har de siste månedene overrumplet meg fullstendig, og egentlig gjort meg litt skamfull. Hva har jeg tenkt på? Hvorfor har jeg ikke hørt?

Men det kanskje viktigste de har felles er at begge har et band av en annen verden. For Bjørn Eidsvågs del består bandet altså av Kjetil Steensnæs, David Wallumrød, Bjørn Holm og Anders Engen. Og det vil jeg bare ha sagt: Bjørn Eidsvåg er en heldig mann. Å ha et så samspilt og utspekulert dyktig band bak seg er et enormt privilegium for en artist. Jeg antar at han betaler brukbart, og bandmedlemmene belønner ham med prestasjoner som er hinsides bra.

Tidlig under konserten fortalte Eidsvåg publikum at de hadde spilt noe sånt som 150 konserter og forestillinger det siste året og at de derfor burde være godt forberedt. Så han advarte oss om at hvis det ikke låt bra i kveld, ville de per definisjon ikke være bra i det hele tatt. La oss si det slik: Han koketterte så det sto etter. Er det noe Bjørn var sikker på var det at dette ville låte bra.

Dette er nemlig musikere som kan spille. Gitaristen Kjetil Steensnæs er fast medlem av Darling West og har ellers blant annet Tom Roger Aadland, Rita Eriksen, Beady Belle, Maria Mena, Morten Harket, Thomas Dybdahl, Sigvart Dagsland, Anja Garbarek og Paperboys på CVen. David Wallumrød på ymse tangenter har spilt med blant annet deLillos, Jan Eggum, Geir Sundstøl, Darling West, Daniel Kvammen, Marion Ravn, Morten Abel, Jarle Bernhoft, Thomas Dybdahl, Knut Reiersrud og Jonas Alaska. Bassisten Bjørn Holm var medlem av Bretteville og Respatexans i sin tid, og har vært brukt av blant annet Vidar Busk, Paal Flaata, Odd Nordstoga, Øystein Sunde, Sigvart Dagsland, Knut Reiersrud og Eldar Vågan. Sistemann, trommeslager Anders Engen, har spilt med Morten Harket, Nils Petter Molvær, Silje Nergaard, Beady Belle, Jarle Bernhoft, Anne Grete Preus, Kari Bremnes, Ole Paus, Vidar Busk, Trond Grandlund og en haug andre.

Slike oppramsinger er muligens kjedelig lesestoff, men dette er en imponerende samling oppdragsgivere for skarve fire musikere. Det er imidlertid ikke uten grunn til at de får alle disse jobbene. Det er heller ikke uten grunn at Bjørn Eidsvåg benytter dem.

Sjekk også: Saturday Citys nye single med Elvira Nikolaisen som gjest

Mitt kjennskap til Bjørns katalog er begrenset. I løpet av noe over halvannen time fremførte han og bandet rundt 20 sanger, en parademarsj av fine sanger der jeg fikk mang en øyeåpner. Det som også overrasket var det unge publikummet. At Bjørn Eidsvåg også betyr mye for folk mellom 20 og 30 var tydelig. Jeg trodde han henvendte seg til et godt voksent publikum, og det gjør han kanskje, men han når bredere enn som så. Her var det mange som åpenbart har vokst opp med foreldre som er Eidsvåg-fans, og det ble MYE allsang.

Blant sangene han fremførte var “Vertigo”, “Bare ein mann”, “To små planeter”, “Shalala”, “Alt du vil ha”, “Skyfri himmel”, “Kyrie” og selvsagt “Mysteriet deg” helt til slutt. Han hadde ikke trengt å synge mye selv. Dette er sanger som har havnet blant de store moderne nasjonalsanger, for å sitere en annen Eidsvåg-komposisjon, “under radaren” for mitt vedkommende. Mens jeg har hørt på alle andre artister du kan komme på har Bjørn Eidsvåg erobret Norge med sine små betraktninger og undringer som resonnerer så sterkt i folk, også i meg, skal jeg villig innrømme.

Selv innrømmer han en viss tvil om hvorvidt alle disse sangene holder mål rent tekstmessig. Det er nok ikke bare kokettering når Bjørn Eidsvåg står foran sitt publikum og gjør opp regnskap. Mange av sangene er gamle, skrevet da han var vesentlig yngre, men med innrømmelser pakket inn i lun humor blir det hele svært avvæpnende. En jente ved siden av roper på et tidspunkt mot scenen “Jeg elsker deg!”, og det er lett å forstå appellen.

For ikke bare uttrykker Bjørn tvil rundt sin egen produksjon. Vesentlig viktigere er hans tvil rundt tro og religion. Riktignok ble han ordinert prest i ung alder, men han avfeide tidlig de “sannheter” kirken forfektet, eksempelvis hva angår homofili og feminisme. Dette har han erstattet med retten til å si det han vil, trekke etablerte sannheter i tvil, stille spørsmål og undres.

Med forestillingen Etterlyst: Jesus som har gått på Det norske teatret siden i fjor høst har han tatt denne undringen et skritt videre. Nå har ikke jeg sett Bjørn Eidsvåg live siden tidlig på 90-tallet, så jeg skal ikke være for skråsikker her, men jeg har en anelse om at han har tatt med seg noen erfaringer herfra til konsertformatet. På samme måte har han nok tatt med seg erfaringer fra konsertscenen til teatret.

Det var aldri noen tvil om at gårsdagens forestilling kunne kalles en konsert, men Bjørn er litt stand up-komiker også. Han er kanskje ingen egentlig “song and dance man”, all den tid dansetrinnene ikke er mye å rope hurra for, men han har ordet så til de grader i sin makt. Han sjarmerer og underholder, smiler og ler, og flørter med publikum. Og mens han skøyer og holder på spiller bandet ufortrødent videre. De kjenner alle hans fakter og mimikk, vet akkurat hva de skal gjøre når, og hvis han selv kommer ut av det og begynner å le midt i en tekstlinje bare jobber de på. Det skjer noen ganger i løpet av konserten. De fire musikerne lar seg ikke affisere av noen verdens ting, men er stødigheten inkarnert.

David Wallumrøds orgeltoner kler selvfølgelig sangene spesielt bra, og Bjørn Eidsvågs kirketak var i går den åpne himmelen. Den var for øvrig både skyfri og blå, og en finere sensommerkveld er det vanskelig å forestille seg. Kjetil Steensnæs elegante gitarspill var likeledes en fryd hele konserten gjennom, og det tette kompet lar seg ikke rose nok. Bjørn Holm og Anders Engen er maskineriet bak, en fjellstø motor som holder liv i hele laget.

Så for meg var gårsdagens store helter altså like mye bandet som Bjørn Eidsvåg selv. Kanskje var de til og med større helter. Jeg finner enorm glede i å se musikere på en scene som spiller så instinktivt som disse. Som allerede nevnt er det et stort privilegium for en artist å kunne lene seg på et lag som dette. Man kan selvsagt også argumentere for at uten artisten og låtskriveren hadde ikke musikerne hatt stort å spille. Dette er en symbiotisk affære der den ene parten er avhengig av den andre og vice versa. Jeg hadde absolutt inntrykk av at bandet elsket å spille for gårsdagens publikum, og selvsagt skyldes mye av den energien de uttrykte hovedpersonen som ledet det hele trygt i mål.

Og en siste ting: Disse sangene låter en million ganger fetere live enn på plate.

Så takk til dere alle for å ha gitt en gammel synder en stor musikalsk opplevelse. Takk også til Kristian Torgalsen og Amund Maarud. Dere var også del av en perfekt kveld. Og jeg? På plass til neste år, vær trygg. Vi ses, Bjørn!

Les også: deLillos og KORK svevde over byen

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *