Up, Up And Away – min første ballongferd

Foto: Inge Lundereng
Opp skal vi, opp! Foto: Inge Lundereng

Altså, noen opplevelser… Forrige torsdag svevde jeg 2000 meter over havet i en diger varmluftballong, med utsikt til vinranker og små landsbyer omgitt av de tre fjellmassivene som kranser inn den lille spanske regionen La Rioja. Jeg tror aldri jeg har opplevd noe så moro! Og samtidig som det var et adrenalinkick av de sjeldne, var det også deilig avslappende. Hvordan er det mulig?

Foto: Erik Valebrokk

Det blåses luft inn i en litt slapp pølse. Foto: Erik Valebrokk

Would you like to ride in my beautiful balloon?
Would you like to glide in my beautiful balloon?
We could float among the stars together, you and I

For we can fly, we can fly
Up, up and away
My beautiful, my beautiful balloon

“Up, Up And Away” var en stor hit for den amerikanske vokalgruppen The 5th Dimension i 1967. Sangen som var skrevet av den på det tidspunktet stadig unge og lovende Jimmy Webb (“By The Time I Get To Phoenix”, “Wichita Lineman”, “The Moon Is A Harsh Mistress” og mange flere) sto i sterk kontrast til den rådende motkulturen innen populærmusikken. Artister som Jefferson Airplane, Grateful Dead, The Jimi Hendrix Experience, The Mamas And The Papas, The Beatles og mange flere preget sommeren 1967 med musikk som til en viss grad hadde hallusinasjonsfremkallende stoffer, primært LSD, som en betydelig fødselshjelp. Det var “The Summer Of Love”.

Foto: Erik Valebrokk

Helle i luftballong. Hun er ganske blid! Foto: Erik Valebrokk

Webbs låt passet ikke helt inn i dette selskapet, selv om noen av de kompositoriske grepene avgjort var ganske tidsriktige. Men sangen hadde neppe noen større metaforiske hensikter utover å si at det er fint å være der oppe blant skyene. “Up, Up And Away” kan beskrives som “familievennlig” popmusikk som ganske enkelt handler om hvor vidunderlig tilværelsen er når du befinner deg i en ballongkurv. Jeg vet ikke om Jimmy Webb skrev av erfaring, men om det ikke var tilfellet kan jeg herved røpe at hans eventuelle antagelse var korrekt.

Foto: Erik Valebrokk

Det er utrolig hvor fort bakken forsvinner under deg når du stiger opp i en varmluftballong. Foto: Erik Valebrokk

“Up, up and away, my beautiful balloon”, synger The 5th Dimension flerstemt og vakkert, og når vi letter fra et ferdighøstet jorde utenfor byen Haro en tidlig morgen blir refrenget fra sangen virkelighet. Webb hallusinerte neppe da han skrev sangen, og ikke hallusinerer jeg heller. Jeg stiger virkelig oppover i en varmluftballong, selv om det føles litt uvirkelig. Jeg er del av en pressegruppe på vintur til La Rioja, og sammen med en liten gruppe eksilkubanere på besøk fra Florida beveger vi oss hurtig opp i luften.

Jeg hadde ikke forestilt meg hvor fort du stiger med en luftballong, til tross for alle de gangene jeg har sett små barn miste ballongene sine på 17. mai. Men de er små og fylt med helium. Ballongkurven vi befinner oss i er fylt med varmluft. Under ballongen er det festet en butangassbrenner som varmer opp luften inne i ballongen og får oss til å stige eller synke etter førerens forgodtbefinnende. Å styre den horisontalt er derimot ikke mulig. Retningen bestemmes av vinden, og av den grunn er det en dårlig idé å “fyre” opp ballongen på en vindfull dag.

Foto: Erik Valebrokk

For å henfalle til selvfølgeligheter: Verden sett ovenfra er vakker. Foto: Erik Valebrokk

Denne vakre oktobermorgenen i Nord-Spania er imidlertid stille og fredelig, med strålende solskinn og spredte skyer. Vinden er snill og fører oss sakte over det vakre landskapet som ikke blir noe mindre billedskjønt sett ovenfra. Før vi startet var et samtaleemnene om det ville være skummelt, men jeg oppfattet det ikke slik. Du trenger jo ikke lene deg ut over kurvkanten og stirre rett ned, men også det føles ganske naturlig etter noe tilvenningstid.

Sjekk også: Spilleliste med verdens beste road songs

Selvfølgelig er det et kick å fly i luftballong. Vi er syv representanter fra fedrelandet som i varierende grad hviner av fryd over situasjonen vi befinner oss i. Kurven er inndelt i små “kammere” for at ingen skal løpe frem og tilbake og forårsake overvekt, og der vi står føler vi oss trygge og godt tatt vare på. Føreren konverserer på spansk, og det oversettes litt hist og pist, men her er det selve opplevelsen som gjelder. Ingen av oss ser helt ut til å innse at dette er virkelig, og selv i ettertid føles det som om vi har vært i en drøm. Men det var virkelig. Jeg har bildebevis.

Foto: Helle Øder Valebrokk

Cava smaker best i luftballong, ferdig snakka! Foto: Helle Øder Valebrokk

Et slags høydepunkt (unnskyld ordspillet) oppstår når føreren spretter cavaen. Han har en stor piknikkurv med stetteglass til formålet, og skjenker generøse mål fra cavaflasken(e). Sjokoladekjeks får vi også. Og det kan jeg si: Et glass cava har aldri smakt bedre. Da jeg la ut bilde av meg selv med teksten “Cava smaker best i luftballong!” påpekte en “smarting” at den rent faktisk ikke gjør det. Han ville bare påpeke fakta og konkluderte med at det er “kulere” å drikke cava i luftballong, og selv om han har rett er jeg likevel uenig. Så jeg gjentar: Et glass cava har aldri smakt bedre. Vit det!

Foto: Erik Valebrokk

Mye av tiden i en luftballong – særlig når du har et glass cava i hånden – går med til å ta selfies. Foto: Erik Valebrokk

Det føles som et gedigent adrenalinkick å stige til værs i en varmluftballong. Kanskje er det også derfor det i ettertid er så uvirkelig. Men adrenalinets korte virkningstid erstattes etter hvert av en påfallende følelse av ren avslapning. Det er noe utrolig beroligende ved å befinne seg i en ballongkurv. Stillheten høyt oppe i luften er helt spesiell, og selv om alle skravler så å si hele tiden er det en form for stillhet her som du ikke kan unnslippe. Det oppstår en ro rundt deg, og det er mulig det er litt som å befinne seg i stormens øye der alt stilner mens kaoset utenfor er fullkomment. Slik kan verden av i dag så avgjort oppfattes, og den vesle ballongkurven blir stormens øye for oss i kurven. Mens politikerne i Barcelona og Madrid bruser med fjærene og verden for øvrig går av skaftet, er vi fritatt i halvannen time. Vi er 12 personer i en gigantisk luftballong, og det er ingenting annet som betyr noe. Det er ganske deilig, kan jeg si.

Foto: Erik Valebrokk

Serenity now! Det er noe utrolig beroligende over å være i en luftballong. Foto: Erik Valebrokk

Jeg har ikke stort til bucket list, iallfall ikke som er meg bevisst. Livet mitt er såpass innholdsrikt og spennende at jeg aldri har noen grunn til å klage over kjedsomhet, og jeg synes i grunnen ikke det er så mye som mangler. Men da jeg fikk invitasjon til denne turen og så at den inneholdt ballongferd over vinmarkene i La Rioja kan du trygt si jeg ble ekstatisk. Slike program forandres alltid fra det første utkastet du får presentert, og da det endelige programmet for turen dukket opp i mailboksen dagen før avreise var jeg spent. Hvor interessant programmet i utgangspunktet enn var, var det likevel kun ett punkt av avgjørende betydning. Da jeg kunne fastslå at ballongferden hadde overlevd alt av endringsforslag utløste det et forholdsvis høyt jubelrop.

Les også: Min debut som sluseslask på Canal du Midi

Foto: Erik Valebrokk

Ingenting går til spille. Ballongføreren tar seg av restene av cavaen. Foto: Erik Valebrokk

Jeg har ikke hatt så mange “balloon sightings” hjemme i Norge, men jeg har blant annet sett nydelige soloppgangferder fra bakken over Kongenes dal langs Nilen og over savannen i Masai Mara. Det gjør noe med deg, og alt du vil er å finne ut hvordan verden ser ut der oppe fra. Å se en varmluftballong mot blå himmel vekker eventyrlysten i deg og får frem noen kanskje litt udefinerte barndomsminner. Hvorom allting er, har en ballongferd alltid stått for meg som noe av det mest forlokkende som tenkes kan.

