80-tallet lever! – spillelisten som tar 80-tallet inn i vår tid

Foto: Hildegunn Wernæss
Annies album Dark Hearts er tungt inspirert av 80-tallet. Foto: Hildegunn Wernæss

Det handlet om store hårmanker, knæsje farger og synthpop, om Madonna, Wham! og Depeche Mode, men du trodde kanskje 80-tallets musikk og estetikk var over, forbi, i beste fall en vond drøm? Beklager. Til mitt bankende 80-tallshjertes store glede, kryr det av unge – og litt eldre – artister i dag som omfavner musikken fra mine formative år. Inspirert av de overfor nevnte artistene og en haug andre, som for eksempel Human League, Whitney Houston, a-ha, Fra Lippo Lippi, Simple Minds, Ultravox og Bronski Beat, finnes et mylder av nyere utøvere, fra de obskure til de superpopulære, som tar tak i dette for så mange forhatte tiåret.

For en tid tilbake skrev jeg en artikkel om dette for Finansavisen Premium, der jeg intervjuet Annie (Strand), Alexander Stenerud i Zuma og Kari Jahnsen fra Ultraflex. De er alle tungt inspirert av både 80-tallets lydbilde og visuelle estetikk, representanter for det som på mange måter må kunne kalles en bekymringsløs og hedonistisk musikkstil. 80-tallet var jo mye, og åpenbart også mye mer enn synthpop og høye frisyrer.

– Noe av det som appellerer til meg er de store melodilinjene, hvor mye man la vekt på melodiene som ofte er svært emosjonelle, med mye drama og som er svært lite tilbakeholdne. Det gjenspeiler seg ofte også i estetikken. Man så fremover og la på ingen måte lokk på den biten, fortalte Annie meg da jeg intervjuet henne, og alle som har vokst opp på 80-tallet bør forstå hva hun mener. Etter ikke å ha gitt ut album siden 2009, vendte hun i fjor høst tilbake med Dark Hearts, hennes sannsynligvis fineste samling sanger til dato og et album som er godt marinert i 80-tallets musikalske heksegryte med en ørliten dæsj 90-tall og tidlig 2000 for godt monn.

Jeg har satt sammen en spilleliste med godt over 100 navn som har det felles at de er inspirert av 80-tallet på en eller flere måter, men ikke minst musikalsk. Noen av sangene kan nok oppfattes som å være tvilstilfeller, men det er elementer i alle sammen som levner liten tvil om at de ikke hadde vært akkurat som de er om ikke det var for arven fra 80-tallet. Det skal understrekes at de aller fleste sangene og artistene er inspirert av synthpopen og ikke så mye av alt det andre som også blomstret i samme tiår, hvilket åpenbart var ganske mye.

Entusiaster som NRKs Espen Omdahl og Jacob Holm-Lupo (The Opium Cartel) kunne sikkert snakket mye og varmt om hvilke synthesizere som tas i bruk på de forskjellige låtene her, og garantert forklart en del andre elementer også, men det denne spillelisten gjør for meg er å vekke til live følelsen av noe forgangent som likevel ikke er det. Dette er musikk som appellerer til nostalgikeren i meg, og som bekrefter at musikken jeg hørte på for 30-40 år siden – og fremdeles hører på – har mye for seg og slett ikke er så datert som vi fryktet at den skulle fremstå.

Men når er egentlig tiden moden for en revival? Alexander Stenerud og bandkollega Henrik Njaa ble gjenstand for en viss oppmerksomhet og brukbart platesalg da de debuterte med albumet Juno i 2001, men Zuma forble en godt bevart hemmelighet, litt på siden av det «etablerte» musikk-Norge. Det var bare få år senere Bertine Zetlitz virkelig slo igjennom med noe av den samme musikken, men var Zuma rett og slett litt for tidlig ute? Var de umoderne da de begynte?

– Det er nok helt riktig, sa Alexander til meg i intervjuet. – Vi var i begynnelsen av tjueårene og så ikke klart nok at knappe ti år ikke er tilstrekkelig for en renessanse. Utover det befant vi oss nok mellom barken og veden et sted rent musikkmessig. Vi var i utgangspunktet vanskelige å plassere, selv om det naturligvis godt kan være at vi bare var for tidlig ute med såpass distinkte 80-tallsreferanser.

Sett i retrospekt var det iallfall ingenting feil ved musikken til Zuma. Juno var en knakandes god plate, og duoen fortsetter å lage musikk, om enn svært uregelmessig. Alexander håper at de på et tidspunkt skal kunne dukke opp med album nummer tre, og hvis eksempelvis 2018-singlen «Dancing With The Stranger» skal være en pekepinn om hvor det bærer, kan vi trygt glede oss til det.

Men det er vel på tide med musikk nå. Her følger listen som i skrivende stund rommer 130 titler og sikkert vil vokse i omfang. Jeg ba Facebook om hjelp til å finne representative navn, så en stor takk rettes herved til alle medlemmene i gruppa Platepraten som har bidratt med tips. Her får dere en fet spilleliste i retur.

Sjekk også: Inspirasjonen bak årets beste låt, «Leave The Door Open»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.