Jean-Yves Ferri og Dider Conrad
«Asterix 37: Italia rundt på tvers»
(Egmont Publishing)
[usr 5 text=»false»]

Bak den underlige tittelen Italia rundt på tvers skjuler seg det 37. Asterix-albumet, og det tredje skapt av duoen Jean-Yves Ferri (manus) og Didier Conrad (tegninger). Det er – fremdeles – godt nytt for alle oss som led oss gjennom de siste «soloalbumene» til seriens originaltegner Albert Uderzo. Etter manusforfatter og medskaper René Goscinnys altfor tidlige død i 1977 fortsatte nemlig Uderzo på egen hånd og laget i alt åtte album (pluss to «metaalbum»), det ene verre enn det andre. Selv om jeg per definisjon er skeptisk til at andre skal overta en slik formidabel oppgave som det er å skape nye Asterix-historier var det liten tvil om at noe måtte gjøres. Uderzo-historien Det store himmelfallet kunne simpelthen ikke bli stående som siste ord i sagaen om de uovervinnelige gallerne.

Ferri og Conrad har store sko å fylle. De 24 albumene Goscinny og Uderzo produserte i tidsrommet 1959-1977 (det siste, Styrkeprøven, ble utgitt posthumt i 1979) er på få unntak nær udiskutable klassikere. Hva angår uforfalsket, tøylesløs historiefortelling er det få tegneserieskapere – og få forfattere – forunt å matche album av typen Brann i rosenes leir, Asterix og vikingene, Asterix på skattejakt og Asterix på Korsika. Jeg leste sistnevnte da det første gang ble utgitt på norsk i 1977 og utviklet straks en livslang lengsel etter å besøke middelhavsøya. Da jeg endelig kom til Korsika mer enn 40 år senere, kjente jeg meg godt igjen. Besøket var det endelige beviset på at Asterix-skaperne hadde tatt korsikanerne – og andre folkeferd – på kornet.

Italia rundt på tvers åpner i Senatet i Rom (eller Roma som oversetter Svein Erik Søland har valgt å si og med det modernisert den tradisjonelle Asterix-sjargongen) der senator Lactus Bifidus med ansvar for vedlikehold av de romerske veier blir beskyldt for å benytte de øremerkede midlene til å finansiere sine private orgier. Slik holder heldigvis ikke dagens politikere på. Det skulle jo tatt seg ut. Som svar på tiltale erklærer senator Bifidus spontant et kappløp for vogner «gjennom hele den italiske halvøy» for å «bevise for hele verden de romerske veiers utsøkte tilstand».

Keiser Julius Cæsar bifaller Bifidus’ initiativ, men understreker overfor den moralsk forfalne senatoren at «seieren helt imperativt må tilfalle en romer». Slik var det tydeligvis også på den tiden, at man «fikset» en seier. Det skulle jo tatt seg pent ut om slikt skjedde i våre dager.

Blant årsakene til Asterix-seriens enorme suksess er – rent bortsett fra den hinsides gode kvaliteten – at den alltid har kommentert samtiden, i en historisk ramme. Den hansken har Ferri og Conrad plukket opp, og i sine foreløpige tre album har de pepret fortellingene med referanser til vår egen tid. Så også denne gang, og ved siden av at selve kappløpet er en slags forløper til sykkelrittet Giro d’Italia stifter vi bekjentskap med en rekke kontemporære fenomener og figurer. Løpets hovedsponsor, garumprodusenten Krøsus Lupus, er eksempelvis modellert etter den tidligere italienske statsministeren Silvio Berlusconi. Videre er den maskerte vognføreren Coronavirus modellert etter Formel 1-kjøreren Alain Prost, og kroverten i Parma forestiller den legendariske tenoren Luciano Pavarotti.

Selve historien er som en klassisk road movie, i hovedsak fortalt gjennom at figurene beveger seg fra et startpunkt til et sluttpunkt. Det er et fortellergrep som er gammelt som fjellene, eller iallfall like gammelt som Moses eller Odyssevs. Det er heller ikke ukjent i Asterix-sammenheng. Seriens femte album Gallia rundt (nr. 12 i den opprinnelige norske utgivelsesrekkefølgen) var Asterix og Obelix’ Tour de France. Referansene til albumet Olympisk mester er også åpenbare, og albumet for øvrig bør leses med lupe. Her er det mange detaljer å more seg over for fansen.

Sjekk også: Min første ballongferd

Det er grenser for hvor mange detaljer fra hendelsesforløpet det er hensiktsmessig å referere fra en historie som denne. Kvaliteten ligger vel så mye i albumets vitser som i selve fortellingen. Jean-Yves Ferri forsøker ikke å finne opp kruttet med en historie som Italia rundt på tvers, men viser at han mestrer formatet. Didier Conrad er også en meget habil Asterix-tegner og tegner Uderzo bedre enn Uderzo gjorde selv i de siste albumene.

Hvor bra er så Italia rundt på tvers sånn egentlig? Iallfall mer enn godt nok til at det kan måle seg med alt Albert Uderzo skapte på egen hånd etter kollegaens død. Det er på høyde med hans to gode soloalbum, Borgerkrigen og Asterix’ Odyssé, og det beste av Ferri og Conrads tre album. Det kan virke som duoen denne gangen har tatt sjansen på å fristille seg en smule fra den formidable arven de er satt til å forvalte og stoler mer på egne instinkter og fortellerteknikk. Det har resultert i et album som er friskere og ledigere i tonen enn både Asterix hos pikterne og Cæsars papyrus.

Da jeg anmeldte sistnevnte poengterte jeg blant annet at det signaliserte potensial for videre utvikling. Der synes jeg i all ubeskjedenhet at jeg fikk rett. Ikke at du trenger universitetsgrader for å poengtere slikt, men likevel. Italia rundt på tvers har mye av det jeg håpet å se mer av fra Ferri og Conrad, nemlig en lekenhet og fantasi jeg har savnet i mange Asterix-historier etter Goscinnys død. Jeg antydet også en sannsynlig utgivelsesfrekvens for nye album på to år, og der traff jeg også. Skal vi dermed satse på høsten 2019 for Asterix nr. 38? La oss det. Det er nemlig god grunn til å glede seg.

PS! Avslutningsvis en observasjon. Det har lenge vært vanlig med simultanutgivelser av nye Asterix-album, men denne gangen har den norske utgiveren Egmont valgt å ignorere den opprinnelige utgivelsesdatoen som var 19. oktober, og lanserer Italia rundt på tvers som et julealbum. En merkelig beslutning, spør du meg!

Italia rundt på tvers er i salg fra helgen.

Les også: To nye Corto Maltese-album anmeldt