Foto: Erik Valebrokk

Stikker du hodet utenfor kurvkanten ser du verden på denne måten. Ganske kult! Foto: Erik Valebrokk

For eventuelle interesserte kan jeg fortelle at varmluftballongens historie strekker seg tilbake til Paris i 1782. Da sendte de to brødrene Montgolfier av gårde en ballong med en sau, en and og en hane (spør meg ikke om hvorfor akkurat disse tre dyrene ble valgt som testpassasjerer) som svevde tre kilometer av sted før den landet etter åtte minutters ferd. Året etter ble to mennesker sendt til himmels, og Pilâtre de Rozier og Marquis d’Arlandes fikk status som verdens første “flypassasjerer”. En luftballong er selvfølgelig ikke mye til transportmiddel og tok aldri av, og moderne bruk startet i 1960 takket være den amerikanske oppfinneren Ed Yost.

Første gang jeg selv ble oppmerksom på varmluftballonger var nok da jeg som barn så 1956-filmatiseringen av Jules Vernes roman Jorden rundt på 80 dager. Her har David Niven rollen som Phileas Fogg som inngår det berømte veddemålet i en britisk gentlemanklubb som har gitt historien tittel. Her er luftballongen Phileas flyr over Pyreneene til og med avbildet på plakaten. Ironisk nok er ikke Pyreneene særlig langt unna der jeg selv flyr ballong for første – og kanskje siste – gang i mitt liv.

375edb529604846f36bdb991a92bc6ce - Up, Up And Away - min første ballongferd

Filmplakaten fra 1956. Phileas Fogg og butleren Passepartout forserer Pyreneene i varmluftballong, kort vei fra der jeg selv flyr.

Ballongen har en betydelig plass i populærkulturen og fremstår som et nesten mytisk fremkomstmiddel. Det er kanskje også der attraksjonen ligger som har gjort at jeg har en egen tatovering med en luftballong. Sikkert er at jeg alltid har vært fascinert av luftballonger, så denne turen var definitivt et punkt jeg nå kan huke av på min private bucket list. Det føles godt.

Se også: Mine 25 favorittrestauranter i Barcelona

Foto: Erik Valebrokk

Tilbake på bakken. Alle er litt skuffet over akkurat det. Foto: Erik Valebrokk

Det skal nevnes at jeg var invitert på pressetur av det spanske turistkontoret og de lokale turistmyndighetene i La Rioja. Følgelig slapp jeg å betale for ballongferden, men den gode nyheten er at dette ikke er dyrt. Reiser man for eksempel som et par hvilket er mest vanlig, koster opplevelsen 160 euro per person. Prisen dekker halvannen times ballongferd med cava – og sjokoladekjeks, antar jeg – men også en deilig brunsj etterpå der du kan fordøye opplevelsen med enkel, lokal kost og ditto vin, samt at du får et lite diplom. Ja, og en cap. Det er jo også et minne, og den er god beskyttelse for varmen fra flammen når ballongføreren skrur opp gassen for å senke høyden. Den er nemlig ganske intens. Er man seks personer sammen kan man leie en egen liten luftballong til 660 euro. Mer info og priser finner du på hjemmesidene til selskapet Globos Arcoiris.

Jeg tror den mest naturlige måten å avslutte denne artikkelen på er å la The 5th Dimension synge “Up, Up And Away”. Vær så god!

Helt til slutt vil jeg også anbefale et annet stykke musikk som rett og slett ville vært det perfekte soundtracket om du skulle lytte til noe annet enn stillheten der oppe i luften. Den engelske komponisten Max Richter har “rekomponert” Antonio Vivaldis De fire årstider. Riktignok skrev Vivaldi stykket i 1721, altså 61 år før Montgolfier-brødrene sendte sitt lille dyremenasjeri opp i været, men det passer utrolig godt i denne sammenhengen. Og det Richter har gjort er å presentere et i utgangspunktet perfekt stykke musikk som noe helt nytt og samtidig gjenkjennelig. Det er latterlig vakkert, og når jeg hører denne musikken havner jeg rett tilbake i ballongkurven.

Er du interessert i mer godt reisestoff bør du besøke bloggen Reiselykke. Der har Mette Solberg Fjeldheim også rapportert fra ballongferden, og du finner mange andre spennende anbefalinger og reisetips der.

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *